Riksrådsforhandlingene: Forskjell mellom sideversjoner

Hopp til navigering Hopp til søk
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
 
(Én mellomliggende revisjon av samme bruker vises ikke)
Linje 3: Linje 3:
Forhandlingene ble startet etter den norske kapitulasjonen [[10. juni]] 1940. Reichskommissar [[Josef Terboven]] hadde instruksjoner om å få på plass en løsning for styringen av Norge, slik at [[administrasjonsrådet]] kunne erstattes. Resultatet de ønsket var en legitim norsk regjering, eller et «riksråd», som kunne inngå en fredsavtale med Tyskland, ettersom [[Haakon VII]] og [[regjeringen Nygaardsvold]] hadde erklært at de ville fortsette kampen mot okkupasjonen. Den [[13. juni]] kom Terbovens initiativ gjennom hans fullmektig Hans Delbrügge.  
Forhandlingene ble startet etter den norske kapitulasjonen [[10. juni]] 1940. Reichskommissar [[Josef Terboven]] hadde instruksjoner om å få på plass en løsning for styringen av Norge, slik at [[administrasjonsrådet]] kunne erstattes. Resultatet de ønsket var en legitim norsk regjering, eller et «riksråd», som kunne inngå en fredsavtale med Tyskland, ettersom [[Haakon VII]] og [[regjeringen Nygaardsvold]] hadde erklært at de ville fortsette kampen mot okkupasjonen. Den [[13. juni]] kom Terbovens initiativ gjennom hans fullmektig Hans Delbrügge.  


Den [[27. juni]] godtok Stortingets presidentskap alle tyske krav. [[Elverumsfullmakten]] skulle tilbakekalles, kongen skulle anmodes om å abdisere og avsettes om han nektet å gjøre dette, og en regjering med fylkesmann [[Ingolf Elster Christensen]] skulle utnevnes. Representantskapet fikk lite tilbake, men det kom en garanti om at Quisling, som var diskreditert gjennom sitt kuppforsøk [[9. april]], skulle holdes unna norsk politikk ved at man sendte ham til Tyskland. Han forlot Norge den [[5. juli]]. Det ble så en pause i forhandlingene mens presidentskapet skrev til kongen.  
Den [[27. juni]] godtok Stortingets presidentskap alle tyske krav. [[Elverumsfullmakten]] skulle tilbakekalles, kongen skulle anmodes om å abdisere og avsettes om han nektet å gjøre dette, og en regjering med fylkesmann [[Ingolf Elster Christensen]] skulle utnevnes. Presidentskapet fikk lite tilbake, men det kom en garanti om at Quisling, som var diskreditert gjennom sitt kuppforsøk [[9. april]], skulle holdes unna norsk politikk ved at man sendte ham til Tyskland. Han forlot Norge den [[5. juli]]. Det ble så en pause i forhandlingene mens presidentskapet skrev til kongen.  


Regjeringen i London behandlet brevet, og utenriksminister [[Halvdan Koht]] formulerte et svar. Dette ble den [[8. juni]] lest opp av kongen. Teksten konkluderte med at kongen ikke kunne medvirke til en ordning «som strider mot Norges [[Grunnloven|Grunnlov]] og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Kongens nei ble raskt spredd over hele landet gjennom flygeblader og avskrifter, og regnes som det første egentlige motstandsskriftet under okkupasjonen.  
Regjeringen i London behandlet brevet, og utenriksminister [[Halvdan Koht]] formulerte et svar. Dette ble den [[8. juni]] lest opp av kongen. Teksten konkluderte med at kongen ikke kunne medvirke til en ordning «som strider mot Norges [[Grunnloven|Grunnlov]] og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Kongens nei ble raskt spredd over hele landet gjennom flygeblader og avskrifter, og regnes som det første egentlige motstandsskriftet under okkupasjonen.  
Linje 18: Linje 18:


* {{NK-artikkel|http://www.norgeslexi.com/krigslex/r/r3.html#riksradsforhandlingene|Riksrådsforhandlingene}}
* {{NK-artikkel|http://www.norgeslexi.com/krigslex/r/r3.html#riksradsforhandlingene|Riksrådsforhandlingene}}
 
{{portal|andre verdenskrig}}
[[Kategori:Okkupasjonsmakta]]
[[Kategori:Okkupasjonsmakta]]
[[Kategori:Stortinget]]
[[Kategori:Stortinget]]
[[Kategori:1940]]
[[Kategori:1940]]
Skribenter
87 027

redigeringer

Navigasjonsmeny