Riksforsamlingen: Forskjell mellom sideversjoner

Selv om det var store stridigheter innad om selvstendighetsspørsmålet, var alle enige om nødvendigheten av en grunnlov, og på dette punktet ble det arbeidet samstemt og godt. Den [[20. april]] tok selve grunnlovsarbeidet til. Falsen la frem et utkast han og lektor [[J. G. Adler]] alt hadde forfattet i februar. Også Wergeland og Sverdrup kom med sine forslag - sammenkjøringen av disse skulle danne grunnlaget for den endelige konstitusjonen. Det Adler-Falsenske utkastet ble gjennomgått og vurdert på fire dager, og man reduserte antallet paragrafer fra 230 til 113. Det opprinnelige utkastet var basert på den franske grunnloven fra [[1791]]. Konstitusjonskomitéen strøk en lang rekke allmenne betraktninger som heller passet i [[menneskerettighetserklæringen]], og sto igjen med en rekke forskrifter om forvaltning og landsstyrelse. [[Halvdan Koht]] gir Sverdrup og Diriks æren for dette.  

Den [[21. april]] ble konstitusjonskomitéen enige om at nasjonalforsamlingens navn skulle være [[Stortinget]]. Forslaget ble fremmet av Nicolai Wergeland, som baserte seg på norrøn litteratur. Falsen la frem forslag om deling i to kamre: [[Lagting]] og [[Odelsting]]. Navnevalget var Wergelands viktigste seier i forhandlingene. I løpet av disse dagene hadde svenskene vunnet frem i sine egne diplomatiske fremstøt, og [[Storbritannia]] avgjorde at de kom til å støtte Sveriges krav etter [[Kielfreden]]. Dermed var slaget i første omgang tapt for full selvstendighet.