Riksforsamlingen: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>{{thumb|Eidsvollsforsamlingen_1814_Oscar_Wergeland.jpg|''Grunnlovsforsamlingen Eidsvoll 1814''. Det berømte maleriet ble malt av [[Oscar Wergeland]] (1844-1910) 70 år etter grunnlovsforsamlingen og gitt som gave til [[Stortinget]] i [[1885]]. [[Christian Magnus Falsen]] står oppreist foran forsamlingen og leser opp [[grunnloven]], mens [[Wilhelm Frimann Koren Christie]] sitter ved siden av ham. I alt omfatter bildet 55 portretter. Bildet henger i [[Stortingsbygningen|Stortingssalen]].}}

'''[[Riksforsamlingen]]''', også kalt ''Eidsvollsforsamlingen'' etter møtestedet, besto av 112 representanter som mellom [[10. april]] og [[19. mai]] [[1814]] utarbeidet [[Grunnloven]].

Forsamlingen hadde sine møter i [[Eidsvollsbygningen]]. Grunnloven ble vedtatt [[16. mai]]. Dagen etter, den [[17. mai]] 1814, ble loven underskrevet og datert, og forsamlingen valgte konge. [[17. mai (grunnlovsdag)|17. mai]] ble derfor seinere valgt til Norges nasjonaldag.

 

 

I 1814 var kongeriket [[Danmark-Norge]] på den tapende siden i [[Napoleonskrigene]]. Ved [[Kielfreden]] ble Danmark tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, som var alliert med Storbritannia og var på den seirende siden av den store europeiske konflikten. Under [[Stormannsmøtet på Eidsvoll]] den [[16. februar]] 1814 ble det bestemt at man skulle kjempe for norsk selvstendighet, under ledelse av den danske arveprins [[Christian Frederik|Kristian Fredrik]]. Han hadde fram til 17. mai 1814 tittelen prinsregent.

 

{{thumb|Christianviiidenmark.jpg|Den danske prinsen [[Christian Frederik]] (1786-1848) ble prinsregent i Norge, og konge fra 17. mai til 10. oktober 1814. Han utlyste valget til Riksforsamlingen, og hadde en enorm støtte i befolkningen som «Norriges odelbaarne Regent».}}

 

* Stiftsbyene Christiania, Kristiansand og Trondheim skulle velge to representanter, mens Bergen skulle velge fire.

* Militære enheter hadde en egen valgordning.

 

Valgbare og stemmeberettiget var sivile, geistlige eller militære embetsmenn, brukseiere, [[jorddrott]]er eller gårdbrukere som var bosatt i menigheten og var over 25 år gamle. Kvinner hadde ikke stemmerett og var ikke valgbare, uavhengig av stand og eiendomsforhold. Valgordningen var ikke spesielt godt forklart i dokumentene, og man ser at det flere steder ble valgt for mange representanter, at ikke stemmeberettigede må ha deltatt i valget, at embetsmennene har foretatt et valg som framlegges for menighetens bifall eller andre uregelmessigheter. I forbindelse med valget ble det holdt gudstjeneste, og deltagerne avla en høytidelig ed på «å hevde Norges selvstendighet og å våge liv og blod for det elskede fedreland».

 

I [[Nordlandenes amt]] kom valget for sent i gang til at det var mulig å sende representanter, og man holdt derfor aldri noen amtsforsamling med valg av tre menn blant menighetenes utvalgte. I [[Finmarkens amt]] var man også for sent ute, men det ble allikevel gjennomført valg både i prestegjeld og amt. Enkelte av valgene ble holdt før man kjente til at Grunnloven var vedtatt, mens andre ble gjennomført etter at man visste at det var for sent. Begrunnelsen for dette var dels at man ønsket å tilslutte seg Riksforsamlingens vedtak og hylle Norges nye konge, og dels at man så det som et valgt til Stortinget som skulle komme sammen i 1815.

