291 440
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
<onlyinclude>{{thumb|Eidsvollsforsamlingen_1814_Oscar_Wergeland.jpg|''Grunnlovsforsamlingen Eidsvoll 1814''. Det berømte maleriet ble malt av [[Oscar Wergeland]] (1844-1910) 70 år etter grunnlovsforsamlingen og gitt som gave til [[Stortinget]] i [[1885]]. [[Christian Magnus Falsen]] står oppreist foran forsamlingen og leser opp [[grunnloven]], mens [[Wilhelm Frimann Koren Christie]] sitter ved siden av ham. I alt omfatter bildet 55 portretter. Bildet henger i [[Stortingsbygningen|Stortingssalen]].}} | |||
'''[[Riksforsamlingen]]''', også kalt ''Eidsvollsforsamlingen'' etter møtestedet, besto av 112 representanter som mellom [[10. april]] og [[19. mai]] [[1814]] utarbeidet [[Grunnloven]]. | |||
Forsamlingen hadde sine møter i [[Eidsvollsbygningen]]. Grunnloven ble vedtatt [[16. mai]]. Dagen etter, den [[17. mai]] 1814, ble loven underskrevet og datert, og forsamlingen valgte konge. [[17. mai (grunnlovsdag)|17. mai]] ble derfor seinere valgt til Norges nasjonaldag.</onlyinclude> | Forsamlingen hadde sine møter i [[Eidsvollsbygningen]]. Grunnloven ble vedtatt [[16. mai]]. Dagen etter, den [[17. mai]] 1814, ble loven underskrevet og datert, og forsamlingen valgte konge. [[17. mai (grunnlovsdag)|17. mai]] ble derfor seinere valgt til Norges nasjonaldag. | ||
Debattene under riksforsamlingen skulle komme til å bli toneangivende for frontene i norsk politikk. Mange av de som der var samlet, var «vanlige» folk, og det var få erfarne politikere i tidens eller dagens forstand. Ordskiftene kunne derfor bli enda mer uforsonlige enn det vi er vant til fra dagens Storting. Gjennomsnittsalderen var også lav. De fleste representantene var under 45 år. </onlyinclude> | |||
==Bakgrunn== | ==Bakgrunn== | ||
I 1814 var kongeriket [[Danmark-Norge]] på den tapende siden i [[Napoleonskrigene]]. Ved [[Kielfreden]] ble Danmark tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, som var alliert med Storbritannia og var på den seirende siden av den store europeiske konflikten. | |||
I 1814 var kongeriket [[Danmark-Norge]] på den tapende siden i [[Napoleonskrigene]]. Ved [[Kielfreden]] ble Danmark tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, som var alliert med Storbritannia og var på den seirende siden av den store europeiske konflikten. Under [[Stormannsmøtet på Eidsvoll]] den [[16. februar]] 1814 ble det bestemt at man skulle kjempe for norsk selvstendighet, under ledelse av den danske arveprins [[Christian Frederik|Kristian Fredrik]]. Han hadde fram til 17. mai 1814 tittelen prinsregent. | |||
==Valget== | ==Valget== | ||
| Linje 18: | Linje 21: | ||
* Militære enheter hadde en egen valgordning. | * Militære enheter hadde en egen valgordning. | ||
Valgbare og stemmeberettiget var sivile, geistlige eller militære embetsmenn, brukseiere, [[jorddrott]]er eller gårdbrukere som var bosatt i menigheten og var over 25 år gamle. Kvinner hadde ikke stemmerett og var ikke valgbare, uavhengig av stand og eiendomsforhold. Valgordningen var ikke spesielt godt forklart i dokumentene, og man ser at det flere steder ble valgt for mange representanter, at ikke stemmeberettigede må ha deltatt i valget, at embetsmennene har foretatt et valg som framlegges for menighetens bifall eller andre uregelmessigheter. | Valgbare og stemmeberettiget var sivile, geistlige eller militære embetsmenn, brukseiere, [[jorddrott]]er eller gårdbrukere som var bosatt i menigheten og var over 25 år gamle. Kvinner hadde ikke stemmerett og var ikke valgbare, uavhengig av stand og eiendomsforhold. Valgordningen var ikke spesielt godt forklart i dokumentene, og man ser at det flere steder ble valgt for mange representanter, at ikke stemmeberettigede må ha deltatt i valget, at embetsmennene har foretatt et valg som framlegges for menighetens bifall eller andre uregelmessigheter. I forbindelse med valget ble det holdt gudstjeneste, og deltagerne avla en høytidelig ed på «å hevde Norges selvstendighet og å våge liv og blod for det elskede fedreland». | ||
