Riksgrensen: Forskjell mellom sideversjoner

==Historie==

{{thumb|Grensesten Aremark RV 106.JPG|Grensestein langs riksvei 106 i [[Aremark]].|[[Bruker:Siri J|Siri Johannessen]]|2010}}

Allerede under kong [[Olav den hellige]] i 1020-årene ble sørgrensen av Norge etablert ved munningen av [[Göta älv]] og i nordøst ved [[Härjedalen]].  

{{Utdypende artikkel|Grensetraktaten av 1661}}

Som en følge av at Danmark-Norge ved [[freden i Roskilde]] avsto blant annet Bohuslän, ble det i 1661 undertegnet en traktat på gården Nasslebacka i Naverstads socken (i dagens Tanums kommun). Traktaten kom etter en innstilling fra en kommisjon som hadde gått opp grenseområdet fra [[Iddefjorden]] til Hisøya i [[Nordre Kornsjø]] og nedtegnet steiner og terrengformasjoner som kjente grensemarkeringer, og på dette grunnlaget ble grensen i dette området fastslått. Det hersket iidlertid en viss uenighet om [[Enningdalen]], men det endte med at dette området forble norsk. Det tok imidlertid lang tid før selve grensen ble markert i terrenget, først i 1835 kom det grenserøyser på denne strekningen, tilsvarende som for resten av grensen mot Sverige.

{{Utdypende artikkel|Grensetraktaten av 1751}}

Resten av grensen mot Sverige fram til [[Neiden]] i Sør-Varanger ble fastsatt ved en traktat 1751, som også fastsatte grensen til Finland som da var en del av Sverige, og grensen fram til [[Nesseby kommune|Nesseby]] ble gått opp. Man valgte å ikke gå lengre øst, for der var også russiske interesser involvert. Avtalen medførte at Femundsmarka øst for [[Femunden]] igjen ble anerkjent som norsk territorium, etter at det fra svensk siden var en oppfatning om at Femunden utgjorde riksgrensen etter at [[Idre og Særna]] var avstått til Sverige i 1645.

Avtalen medførte også at det samiske fellesområdet i indre [[Finnmark]] ble lagt til Norge. Fram til dette tidspunktet var blant annet [[Kautokeino kommune|Kautokeino]] og [[Karasjok kommune|Karasjok]] (Avjovarre) under svensk jurisdiksjon. Ved at det gjennom denne traktaten ble trukket en riksgrense gjennom de samiske områdene, hadde traktaten et tillegg, [[Leksikon:Lappekodisillen|Lappekodisillen]] (''kodisill''=et særskilt tillegg til en traktat eller annet aktstykke) med samme juridisk kraft som traktaten, som skulle sikre samenes fortsatt rett til bruk av naturressursene på begge sider av grensen. Samene ble også tillagt en betydelig egenforvaltning, nøytralitet og en intern domstol.

{{Utdypende artikkel|Grensekonvensjonen av 1826}}

Da Finland ble erobret av den russiske tsaren Alexander I i 1808, og et storhertugdømme innen Det russiske keiserrike i 1809, ble en del av den nordligste svensk-norske grensen fra 1751 da en grensen mellom Finland og Norge. For den resterende delen av fellesområdet, ble det en konflikt utover 1820-årene da det russiske standpunktet var at deler av kysten langs [[Varangerfjorden]] var russisk da [[Skoltesamer|skoltesamene]] som bodde i området var russiske borgere og at var underlagt russisk jurisdiksjon. De hadde også tidligere mottatt privilegier av den russiske tsar og ikke minst hadde skoltenes viktigste handelsvei alltid gått østover. For å styrke sin posisjon, inngikk kong [[Oscar I]] en allianse med [[Storbritannia]] og [[Frankrike]].