 

De som ble valgt ble utstyrt med [[adresse og fullmakt]], et dokument der det ble opplyst om hvem som var valgt. Dette ga representantene fullmakt til å handle på menighetens vegne. Adresse-delen av betegnelsen kommer av at dokumentene var utformet som [[leksikon:adresse|adresser]], formelle brev stilet til prinsregent Christian Frederik. Disse skulle signeres av øvrighetspersonene og tolv aktverdige menn fra menigheten som var til stede under valget. Adressene innholder i de fleste tilfeller smigrende omtale av prinsregenten og patriotiske erklæringer om viljen til å kjempe for selvstendighet.

Forsamlingen møttes som planlagt den [[10. april]]. Dette var påskedagen, og representantene møttes første gang utenfor [[Eidsvoll kirke]], der [[Christian Frederik|prinsregent Christian Frederik]] tok imot dem. Etter gudstjenesten reiste de til [[Eidsvoll Verk]], der forhandlingene skulle foregå.  

 

Selve forsamlingen ble formelt åpnet dagen etter, andre påskedag, av regenten og [[Regjeringsrådet 1814|regjeringsrådet]] som var oppnevnt 2. mars. Den dagen stilte alle representantene i galla og finpuss, bøndene kom i helgedrakter. Prinsen åpnet forsamlingen med en kort tale, nærmest en [[trontalen|trontale]], hvor han minnet forsamlingen på den viktige oppgaven den hadde fremfor seg. Deretter ba han dem velge president, sekretær og konstitusjonskomité. Som første president for forsamlingen valgte man [[kammerherre]] [[Peder Anker]] etter prinsens ønske. Presidentene ble valgt for en uke av gangen. Deretter ble det nedsatt en reglementskomité, som også skulle formulere en takkeadresse til prinsen. I komitéen satt [[Diderich Hegermann|Hegermann]], [[Christian Adolph Diriks|Diriks]], [[Georg Sverdrup|Sverdrup]], [[Christian Magnus Falsen]], [[Nicolai Wergeland]] og [[Christopher Frimann Omsen|Omsen]].

{{thumb|Peder Anker og familie.jpg|[[Peder Anker]] med familie.}}

 

Wergeland la igjen folkesuverenitetsprinsippet til grunn for forhandlingene, og slik ble det. Wergeland mente dessuten at maktoverdragelsen til regentskap måtte godkjennes av riksforsamlingen - den måtte kort og godt verifisere vedtaket gjort ved stormannsmøtet på Eidsvoll. Innlegget kunne ikke tolkes som annet enn en indirekte kritikk av prinsregentens rolle. Her protesterte [[Georg Sverdrup]] og [[Peder Anker]]. Wergeland hadde oversett folkets edsavleggelse tidligere på våren. Forsamlingens mandat var begrenset av denne handlingen. Stormannsmøtet hadde også gitt prinsen regent-tittel, så det var ingen grunn til å problematisere dette. Sverdrup kjente seg personlig krenket, etter den rollen han tidligere hadde spilt i forhandlingene med prinsen. Han truet Wergeland med at han nok skulle kreve ham stilt til ansvar for det han hadde sagt.

Det har vært påpekt at grunnlovens stil og pragmatiske knapphet henger sammen med at forsamlingen arbeidet under svært spente forhold, og derfor mente det fikk greie seg med de praktiske kjørereglene.

Her kom det til et tydelig skille mellom [[unionspartiet]] og [[selvstendighetspartiet]]. Det ene ble ledet av [[Herman Wedel Jarlsberg|Wedel Jarlsberg]], og så en løs union med [[Sverige]] som den beste mulige løsningen hvis stormaktene ikke garanterte for full selvstendighet. [[Selvstendighetspartiet]] støttet regentskapet og [[Christian Frederik]], og i navnet et selvstendig rike med ham som konge. Motstanderne mente at disse ikke regnet med det faktum at regenten var dansk tronarving, og at en dansk tronarving som norsk konge før eller siden også ville bli konge i [[Danmark]], og dermed ville man være like langt. Innad i forsamlingen ble partene kalt «svenskepartiet» og «prinsepartiet» eller «danskepartiet». Paragraf 1 i Grunnloven, slik den fremdeles står, ble vedtatt med 78 stemmer mot 29. En var fraværende.  