I [[Nordlandenes amt]] kom valget for sent i gang til at det var mulig å sende representanter, og man holdt derfor aldri noen amtsforsamling med valg av tre menn blant menighetenes utvalgte. I [[Finmarkenes amt]] var man også for sent ute, men det ble allikevel gjennomført valg både i prestegjeld og amt. Enkelte av valgene ble holdt før man kjente til at Grunnloven var vedtatt, mens andre ble gjennomført etter at man visste at det var for sent. Begrunnelsen for dette var dels at man ønsket å tilslutte seg Riksforsamlingens vedtak og hylle Norges nye konge, og dels at man så det som et valgt til Stortinget som skulle komme sammen i 1815. | I [[Nordlandenes amt]] kom valget for sent i gang til at det var mulig å sende representanter, og man holdt derfor aldri noen amtsforsamling med valg av tre menn blant menighetenes utvalgte. I [[Finmarkenes amt]] var man også for sent ute, men det ble allikevel gjennomført valg både i prestegjeld og amt. Enkelte av valgene ble holdt før man kjente til at Grunnloven var vedtatt, mens andre ble gjennomført etter at man visste at det var for sent. Begrunnelsen for dette var dels at man ønsket å tilslutte seg Riksforsamlingens vedtak og hylle Norges nye konge, og dels at man så det som et valgt til Stortinget som skulle komme sammen i 1815. | ||
De som ble valgt ble utstyrt med [[adresse og fullmakt]], et dokument der det ble opplyst om hvem som var valgt. Dette ga representantene fullmakt til å handle på menighetens vegne. Adresse-delen av betegnelsen kommer av at dokumentene var utformet som [[adresse]]r, formelle brev stilet til prinsregent Christian Frederik. Disse skulle signeres av øvrighetspersonene og tolv aktverdige menn fra menigheten som var til stede under valget. | De som ble valgt ble utstyrt med [[adresse og fullmakt]], et dokument der det ble opplyst om hvem som var valgt. Dette ga representantene fullmakt til å handle på menighetens vegne. Adresse-delen av betegnelsen kommer av at dokumentene var utformet som [[adresse]]r, formelle brev stilet til prinsregent Christian Frederik. Disse skulle signeres av øvrighetspersonene og tolv aktverdige menn fra menigheten som var til stede under valget. Adressene innholder i de fleste tilfeller smigrende omtale av prinsregenten og patriotiske erklæringer om viljen til å kjempe for selvstendighet. | ||
==Møtet begynner== | ==Møtet begynner== | ||
Forsamlingen møttes den [[10. april]] | {{thumb|Eidsvollsbygningen_2005.jpg|Eidsvollsbygningen i 2005}} | ||
Forsamlingen møttes som planlagt den [[10. april]]. Dette var påskedagen, og representantene møttes første gang utenfor [[Eidsvoll kirke]], der [[Christian Frederik|prinsregent Christian Frederik]] tok imot dem. Etter gudstjenesten reiste de til [[Eidsvoll Verk]], der forhandlingene skulle foregå. | |||
Selve forsamlingen ble formelt åpnet dagen etter, andre påskedag, av regenten og regjeringsrådet som var oppnevnt i begynnelsen av mars. Den dagen stilte alle representantene i galla og finpuss, bøndene kom i helgedrakter. Prinsen åpnet forsamlingen med en kort tale, nærmest en [[trontalen|trontale]], hvor han minnet forsamlingen på den viktige oppgaven den hadde fremfor seg. Deretter ba han dem velge president, sekretær og konstitusjonskomité. Som første president for forsamlingen valgte man kammerherre [[Peder Anker]] etter prinsens ønske. Presidentene ble valgt for en uke av gangen. Deretter ble det nedsatt en reglementskomité, som også skulle formulere en takkeadresse til prinsen. I komitéen satt [[Diderich Hegermann|Hegermann]], [[Christian