Ringebu stavkirke: Forskjell mellom sideversjoner

Ringebu stavkirke er også motivet for [[Iver Kleiven|Iver Kleivens]] sagn [[Søsterklokkene]] som ble utgitt i 1928 i Bygdesoga Ringebu. [[Lars Mytting]] skrev etterhvert boken Søsterklokkene fra 2018, som har vært en litterær suksess.

Kristningen av Norge var en prosses som allerede ble startet av [[Håkon den Gode Adalsteinsfostre|Håkon Adelsteinsfostre]] i løpet av 930-960-tallet. Prossesen ble etterhvert fortsatt av viking konge [[Olav Tryggvasson|Olav Tryggvason]] fra 995, og fullført av [[Olav den hellige|Olav Haraldsson]] da han erkærte kristendommen som Norges eneste tillate religion i 1025. Dette førte til opprettelsen av flere kirker i Norge allerede utover 1000-tallet. De eldste menneskelige sporene på den nåværende kirketuften i Ringebu er tre graver, der en av gravene viser seg til å ha blitt integrert i byggingen av den første [[Stolpekirke|stolpekirken]] på området. Oppdaging av blant annet en rekke stolpehull og fylte stolpegroper antyder at det ble bygd en stolpekirke på kirketuften på 1100-tallet. Hullene og grøftene danner en 5X8 meter rektangel som blir ansett til å ha vært [[Skip (arkitektur)|skipet]], det ble også funnet flere stolpehull nord, sør og øst. Før opprettelsen av stolpekirken, kan det ha stått en tidligere kirke eller så kan området bare ha vært en begravelsesplass.

Kristendommen og kirken får en stadig sterkere posisjon i Norge utover 1100-1200-tallet, noe som er eksemplifisert av opprettelsen av [[Nidaros bispedømme|erkebispedømme i Nidaros i 1152/53]]. Det blir dermed også bygget flere og større kirker i Norge. Stolpekirken i Ringebu blir etter hvert erstattet med en stavkirke, som er datert fra 1220.Under [[Gerhard Schøning]]<nowiki/>s reise til [[Gudbrandsdalen]] i 1775, der han i [[Lom prestegard]] fant et [[diplom]] fra 1270 som omtalte presten «sira Gror» i Ringebu kirke, antyder at kirken eksisterte før 1270<ref>Grieg, S.  (1998). ''Ringebu Stavkirke Veileder.'' Hentet  fra Nasjonalbiblioteket:  https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020548049, Side 54</ref>. Skipet i den nye kirken var omtrent tre ganger så stort som den eldre kirken. Grunnen til at den ble bygget så stort kan grunnes befolkningsvekst, og at Norge på 1200-tallet var i en økonomisk og politisk [[Norske storhetstiden|storhetstid.]] Midtskipet fra 1220 har blitt bevart siden opprettelsen av stavkirken, og står fortsatt der til den dag i dag. Under utgravinger gjort i 1980-81 ledet av [[Jørgen Jensenius]] fra [[Riksantikvaren]] , ble det funnet rester av stavkirkens [[Kor (arkitektur)|kor]], [[apsis]], [[Vinger (arkitektur)|vinger]] og [[Svalgang|svalganger]].

Stavkirken gjennomgikk ingen betydelige endringer fram til ombyggingen i 1630-31, men vi vet ut ifra senere regnskap at kirken påkostet seg stadig vedlikehold av tak og vegger. I 1621 ble det laget nye stoler i kirken, og en ny himmel over [[Prekestol|prekestolen]]. Det ble også lagt inn gulv, [[korskranke]] og vinduer. På lik linje med flere stavkirker etter [[reformasjonen]] i 1536/37, ble Ringebu stavkirke etterhvert utvidet i 1631. Stavkirkens svalganger, apsis og kor ble revet ned. Kirken ble utvidet med et nytt tverrskip på egne sviller, med vinger nord og sør. Det ble også bygget et nytt kor og [[våpenhus]]. Byggmester [[Werner Olsen]] og 4 tømrere fullførte dette prosjektet på 102 dager, med hjelp av både smed og glassmester. Kirken fikk også sitt karakteristiske røde tårnet på denne tiden. Fram til ombyggingen i 1921, ble det gjort diverse vedlikehold og endringer på Kirken. Noen betydelige endringer var våpenhuset som rotna slik at den måtte reves ned og bygges på nytt, samt at vinduer måtte byttes. Innsiden av kirken ble også malt hvit for en periode, men ble restaurert tilbake til den originale fargekombinasjonen i 1921.