Det kom i samme omgang til heftig debatt om [[jødene]]s rolle. På dette punktet var meningene delte, og det kom ingen umiddelbar løsning på spørsmålet før bonden [[Theis Lundegaard]] ropte høyt: «Stå opp alle som ingen jøder vil ha i landet!» Ropet fikk flertallet til å reise seg øyeblikkelig, og den problematiske «[[jødeparagrafen]]» ble vedtatt. Det har vært påpekt at det primært lå økonomiske motiver bak motviljen mot jødene. Handelsstanden var kort og godt redde for å bli utkonkurrerte av jødiske kjøpmenn.

Unionspartiet ba om utsettelse til neste dag, og den [[20. april]] kom det igjen til heftig debatt om folkesuvereniteten. Etter Anker ble nå Hegermann president, og han var en av Falsens tilhengere. Det ble hevdet at man måtte ta utenrikspolitikken i betraktning før man besluttet hvilken rolle Norge skulle ha. [[Jonas Rein]] sto frem og mente at dette jo alt var vedtatt - folket hadde gjennom forsamlingen alt besluttet selvstendighet. Men grunndebatten handlet om hvilken rolle forsamlingen skulle ha, og avstemningen endte uavgjort med 55 mot 55 stemmer. To var fraværende. Presidenten avgjorde med dobbeltstemme til Falsens fordel.

Selv om det var store stridigheter innad om selvstendighetsspørsmålet, var alle enige om nødvendigheten av en grunnlov, og på dette punktet ble det arbeidet samstemt og godt. Den [[20. april]] tok selve grunnlovsarbeidet til. Falsen la frem et utkast han og lektor [[J. G. Adler]] alt hadde forfattet i februar. Også Wergeland og Sverdrup kom med sine forslag - sammenkjøringen av disse skulle danne grunnlaget for den endelige konstitusjonen. Det Adler-Falsenske utkastet ble gjennomgått og vurdert på fire dager, og man reduserte antallet paragrafer fra 230 til 113. Det opprinnelige utkastet var basert på den franske grunnloven fra [[1791]]. Konstitusjonskomitéen strøk en lang rekke allmenne betraktninger som heller passet i [[menneskerettighetserklæringen]], og sto igjen med en rekke forskrifter om forvaltning og landsstyrelse. [[Halvdan Koht]] gir Sverdrup og Diriks æren for dette.  

Den [[21. april]] ble konstitusjonskomitéen enige om at nasjonalforsamlingens navn skulle være [[Stortinget]]. Forslaget ble fremmet av Nicolai Wergeland, som baserte seg på norrøn litteratur. Falsen la frem forslag om deling i to kamre: [[Lagting]] og [[Odelsting]]. Navnevalget var Wergelands viktigste seier i forhandlingene. I løpet av disse dagene hadde svenskene vunnet frem i sine egne diplomatiske fremstøt, og [[Storbritannia]] avgjorde at de kom til å støtte Sveriges krav etter [[Kielfreden]]. Dermed var slaget i første omgang tapt for full selvstendighet.  

Bøndene krevde samtidig [[odelsrett]]en tilbake. Dette ble lagt frem av bøndene [[Ole Knudsen Tvedten|Tvedten]], [[Even Thorkildsen Lande|Lande]], [[Ole Olsen Evenstad (1766—1833)|Evenstad]], [[Elling Olsson Walbøe|Walbøe]], [[Asgaut Olsen Regelstad|Regelstad]] og [[Tallev Olsen Huvestad|Huvestad]]. De baserte seg på den norrøne odelsretten fra [[Håkon den Gode]]s tid, og så odelsretten som et vern for bøndenes frihet. På dette punktet vant bøndene støtte på grunn av odelsrettens klare symbolverdi rent nasjonalt. Her var også Falsen og Wergeland enige.

Forhandlingene [[13. mai]] var harde og voldsomme. De to partiene sto steilt imot hverandre i spørsmålet om finansene og statsbudsjettet. Det hele tok utgangspunkt i forsamlingens finanskomité, som hadde arbeidet siden [[18. april]]. I denne satt det stort sett kjøpmenn og grosserere, [[Fredrik Meltzer|Meltzer]], [[Peter Schmidt|Schmidt]], [[Jens Rolfsen|Rolfsen]], [[Ole Clausen Mørch|Mørch]], [[Carl Peter Stoltenberg|Stoltenberg]], [[Gabriel Lund (1773-1832)|Lund]] og [[Peder Valentin Rosenkilde|Rosenkilde]], og to jurister, [[Hilmar Meincke Krohg|Krohg]] og [[Johan Collett (1775–1827)|Collett]]. Krogh var formann, og Collett sekretær.  