Adolph Diriks|Diriks]], [[Georg Sverdrup|Sverdrup]], [[Christian Magnus Falsen]], [[Nicolai Wergeland]] og [[Christopher Frimann Omsen|Omsen]]. | Selve forsamlingen ble formelt åpnet dagen etter, andre påskedag, av regenten og regjeringsrådet som var oppnevnt i begynnelsen av mars. Den dagen stilte alle representantene i galla og finpuss, bøndene kom i helgedrakter. Prinsen åpnet forsamlingen med en kort tale, nærmest en [[trontalen|trontale]], hvor han minnet forsamlingen på den viktige oppgaven den hadde fremfor seg. Deretter ba han dem velge president, sekretær og konstitusjonskomité. Som første president for forsamlingen valgte man kammerherre [[Peder Anker]] etter prinsens ønske. Presidentene ble valgt for en uke av gangen. Deretter ble det nedsatt en reglementskomité, som også skulle formulere en takkeadresse til prinsen. I komitéen satt [[Diderich Hegermann|Hegermann]], [[Christian Adolph Diriks|Diriks]], [[Georg Sverdrup|Sverdrup]], [[Christian Magnus Falsen]], [[Nicolai Wergeland]] og [[Christopher Frimann Omsen|Omsen]]. | ||
| Linje 32: | Linje 36: | ||
==Adressedebatten== | ==Adressedebatten== | ||
{{thumb|Peder Anker og familie.jpg|[[Peder Anker]] med familie.}} | |||
Prinsens adresse ble lagt frem [[12. april]]. Selve talen var nøytral, og forfattet av Sverdrup. Etter at adressen var vedtatt ble det utløst debatt om hvorvidt forsamlingen skulle legge vekt på spørsmålet om selvstendighet. Spørsmålet ble reist av [[Nicolai Wergeland]]. Han la klart frem for alle at det var forsamlingens primære oppgave å verne om selvstendigheten. «Denne frihed, denne uafhængighed være det første, vi hævde, forsvare, og bevare...» | Prinsens adresse ble lagt frem [[12. april]]. Selve talen var nøytral, og forfattet av Sverdrup. Etter at adressen var vedtatt ble det utløst debatt om hvorvidt forsamlingen skulle legge vekt på spørsmålet om selvstendighet. Spørsmålet ble reist av [[Nicolai Wergeland]]. Han la klart frem for alle at det var forsamlingens primære oppgave å verne om selvstendigheten. «Denne frihed, denne uafhængighed være det første, vi hævde, forsvare, og bevare...» | ||
Wergeland la igjen | Wergeland la igjen folkesuverenitetsprinsippet til grunn for forhandlingene, og slik ble det. Wergeland mente dessuten at maktoverdragelsen til regentskap måtte godkjennes av riksforsamlingen - den måtte kort og godt verifisere vedtaket gjort ved stormannsmøtet på Eidsvoll. Innlegget kunne ikke tolkes som annet enn en indirekte kritikk av prinsregentens rolle. Her protesterte [[Georg Sverdrup]] og [[Peder Anker]]. Wergeland hadde oversett folkets edsavleggelse tidligere på våren. Forsamlingens mandat var begrenset av denne handlingen. Stormannsmøtet hadde også gitt prinsen regent-tittel, så det var ingen grunn til å problematisere dette. Sverdrup kjente seg personlig krenket, etter den rollen han tidligere hadde spilt i forhandlingene med prinsen. Han truet Wergeland med at han nok skulle kreve ham stilt til ansvar for det han hadde sagt. | ||
==Konstitusjonskomitéen== | ==Konstitusjonskomitéen== | ||
| Linje 58: | Linje 62: | ||
* Statens borgere er i allminnelighet like forpliktede til, i en viss tid, å verne om fedrelandet, uten hensyn til stand, fødsel eller formue. | * Statens borgere er i allminnelighet like forpliktede til, i en viss tid, å verne om fedrelandet, uten hensyn til stand, fødsel eller formue. | ||
Det har vært påpekt at grunnlovens stil og pragmatiske knapphet henger sammen med at forsamlingen arbeidet under svært spente forhold, og derfor mente det fikk greie seg med de praktiske kjørereglene. | Det har vært påpekt at grunnlovens stil og pragmatiske knapphet henger sammen med at forsamlingen arbeidet under svært spente forhold, og derfor mente det fikk greie seg med de praktiske kjørereglene. | ||
