Reformasjonen: Forskjell mellom sideversjoner

'''Reformasjonen''' er en betegnelse på omveltningen i kirken i Vest-Europa på [[1500]]-tallet, da [[protestantisme]] oppsto som et alternativ til [[Den katolske kirke]]. I Norge var det [[Martin Luther]]s lære som ble innført. Dette skjedde i [[1537]] i forbindelse med at Norge ble et [[Danmark-Norge|dansk lydrike]].

Kong [[Christian III]] hadde i [[1521]] møtte Martin Luther, og i årene som fulgte helte han mer og mer i protestantisk retning. Det er utenfor rammene for denne artikkelen å diskutere om hvor mye av dette som var personlig overbevisning og hvor mye som var maktpolitikk, men resultatet ble uansett motiv at kirken, den største maktfaktoren i samfunnet ved siden av kongemakten, ble satt fullstendig under kongens kontroll. Det førte også til at store eiendommer som hadde tilhørt kirken tilfalt kongen og gjennom ham [[Leksikon:Adel|adelen]].

I motsetning til i andre land var reformasjonen i Norge ikke foranlediget verken av en folkereisning eller av lokale maktpersoner interesser. De fleste i befolkningen må antas å ha vært temmelig uvitende om hva omveltningene på kontinentet innebar, og innen makteliten var det bare noen få personer som hadde protestantiske sympatier. De sterkeste menn i det norske riksrådet var [[biskop]]ene, som ikke ønsket en omveltning. Den eneste av dem som gikk over til den lutherske kirken var [[Oslo bispedømme|Oslo-bispen]] [[Hans Rev]].

Språklig fikk reformasjonen et resultat som er særegent for Norge. Et av kravene fra protestanter var at Bibelen og liturgien skulle være på folkestpråket, ikke på latin. I andre land førte dette til et oppsving i bruken av folkespråket også i andre sammenhenger. Men i Norge var de nye prestene dansker, og Bibelen kom på dansk. Det gamle norske språket ble sterkt endret i løpet av unionstiden på grunn av det danske kirkespråket. Språkproblemene som oppsto når de danske prestene gjorde sitt inntog må også ha ført til en følelse av fremmedgjøring for de fleste. Rett nok hadde liturgien vært på latin, men Bibelen hadde blitt oversatt til norsk tidligere og prekenen ble holdt på norsk, så noe kunne man forstå. Latinen var man også vant med, uansett hvor uforståelig den var, slik at man visste noenlunde hva som foregikk.