Major [[Valentin Christian Wilhelm Sibbern|Sibbern]] tok ordet og mente at dette betød en større skattebyrde på den enkelte borger i riket, og spurte i tillegg om riksforsamlingen virkelig hadde mandat til å ta opp dette. Skulle den også skattlegge folket? Wedel-Jarlsberg svarte. Han kritiserte beregningene til finanskomitéen, og sa de hadde regnet på et altfor spinkelt grunnlag. Han mente det var vettløst å la Norge rydde opp etter helstatens feilslåtte økonomiske politikk - det var Danmarks sak. Det kom til hard debatt mellom ham og Krogh, som kjente seg fornærmet på egne vegne. Det endte med at riksforsamlingen måtte kalle inn fagkyndige fra [[finansdepartementet]], som var på Eidsvoll akkurat da.

Falsen og selvstendighetspartiet forsvarte deretter Eidsvollsgarantien, og argumenterte retorisk med offervilje og fedrelandssinn. Man trakk også inn selvstendighetseden fra [[25. februar]]. Til slutt tok [[Jonas Rein]] og [[Georg Sverdrup]] ordet. Sverdrup tok utgangspunkt i folkereisingen etter [[Kielfreden]], men berørte ikke sakens kjerne. Jonas Reins tale er av de mest kjente som er holdt i riksforsamlingen. Den kom til å stå i skolebøkene 150 år etter. Rein snakket ellers som Sverdrup og Falsen, og ga dem tilslutning. [[Christopher Frimann Omsen|Omsen]] svarte med en kritikk av finansdepartementets utsenindinger. Han ble den førende taleren for unionspartiet den dagen.  

Debatten handlet altså om skattlegging og begrunnelse for dette. Unionspartiet mente dette ikke var innenfor forsamlingens mandat. Debatten varte hele dagen, og resten av finanskomitéens fremlegg ble ikke diskutert før dagen etter. Et av kjernespørsmålene i debatten, egen norsk bank, ble bare fremmet av [[Johan Collett (1775–1827)|Johan Collett]], men forslaget ble møtt med protester.  

Grunnloven ble underskrevet den [[17. mai]]. Nå kom det til en del uforsonlige disputter omkring [[Nicolai Wergeland]]s taler og utspill i april. Noen, deriblant Sverdrup, mente at Wergeland burde trekke sine utsagn tilbake. Det hadde bygget seg opp en uvilje mot ham helt fra 12. april. Etter at alle navnetrekkene var satt under grunnloven, ble Wergeland satt til veggs. [[Gustav Peter Blom|Blom]] krevde at Jonas Rein også burde tiltales, om Wergeland skulle det. [[Jacob Aall]] kom også til Wergelands hjelp: ''«Nei, ikke hele forsamlingen, hr. President! Jeg erklærer høit at jeg ikke føler meg fornærmet ved Wergelands uttrykk!»'' Han fikk støtte fra flere andre, og saken roet seg..

Den [[19. mai]] ble riksforsamlingen endelig hevet. Christian Frederik holdt en kort tale. Han markerte sitt ståsted ved å trekke frem [[Christian IV]] der Sverdrup to dager før hadde vist til [[Sverre Sigurdsson|kong Sverre]]:  

* Mykland, Knut (red.): ''Omkring 1814 : En antologi''. Gyldendal, 1967

* [[Sverre Steen]]. ''1814''. Cappelen, 1989  ''(Først utgitt 1951)''

* ''Studier i norsk historie omkring 1814 : ein nasjon stig fram'', redigert av [[Steinar Supphellen]] og [[Arnfinn Kjelland]], Universitetsforlaget, 1983. (Serien ''Norske historikere i utvalg'' ; 9 )

* [http://www.nb.no/nbdigital/grunnlovsjubileet/ Ressursside om Grunnlovsjubileet 1814-2014] hos [[Nasjonalbiblioteket]]