==Debattene 16. april== | ==Debattene 16. april== | ||
| Linje 64: | Linje 68: | ||
Grunnsetningene ble behandlet i det felles rådet [[16. april]], en dag som ble husket som «varm og tumultuarisk». Den dagen sto også det første slaget mellom de to partiene i forsamlingen. | Grunnsetningene ble behandlet i det felles rådet [[16. april]], en dag som ble husket som «varm og tumultuarisk». Den dagen sto også det første slaget mellom de to partiene i forsamlingen. | ||
[[ | [[thumb|Christianviiidenmark.jpg|Den danske prinsen [[Christian Frederik]] (1786-1848) var valgt konge av Norge fra 17. mai til 10. oktober 1814. Han ble seinere konge i Danmark, der han satt på tronen som Christian VIII fra 1839 til 1848.}} | ||
Første grunnsetning (og første paragraf i Grunnloven) i forslaget handlet om selvstendigheten. Skulle Norge være selvstendig, og skulle landets regent kalles konge? Wergeland argumenterte for innskrenket monarki, men argumentet innebar en lengre forelesning forsamlingen ikke hadde tid til. Folk begynte å rope «Til saken!» Sverdrup erklærte at han med sin akademiske bagkrunn også nok kunne holde et foredrag om gresk statsforfatning. President Anker forsvarte Wergeland, men etter en halv time til mistet også han tålmodigheten og ba Wergeland legge talen frem skriftlig. Denne episoden kom til å svekke Wergelands posisjon i de videre forhandlingene. | Første grunnsetning (og første paragraf i Grunnloven) i forslaget handlet om selvstendigheten. Skulle Norge være selvstendig, og skulle landets regent kalles konge? Wergeland argumenterte for innskrenket monarki, men argumentet innebar en lengre forelesning forsamlingen ikke hadde tid til. Folk begynte å rope «Til saken!» Sverdrup erklærte at han med sin akademiske bagkrunn også nok kunne holde et foredrag om gresk statsforfatning. President Anker forsvarte Wergeland, men etter en halv time til mistet også han tålmodigheten og ba Wergeland legge talen frem skriftlig. Denne episoden kom til å svekke Wergelands posisjon i de videre forhandlingene. | ||
| Linje 70: | Linje 74: | ||
Wedel-Jarlsbergs gruppe stilte seg skeptiske til kongetittelen, fordi dette ville medføre kongevalg, og da var [[Christian Frederik|prinsregent Christian Frederik]] selvskreven. Greven hadde alt i mange år arbeidet for løsrivelse fra Danmark, og visste hva som var prinsregentens overordnede mål. | Wedel-Jarlsbergs gruppe stilte seg skeptiske til kongetittelen, fordi dette ville medføre kongevalg, og da var [[Christian Frederik|prinsregent Christian Frederik]] selvskreven. Greven hadde alt i mange år arbeidet for løsrivelse fra Danmark, og visste hva som var prinsregentens overordnede mål. | ||
Her kom det til et tydelig skille mellom [[unionspartiet]] og [[selvstendighetspartiet]]. Det ene ble ledet av [[Herman Wedel Jarlsberg|Wedel Jarlsberg]], og så en løs union med [[Sverige]] som den beste mulige løsningen hvis stormaktene ikke garanterte for full selvstendighet. [[Selvstendighetspartiet]] støttet regentskapet og [[Christian Frederik]], og i navnet et selvstendig rike med ham som konge. Motstanderne mente at disse ikke regnet med det faktum at regenten var dansk tronarving, og at en dansk tronarving som norsk konge før eller siden også ville bli konge i [[Danmark]], og dermed ville man være like langt. Innad i forsamlingen ble partene kalt «svenskepartiet» og «prinsepartiet» eller «danskepartiet». Paragraf 1 i Grunnloven, slik den fremdeles står, ble vedtatt med 78 stemmer mot 29. En var fraværende. | |||
