Rolf Jørgen Fuglesang

Rolf Jørgen Fuglesang (født 31. januar 1909 i Fredrikstad, død 25. november 1988 i Oslo) var jurist og politiker i Nasjonal Samling (NS). Som partiets generalsekretær og hans daglige samarbeid med Vidkun Quisling i hele partiets levetid, gjorde ham til den praktiske organisatoren av nasjonalsosialismen i Norge.[1]

Rolf Jørgen Fuglesang
Foto: Reichskommissariat

Bakgrunn

Han var sønn av papirhandler Andreas Neumann Fuglesang (1878-1946) og Linda Ingrid Schrøder (1878-1962).[1] I folketellinga 1910 finner vi ham sammen med foreldrene og to eldre brødre i Glacisgata 23 i Fredrikstad.[2]

Fuglesang tok examen artium i 1928, og juridsk embetseksamen i 1933.[1]

Inn i NS

Fuglesang meldte seg straks inn i NS da partiet ble kunngjort våren 1933, og ble samme samme år som nyutdannet jurist partiets fastlønnede generalsekretær.[1] Den 25. september 1940 ble han statsrådssekretær for Josef Terbovens kommissariske statsråder. Da Quisling opprettet sin regjering 1. februar 1942 ble han partiminister, en posisjon han hadde til november samme år. Han ble da kulturminister etter Gulbrand Lundes død, og overtok ledelsen av Kultur- og folkeopplysningsdepartementet. Han hadde denne posisjonen til frigjøringen. Han regnes som sentral i oppbyggingen av både partiet og det nazistiske maktapparatet under krigen.

Det var Fuglesang som i januar 1942 tok initiativ til oppretting av såkalte jøssinglister, det vil si lister over meningsmotstandere. Det å havne på ei slik liste var svært farlig, fordi man da tiltrakk seg Gestapos oppmerksomhet.

Ståsted

Fuglesang var opprinnelig en talsmann for pangermanisme og rasebaserte ideer, men ble etter hvert i den praktiske politikken drevet over på den nasjonale linjen mot de stadig sterkere tyske kravene. Han fortsatte som partiets generalsekretær da han ble kulturminister etter Gulbrand Lundes død, og slik ble det samlet mye makt på hans hender i både parti og stat, og han kom i stadige konfrontasjoner med reichskommissar Josef Terboven.[1]

Etter krigen

Fuglesang var på frigjøringsdagen sammen med Quisling, Ragnar Sigvald Skancke, Axel Heiberg Stang, Arnvid Vassbotn og Per von HirschGimle. Han reiste sammen med dem til Møllergata 19 og ble arrestert, og han ble satt under tiltale for landssvik og rettsstridige handlinger.

Under landsvikoppgjøret ble han av Lagmannsretten i 1946 dømt til livsvarig fengsel, etter at tre av syv dommere hadde stemt for dødsstraff. Rettens flertall mente han var et redskap for NS' landsforæderiske virksomhet, og ikke hadde hatt noen bestemmende innflytelse på denne.[1] Riksadvokaten anket dette inn for Høyesterett, men anken ble avvist. Han ble løslatt i 1956, og arbeidet deretter som murer og forretningsmann i Oslo.[1] Han opptrådte ikke offentlig før han deltok i radioprogrammet «Ukeslutt» i NRK i juni 1983, i forbindelse med at det var 50 år siden Nasjonal Samling ble dannet.[3]

Referanser

Kilder