Skribenter
87 027
redigeringer
Riksrådsforhandlingene: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
ingen redigeringsforklaring
(Ny side: '''Riksrådsforhandlingene''' var to runder med regjeringsforhandlinger i juni og september 1940, etter den tyske invasjonen. De ble ført i Oslo mel...) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| (4 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
Forhandlingene ble startet etter den norske kapitulasjonen [[10. juni]] 1940. Reichskommissar [[Josef Terboven]] hadde instruksjoner om å få på plass en løsning for styringen av Norge, slik at [[administrasjonsrådet]] kunne erstattes. Resultatet de ønsket var en legitim norsk regjering, eller et «riksråd», som kunne inngå en fredsavtale med Tyskland, ettersom [[Haakon VII]] og [[regjeringen Nygaardsvold]] hadde erklært at de ville fortsette kampen mot okkupasjonen. Den [[13. juni]] kom Terbovens initiativ gjennom hans fullmektig Hans Delbrügge. | Forhandlingene ble startet etter den norske kapitulasjonen [[10. juni]] 1940. Reichskommissar [[Josef Terboven]] hadde instruksjoner om å få på plass en løsning for styringen av Norge, slik at [[administrasjonsrådet]] kunne erstattes. Resultatet de ønsket var en legitim norsk regjering, eller et «riksråd», som kunne inngå en fredsavtale med Tyskland, ettersom [[Haakon VII]] og [[regjeringen Nygaardsvold]] hadde erklært at de ville fortsette kampen mot okkupasjonen. Den [[13. juni]] kom Terbovens initiativ gjennom hans fullmektig Hans Delbrügge. | ||
Den [[27. juni]] godtok Stortingets presidentskap alle tyske krav. [[Elverumsfullmakten]] skulle tilbakekalles, kongen skulle anmodes om å abdisere og avsettes om han nektet å gjøre dette, og en regjering med fylkesmann [[Ingolf Elster Christensen]] skulle utnevnes. | Den [[27. juni]] godtok Stortingets presidentskap alle tyske krav. [[Elverumsfullmakten]] skulle tilbakekalles, kongen skulle anmodes om å abdisere og avsettes om han nektet å gjøre dette, og en regjering med fylkesmann [[Ingolf Elster Christensen]] skulle utnevnes. Presidentskapet fikk lite tilbake, men det kom en garanti om at Quisling, som var diskreditert gjennom sitt kuppforsøk [[9. april]], skulle holdes unna norsk politikk ved at man sendte ham til Tyskland. Han forlot Norge den [[5. juli]]. Det ble så en pause i forhandlingene mens presidentskapet skrev til kongen. | ||
Regjeringen i London behandlet brevet, og utenriksminister [[ | Regjeringen i London behandlet brevet, og utenriksminister [[Halvdan Koht]] formulerte et svar. Dette ble den [[8. juni]] lest opp av kongen. Teksten konkluderte med at kongen ikke kunne medvirke til en ordning «som strider mot Norges [[Grunnloven|Grunnlov]] og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Kongens nei ble raskt spredd over hele landet gjennom flygeblader og avskrifter, og regnes som det første egentlige motstandsskriftet under okkupasjonen. | ||
Samtidig hadde det også skjedd ting på tysk side. Hitler var tilbake i Berlin, og ble der møtt av Quislings støttespillere. En av de viktigste var riksleder Alfred Rosenberg, som mente av Quisling var det beste valget for Norge. Dette var i sterk kontrast til Terbovens oppfatning; han mente at Quisling var en håpløs støttespiller og at han ville gjøre nordmenn mindre vennlig stemt overfor tyskerne. Begge sider hadde sterke støttespillere i nazistenes maktelite. [[Joseph Goebbels|Goebbels]] og Göring støttet Terboven, men Rosenborg nådde gjennom hos Hitler. Den [[20. august]] ble Quisling derfor sendt tilbake til Norge. Terboven, som egentlig skulle vendt tilbake til Tyskland raskt, forble Reichskommissar. | Samtidig hadde det også skjedd ting på tysk side. Hitler var tilbake i Berlin, og ble der møtt av Quislings støttespillere. En av de viktigste var riksleder Alfred Rosenberg, som mente av Quisling var det beste valget for Norge. Dette var i sterk kontrast til Terbovens oppfatning; han mente at Quisling var en håpløs støttespiller og at han ville gjøre nordmenn mindre vennlig stemt overfor tyskerne. Begge sider hadde sterke støttespillere i nazistenes maktelite. [[Joseph Goebbels|Goebbels]] og Göring støttet Terboven, men Rosenborg nådde gjennom hos Hitler. Den [[20. august]] ble Quisling derfor sendt tilbake til Norge. Terboven, som egentlig skulle vendt tilbake til Tyskland raskt, forble Reichskommissar. | ||
| Linje 15: | Linje 15: | ||
En konsekvens av forhandlingene var at presidentskapets medlemmer hadde utspilt sin rolle i norsk politikk. Da krigen var over var det liten forståelse for deres ettergivenhet. Senere har man sett dette i et noe annet lys, idet en «sivil kapitulasjon» måtte være å forvente etter den militære kapitulasjonen. | En konsekvens av forhandlingene var at presidentskapets medlemmer hadde utspilt sin rolle i norsk politikk. Da krigen var over var det liten forståelse for deres ettergivenhet. Senere har man sett dette i et noe annet lys, idet en «sivil kapitulasjon» måtte være å forvente etter den militære kapitulasjonen. | ||
[[Kategori: | ==Litteratur== | ||
* {{NK-artikkel|http://www.norgeslexi.com/krigslex/r/r3.html#riksradsforhandlingene|Riksrådsforhandlingene}} | |||
{{portal|andre verdenskrig}} | |||
[[Kategori:Okkupasjonsmakta]] | |||
[[Kategori:Stortinget]] | [[Kategori:Stortinget]] | ||
[[Kategori:1940]] | [[Kategori:1940]] | ||