Her kom det til et tydelig skille mellom [[unionspartiet]] og [[selvstendighetspartiet]]. Det ene ble ledet av [[Herman Wedel Jarlsberg|Wedel Jarlsberg]], og så en løs union med [[Sverige]] som den beste mulige løsningen hvis stormaktene ikke garanterte for full selvstendighet. [[Selvstendighetspartiet]] støttet regentskapet og [[Christian Frederik]], og i navnet et selvstendig rike med ham som konge. Motstanderne mente at disse ikke regnet med det faktum at regenten var dansk tronarving, og at en dansk tronarving som norsk konge før eller siden også ville bli konge i [[Danmark]], og dermed ville man være like langt. Innad i forsamlingen ble partene kalt «svenskepartiet» og «prinsepartiet» eller «danskepartiet». | |||
Paragraf 1 i Grunnloven, slik den fremdeles står, ble vedtatt med 78 stemmer mot 29. En var fraværende. | |||
Samme dag ble det en heftig debatt om unions- og utenrikspolitikken, og om forholdet til stormaktene. Debatten ble utsatt to dager. Sverdrup mente dette ikke vedkom selve grunnlovsarbeidet, men det rørte ved kjernen i motsetningene mellom gruppene i riksforsamlingen. | Samme dag ble det en heftig debatt om unions- og utenrikspolitikken, og om forholdet til stormaktene. Debatten ble utsatt to dager. Sverdrup mente dette ikke vedkom selve grunnlovsarbeidet, men det rørte ved kjernen i motsetningene mellom gruppene i riksforsamlingen. | ||
Det kom i samme omgang til heftig debatt om [[jødene]]s rolle. På dette punktet var meningene delte, og det kom ingen umiddelbar løsning på spørsmålet før bonden [[Theis Lundegaard]] ropte høyt: «Stå opp alle som ingen jøder vil ha i landet!» Ropet fikk flertallet til å reise seg øyeblikkelig, og den problematiske «[[jødeparagrafen]]» ble vedtatt. | Det kom i samme omgang til heftig debatt om [[jødene]]s rolle. På dette punktet var meningene delte, og det kom ingen umiddelbar løsning på spørsmålet før bonden [[Theis Lundegaard]] ropte høyt: «Stå opp alle som ingen jøder vil ha i landet!» Ropet fikk flertallet til å reise seg øyeblikkelig, og den problematiske «[[jødeparagrafen]]» ble vedtatt. Det har vært påpekt at det primært lå økonomiske motiver bak motviljen mot jødene. Handelsstanden var kort og godt redde for å bli utkonkurrerte av jødiske kjøpmenn. | ||
Det har vært påpekt at det primært lå økonomiske motiver bak motviljen mot jødene. Handelsstanden var kort og godt redde for å bli utkonkurrerte av jødiske kjøpmenn. | |||
==Riksforsamlingens mandat== | ==Riksforsamlingens mandat== | ||
| Linje 137: | Linje 124: | ||
[[8. mai]] var en søndag, men forhandlingene ble fortsatt. Denne dagen drøftet man innfødselsrett, statsborgerskap og stemmerett. I første omgang ble stemmeretten knyttet til borgerskap i byene og bygsel og odelsrett på landet. Alle menn over 25 år innenfor disse gruppene skulle kunne stemme. I forhold til demokratisk skikk i tiden var dette en seier for landdistriktene. I [[Storbritannia]], der stemmerett hadde vært praktisert lenge, var stemmeretten bare knyttet til gårder over en viss størrelse. I Norge var brukene langt mindre, og det endelige vedtaket dekket da alle gårder i landet, store som små. | [[8. mai]] var en søndag, men forhandlingene ble fortsatt. Denne dagen drøftet man innfødselsrett, statsborgerskap og stemmerett. I første omgang ble stemmeretten knyttet til borgerskap i byene og bygsel og odelsrett på landet. Alle menn over 25 år innenfor disse gruppene skulle kunne stemme. I forhold til demokratisk skikk i tiden var dette en seier for landdistriktene. I [[Storbritannia]], der stemmerett hadde vært praktisert lenge, var stemmeretten bare knyttet til gårder over en viss størrelse. I Norge var brukene langt mindre, og det endelige vedtaket dekket da alle gårder i landet, store som små. | ||