Det viste seg til å være flere problemer med kirkens konstruksjon, særlig tårnet, der i en søknad fra 1827 det blir påstått at [[Mast (Arkitektur)|hovedmasten]] er råtten og må skiftes. Videre klages det på hvor dyr vedlikeholdningen er, og at tårnets høyde er problematisk. Det ble tegnet opp planer til en ombygging i 1884 av arkitekten [[Arkitekt Thorsen|Thorsen]], og restaureringen tok plass fra april til november 1921. Restaureringen ble ledet av arkitekt [[Heinrich Jürgensen|Jürgensen]] fra Oslo og byggmester [[Knut Villa]] fra [[Vågå kommune|Vågå]]. Hovedskipet ble løsnet fra tverrskipet, stavene ble rettet opp i lodd, den indre reisingen i kirken ble forsynt med langankre rundjern som ble strukket gjennom hele stavkirkedelen og skrudd sammen med muttere i hjørnene. På veggene ble det satt inn nye [[andreaskors]] og [[buefelt]] mellom stavene, samt veggene i skipet ble drevet sammen. Alle gulv ble fjernet, imens [[Bjelkelag|bjelkelaget]] i skipet ble beholdt. Svillene under den nordre tverrskip ble skiftet, galleriet i nordre vinge ble revet og [[Orgel|orgelet]] ble satt inn på et podium. [[Kirkeklokker|Kirkeklokkene]], som hadde blitt tatt ut av tårnet i 1676, ble nå hengt opp igjen. Til slutt ble det gjort noen små diverse endringer, samt at vinduene ble erstattet av 200 år gamle glassruter funnet fra en gård i [[Hedmarken]]<ref>Jensenius, J.  (1993). ''Ringebu Stavkyrkje: Sognekirken i form og funksjon gjennom 900 år.''  Ringebu: Ringebu Samlingene. side 13-15</ref>.[[Fil:Bevarte Gravsteiner Ringebu Stavkirke.jpeg|miniatyr|Bevarte gravsteiner på Ringebu Stavkirke. Den i midten tilhører soknepresten Christopher Kraft (d.1754)]]

[[Fil:URN NBN no-nb digifoto 20200131 00229 NB PA AMO 3 188.jpg|miniatyr|Foto av altertavlen i Ringebu Stavkirke. I høyst sannsynlighet skåret av Johannes Lauritsen Skraastad i 1686. Til venstre er treskulpturen av Laurentius fra 1200-tallet. ]]

De eldste objektene i kirken er [[Inngangsportal|inngangsportalen]] med drage og slange motiv, og [[Døpefont|døpefonten]] av kleberstein. Disse er datert fra omtrent 1100-tallet og skal ha stått i den tidligere stolpekirken. Halvsøylene på hver side av inngangsportalen ble omgjort etter [[brannen i Grue kirke]] 1882. Det står også en [[Laurentius]]-skulptur av tre fra 1200-tallet, som [[Gerhard Schøning|Schøning]] selv i 1775 mente var [[Olav den hellige|st.Olav]]<ref>Gjone,  E. (1968). ''egninger samlet eller utført av Gerhard Schøning i forbindelse  med hans reiser i 1770-årene og hans arbeider med norsk historie og  topografi.'' Hentet  fra Nasjonalbiblioteket:  https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014061906116, Side 146</ref>. Det henger to [[Krusifiks|krusifikser]] datert fra 1300-tallet. Da Schøning besøkte kirken beskrev han også to [[røkelseskar]] fra middelalderen, som ikke lenger er utstilt i kirken<ref>Jensenius, J.  (1993). ''Ringebu Stavkyrkje: Sognekirken i form og funksjon gjennom 900 år.''  Ringebu: Ringebu Samlingene., Side 26</ref>

Kirken blir nå brukt til å holde bryllup, begravelser og konfirmasjoner. Det blir holdt [[gudstjeneste]] hver tredje søndag, ettersom det rulleres med andre kirker i området. Kirken er en populær turistattraksjon i sommeren, og tilbyr inngang og guiding mot betaling. I sommersesongen samarbeider kirken med [[Ringebu Prestegard]], der det blant annet selges fellesbilletter. Ringebu Prestegard har også en utstilling med noen av funnene fra utgravingene i 1980-81

= Bibliografi =

Gjone,  E. (1968). ''egninger samlet eller utført av Gerhard Schøning i forbindelse  med hans reiser i 1770-årene og hans arbeider med norsk historie og  topografi.'' Hentet  fra Nasjonalbiblioteket:  <nowiki>https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014061906116</nowiki>

 

 

Jensenius, J.  (1993). ''Ringebu Stavkyrkje: Sognekirken i form og funksjon gjennom 900 år.''  Ringebu: Ringebu Samlingene.