Rockering: Forskjell mellom sideversjoner

Det var på slutten av 1950-tallet at rockeringen fikk sitt kommersielle gjennombrudd. Da ble det produsert lokale rockeringer lagd av bambus  både i Norge og Australia. Disse ringene hadde fått suksess i landa hvor de ble produsert og markedsført, noe vi blant annet kan lese i [[VG]] i 1957, altså året før den offisielle rockeringmanien ramma USA. «fabrikantene av de såkalte rockeringer er i en fortvilt situasjon for tiden. De kan ikke lenger få tak i bambus til sine ringer. En fabrikant er helt utsolgt fra lageret. De siste 10 ringene gikk i går, og etterspørselen holder seg (...) Det merkelige ved disse rockeringene er at de er et typisk norsk fenomen. De eksisterer ikke i Sverige og Danmark.»<ref>VG. 10.08.1957. Side 1.</ref> I Norge var det [[Arvid Saugestad]] som i 1957 lanserte bambusrockeringen.

Året etter, i [[1958]], kom rockeringens virkelige gjennombrudd. Oppfinnerne ''Richard P. Knerr'' og ''Arthur P. «Spud» Melvin'' utvikla en rockering i plast for det amerikanske selskapet Wham-O, som solgte 20 millioner rockeringer i løpet av et halvår i USA. Rockeringmoten er på engelsk ofte omtalt som «the hula hoop craze», et uttrykk VG i 1959 forsøkte å oversette med det norske ordet «rockeringsvanviddet».<ref>VG. 02.04.1959. Side 6.</ref> Saugestads navn, rockering, har forblitt ringens eneste navn på norsk.

På spørsmålet om han selv hadde funnet opp rockeringen svarte Saugstad i 1959 at «han nok ikke var oppfinner, ringen er nærmest kommet akende på ei fjøl». VG konfronterte i 1959 Saugestad med den enorme fortjenesten som Knarr og Melvin hadde gjort på salg av rockeringer. Saugestad svarte at han selv ikke hadde tatt patent fordi «han gikk nærmest ut fra at det ikke var mulig, all den stund en ring var en temmelig gammel oppfinnelse. Og han var selv meget forbløffet over den utbredelsen hans spøkefulle leketøy hadde fått»<ref>VG. 02.04.1959. Side 6.</ref> Det skal legges til at heller ikke Kerr og Melvin fikk innfridd patentsøknad på oppfinnelsen.