Bøndene krevde samtidig [[ | Bøndene krevde samtidig [[odelsrett]]en tilbake. Dette ble lagt frem av bøndene [[Ole Knudsen Tvedten|Tvedten]], [[Even Thorkildsen Lande|Lande]], [[Ole Olsen Evenstad (1766—1833)|Evenstad]], [[Elling Olsson Walbøe|Walbøe]], [[Asgaut Olsen Regelstad|Regelstad]] og [[Tallev Olsen Huvestad|Huvestad]]. De baserte seg på den norrøne odelsretten fra [[Håkon den Gode]]s tid, og så odelsretten som et vern for bøndenes frihet. På dette punktet vant bøndene støtte på grunn av odelsrettens klare symbolverdi rent nasjonalt. Her var også Falsen og Wergeland enige. | ||
Fra [[11. mai]] var det Falsen som satt med presidenthvervet. De siste dagene ble representasjonen på Stortinget debattert, og Falsens utkast hadde basert seg på tanken om den franske nasjonalforsamlingen. Bøndene innvendte at det ikke måtte bli overvekt av representasjon fra byene, og samlet seg om motstand mot embedsmannsdominans. I disse dagene bar forsamlingen klart preg av klassekamp. Mot slutten av dagen ble det også vedtatt hvordan eventuelle forandringer av grunnloven skulle finne sted. Med dette var grunnloven i praksis ferdigstilt. | Fra [[11. mai]] var det Falsen som satt med presidenthvervet. De siste dagene ble representasjonen på Stortinget debattert, og Falsens utkast hadde basert seg på tanken om den franske nasjonalforsamlingen. Bøndene innvendte at det ikke måtte bli overvekt av representasjon fra byene, og samlet seg om motstand mot embedsmannsdominans. I disse dagene bar forsamlingen klart preg av klassekamp. Mot slutten av dagen ble det også vedtatt hvordan eventuelle forandringer av grunnloven skulle finne sted. Med dette var grunnloven i praksis ferdigstilt. | ||
| Linje 145: | Linje 132: | ||
[[Eidsvollsgarantien]] garanterte bl.a. kursen på gamle pengesedler. | [[Eidsvollsgarantien]] garanterte bl.a. kursen på gamle pengesedler. | ||
Forhandlingene [[13. mai]] var harde og voldsomme. De to partiene sto steilt imot hverandre i spørsmålet om finansene og statsbudsjettet | Forhandlingene [[13. mai]] var harde og voldsomme. De to partiene sto steilt imot hverandre i spørsmålet om finansene og statsbudsjettet. Det hele tok utgangspunkt i forsamlingens finanskomité, som hadde arbeidet siden [[18. april]]. I denne satt det stort sett kjøpmenn og grosserere, [[Fredrik Meltzer|Meltzer]], [[Peter Schmidt|Schmidt]], [[Jens Rolfsen|Rolfsen]], [[Ole Clausen Mørch|Mørch]], [[Carl Peter Stoltenberg|Stoltenberg]], [[Gabriel Lund (1773-1832)|Lund]] og [[Peder Valentin Rosenkilde|Rosenkilde]], og to jurister, [[Hilmar Meincke Krohg|Krohg]] og [[Johan Collett|Collett]]. Krogh var formann, og Collett sekretær. | ||
Komiteen hadde beregnet statsgjelden og inntektene, slik at forsamlingen kunne få oversikt over den finansielle situasjonen landet var i, og så fastsette hva man kunne gjøre med det. Man kom frem til at det var gode utsikter til at landet kunne klare seg finansielt. Det som ikke ble lagt frem var Norges del av statsgjelden som tilkom Helstaten. Det var mange usikre spørsmål knyttet til dette, og til krigen man akkurat hadde vært igjennom. Man regnet med en statsutgift på ca. 14 millioner [[riksdaler]] over det neste året. Riksforsamlingen måtte sette en garanti for å greie dette. Men det kom til uenighet om dette punktet. | Komiteen hadde beregnet statsgjelden og inntektene, slik at forsamlingen kunne få oversikt over den finansielle situasjonen landet var i, og så fastsette hva man kunne gjøre med det. Man kom frem til at det var gode utsikter til at landet kunne klare seg finansielt. Det som ikke ble lagt frem var Norges del av statsgjelden som tilkom Helstaten. Det var mange usikre spørsmål knyttet til dette, og til krigen man akkurat hadde vært igjennom. Man regnet med en statsutgift på ca. 14 millioner [[riksdaler]] over det neste året. Riksforsamlingen måtte sette en garanti for å greie dette. Men det kom til uenighet om dette punktet. | ||
Major [[Valentin Christian Wilhelm Sibbern|Sibbern]] tok ordet og mente at dette betød en større skattebyrde på den enkelte borger i riket, og spurte i tillegg om riksforsamlingen virkelig hadde mandat til å ta opp dette. Skulle den også skattlegge folket? | Major [[Valentin Christian Wilhelm Sibbern|Sibbern]] tok ordet og mente at dette betød en større skattebyrde på den enkelte borger i riket, og spurte i tillegg om riksforsamlingen virkelig hadde mandat til å ta opp dette. Skulle den også skattlegge folket? Wedel-Jarlsberg svarte. Han kritiserte beregningene til finanskomitéen, og sa de hadde regnet på et altfor spinkelt grunnlag. Han mente det var vettløst å la Norge rydde opp etter helstatens feilslåtte økonomiske politikk - det var Danmarks sak. Det kom til hard debatt mellom ham og Krogh, som kjente seg fornærmet på egne vegne. Det endte med at riksforsamlingen måtte kalle inn fagkyndige fra [[finansdepartementet]], som var på Eidsvoll akkurat da. | ||
Wedel-Jarlsberg svarte. Han kritiserte beregningene til finanskomitéen, og sa de hadde regnet på et altfor spinkelt grunnlag. Han mente det var vettløst å la Norge rydde opp etter helstatens feilslåtte økonomiske politikk - det var Danmarks sak. Det kom til hard debatt mellom ham og Krogh, som kjente seg fornærmet på egne vegne. Det endte med at riksforsamlingen måtte kalle inn fagkyndige fra [[finansdepartementet]], som var på Eidsvoll akkurat da. | |||
Falsen og selvstendighetspartiet forsvarte deretter Eidsvollsgarantien, og argumenterte retorisk med offervilje og fedrelandssinn. Man trakk også inn selvstendighetseden fra [[25. februar]]. Til slutt tok [[Jonas Rein]] og [[Georg Sverdrup]] ordet. Sverdrup tok utgangspunkt i folkereisingen etter [[Kielfreden]], men berørte ikke sakens kjerne. Jonas Reins tale er av de mest kjente som er holdt i riksforsamlingen. Den kom til å stå i skolebøkene 150 år etter. Rein snakket ellers som Sverdrup og Falsen, og ga dem tilslutning. [[Christopher Frimann Omsen|Omsen]] svarte med en kritikk av finansdepartementets utsenindinger. Han ble den førende taleren for unionspartiet den dagen. | Falsen og selvstendighetspartiet forsvarte deretter Eidsvollsgarantien, og argumenterte retorisk med offervilje og fedrelandssinn. Man trakk også inn selvstendighetseden fra [[25. februar]]. Til slutt tok [[Jonas Rein]] og [[Georg Sverdrup]] ordet. Sverdrup tok utgangspunkt i folkereisingen etter [[Kielfreden]], men berørte ikke sakens kjerne. Jonas Reins tale er av de mest kjente som er holdt i riksforsamlingen. Den kom til å stå i skolebøkene 150 år etter. Rein snakket ellers som Sverdrup og Falsen, og ga dem tilslutning. [[Christopher Frimann Omsen|Omsen]] svarte med en kritikk av finansdepartementets utsenindinger. Han ble den førende taleren for unionspartiet den dagen. | ||
| Linje 171: | Linje 156: | ||
Prinsregenten svarte nok en gang med en kort tale, og ga beskjed om at forsamlingen skulle høytidelig oppløses [[19. mai]] klokken 11. Dagen ble avsluttet med sangen ''For Norge, Kjæmpers Fødeland''. | Prinsregenten svarte nok en gang med en kort tale, og ga beskjed om at forsamlingen skulle høytidelig oppløses [[19. mai]] klokken 11. Dagen ble avsluttet med sangen ''For Norge, Kjæmpers Fødeland''. | ||
Grunnloven ble underskrevet den [[17. mai]]. Nå kom det til en del uforsonlige disputter omkring [[Nicolai Wergeland]]s taler og utspill i april. Noen, deriblant Sverdrup, mente at Wergeland burde trekke sine utsagn tilbake. Det hadde bygget seg opp en uvilje mot ham helt fra 12. april. Etter at alle navnetrekkene var satt under grunnloven, ble Wergeland satt til veggs. [[Gustav Peter Blom|Blom]] krevde at Jonas Rein også burde tiltales, om Wergeland skulle det. [[Jacob Aall]] kom også til Wergelands hjelp: ''«Nei, ikke hele forsamlingen, hr. President! Jeg erklærer høit at jeg ikke føler meg fornærmet ved Wergelands uttrykk!»'' Han fikk støtte fra flere andre, og saken roet seg. | Grunnloven ble underskrevet den [[17. mai]]. Nå kom det til en del uforsonlige disputter omkring [[Nicolai Wergeland]]s taler og utspill i april. Noen, deriblant Sverdrup, mente at Wergeland burde trekke sine utsagn tilbake. Det hadde bygget seg opp en uvilje mot ham helt fra 12. april. Etter at alle navnetrekkene var satt under grunnloven, ble Wergeland satt til veggs. [[Gustav Peter Blom|Blom]] krevde at Jonas Rein også burde tiltales, om Wergeland skulle det. [[Jacob Aall]] kom også til Wergelands hjelp: ''«Nei, ikke hele forsamlingen, hr. President! Jeg erklærer høit at jeg ikke føler meg fornærmet ved Wergelands uttrykk!»'' Han fikk støtte fra flere andre, og saken roet seg.. | ||
Den [[19. mai]] ble riksforsamlingen endelig hevet. | Den [[19. mai]] ble riksforsamlingen endelig hevet. Christian Frederik holdt en kort tale. Han markerte sitt ståsted ved å trekke frem [[Christian IV]] der Sverdrup to dager før hadde vist til [[Sverre Sigurdsson|kong Sverre]]: | ||
''«Min store Forgjengers, fjerde Christians Aand følge mig i al min Gjerning. Han var det Norske Folks gode Konge og Fader».'' Ellers kan en merke seg at prinsregenten tiltalte forsamlingen som «medborgere», ikke som «undersåtter». Enevoldstida var definitivt over. | ''«Min store Forgjengers, fjerde Christians Aand følge mig i al min Gjerning. Han var det Norske Folks gode Konge og Fader».'' Ellers kan en merke seg at prinsregenten tiltalte forsamlingen som «medborgere», ikke som «undersåtter». Enevoldstida var definitivt over. | ||
Siste gang forsamlingen møttes, var den [[20. mai]]. Noen hadde alt reist. Da ble protokollen underskrevet, og ved samme anledning knyttet de gjenværende den berømte broderkjeden med ordene: «[[Enige og tro til Dovre falder!]]» | Siste gang forsamlingen møttes, var den [[20. mai]]. Noen hadde alt reist. Da ble protokollen underskrevet, og ved samme anledning knyttet de gjenværende den berømte broderkjeden med ordene: «[[Enige og tro til Dovre falder!]]» | ||
== Se også == | == Se også == | ||
| Linje 190: | Linje 170: | ||
==Litteratur== | ==Litteratur== | ||
* [http://no.wikipedia.org/wiki/Riksforsamlingen Riksforsamlingen] på ''Wikipedia på bokmål og riksmål'' | |||
* Arne Bergsgård. ''Året 1814''. Aschehoug 1943 | * Arne Bergsgård. ''Året 1814''. Aschehoug 1943 | ||
* Ståle Dyrvik. ''Året 1814''. Samlaget, 2005 | * Ståle Dyrvik. ''Året 1814''. Samlaget, 2005 | ||
| Linje 199: | Linje 180: | ||
* ''Studier i norsk historie omkring 1814 : ein nasjon stig fram''. Redigert av Steinar Supphellen og Arnfinn Kjelland. Universitetsforlaget, 1983. (Serien ''Norske historikere i utvalg'' ; 9 ) | * ''Studier i norsk historie omkring 1814 : ein nasjon stig fram''. Redigert av Steinar Supphellen og Arnfinn Kjelland. Universitetsforlaget, 1983. (Serien ''Norske historikere i utvalg'' ; 9 ) | ||
* [[Henrik Wergeland]]. ''Norges Constitutions Historie''. 1841 | * [[Henrik Wergeland]]. ''Norges Constitutions Historie''. 1841 | ||
* [http://www.kongehuset.no/c26976/seksjonstekst/vis.html?tid=27624 Hendelsene i 1814 - Kongehuset.no] | * [http://www.kongehuset.no/c26976/seksjonstekst/vis.html?tid=27624 Hendelsene i 1814 - Kongehuset.no] | ||
* [http://virksommeord.uib.no/personer?id=22 Friehedens hellige Ild - Falsens tale 20.05.1814 - Virksomme ord] | * [http://virksommeord.uib.no/personer?id=22 Friehedens hellige Ild - Falsens tale 20.05.1814 - Virksomme ord] | ||
* [http://virksommeord.uib.no/personer?id=20 Christian Frederiks edsavleggelse og trontale - Virksomme ord] | * [http://virksommeord.uib.no/personer?id=20 Christian Frederiks edsavleggelse og trontale - Virksomme ord] | ||
* [http://www.eidsvoll1814.no/ Eidsvoll 1814 (Museet som finnes i Eidsvollbygningen)] | |||
[[Kategori:Eidsvoll kommune]] | [[Kategori:Eidsvoll kommune]] | ||