Romsås (strøk)

Historie

Romsås er navnet på en gård ved Trondheimsveien rett øst for Grorud. Romsås-byen er bygget på gårdens skogområder. Terrenget er variert og noen steder veldig bratt. Det er mye fjell og stein i området, og det ble drevet en rekke steinbrudd der fra 1890 til 1930.

Planleggingen av Romsås

Romsås-bebyggelsen ble først planlagt med 800 boliger i tre- og fireetasjers blokker og 400 boliger i rekkehus. Myndighetenes krav til veibredder, stigningsforhold og ledningsnett i det kuperte terrenget gjorde prosjektet for kostbart, og det måtte skrinlegges. Arkitektene gikk sammen og dannet Romsås-teamet og planla området på nytt. Det ble nå utarbeidet en reguleringsplan for 2600 boliger i tre til åtteetasjers blokker. Bilfritt, variert og tilrettelagt for friluftsliv var målet for drabantbyen.

Romsås-teamet løste opp bygningsmassen i små enheter. Hver enhet besto av to leiligheter pr. etasje og varierte fra 3-4 etasjer til 6-8 etasjer. Den enhet som ble valgt ga så mange muligheter til variasjon at arkitektene mente den kunne gjentas over hele området uten at virkningen ble stereotyp. Den ville gi bebyggelsen en sammenheng som gjorde at beboerne lett kunne identifisere seg med hele den nye bebyggelsen. Gjentakelsene ville også gi et godt grunnlag for rasjonell og økonomisk bygging.

Arkitektene var opptatt av å bygge tett. Plassdannelsene mellom husene og tett bebyggelse skulle være en kontrast til de store friområdene rundt bebyggelsen. Ved å bygge hus på opp til åtte etasjer var det ikke lenger mulig å gjemme husene i skogen. Romsås-teamet måtte også tenke på hvordan husene ville ta seg ut på lang avstand. Silhuett og fjernvirkning var viktig. Kjøreveisystemet ble forenklet til en ringvei rundt hele området, og bebyggelsen ble konsentrert til gangveier innenfor ringveiene omkring et stort indre friareal. Dette var banebrytende trafikkdifferensiering på slutten av 60-tallet. Det å skille biltrafikk fra myke trafikanter var helt nye tanker som skulle bli vanligere etterhvert.

Skoler og barnehager

Arkitektene i Romsåsteamet var med på å bestemme hvor skole og barnehage skulle ligge. Det fantes en formell byplan fra byplankontoret, men den fleksibel og svært enkel. Boligområdene var markert med gult, og kjøreveiene var lagt inn. Skoler og barnehager skulle ligge i det som var markert som friarealer, men Romsåsteamet stod fritt til å plassere disse hvor de ville i friarealområdene. Arkitektene var også med på å forme skolemønsteret – hvor mange klasser skulle det gå på de ulike skolene, men alt ble godkjent av skolemyndighetene.

Bilfritt område

I 70-åra var mange av arkitektene i Romsåsteamet imot bil og bilbruk. Derfor ønsket de å gjøre Romsås mest mulig bilfritt. De valgte å gi hvert av Notis:borettslagene ei bilbrygge, med egne bygninger til å parkere bilene i. Til de aller fleste leilighetene fulgte det med en garasjeplass. Der hvor man måtte krysse kjøreveier, ble det satt opp gangbroer. Fordi Romsås var bilfritt, kunne unge Fordi Romsås var bilfritt, kunne ungene ferdes trygt på hele området. Mange foreldre syntes dette var noe av det beste med Romsås.

Beboerne

De aller fleste som flyttet til Romsås, kom fra Oslo og omegn. De som kom fra Oslo sentrum var vant til langt kummerlige forhold, med vaskekjeller og felles toalett på gangen. Det var mange småbarnsfamilier som fikk sitt første hjem på Romsås. De som hadde vært OBOS-medlem lenge nok til å få leilighet på Romsås ble invitert på møter der de fikk lov til å være med å bestemme og komme med ønsker om hvordan det skulle være inni leilighetene. Slik ble de menneskene som seinere skulle bli naboer litt kjent med hverandre på forhånd. Det var også noen som la lørdagsturen til Romsås da de begynte å bygge der, og slik ble folk kjent med hverandre. Alle som flyttet til nye leiligheter ble møtt av to innflyttingsvertinner som viste dem til rette. Romsås hadde de aller første innflyttingsvertinnene i Norge.

De fleste som flyttet inn på Romsås kom fra Oslo sentrum, mange av dem kom fra mindre leiligheter enn det de fikk her. Leilighetene var også mye mer moderne, det var slett ikke alle som var vant til innlagt vann, eller eget toalett – i leilighetene i Oslo sentrum var det ofte felles toalett som alle i samme gang delte. Derfor måtte innflyttingsvertinnene noen ganger vise innflytterne hvordan det fungerte i leiligheten med varmt og kaldt vann og andre tekniske nyvinninger.

I Romsås senter ble det bygd boliger for eldre, og mange som ikke kunne klare seg selv fikk eldrebolig der.

Kjente personer som har bodd på Romsås

På Romsås har det bodd mange forskjellige slags mennesker. Noen av dem har vært berømte, både i Norge og internasjonalt. Her har det bodd forfattere, musikere og politikere.

Forfatteren Torgrim Eggen bodde på Romsås på 1970-tallet, fra han var 12 år til han fylte 20 år. Eggen har blant annet skrevet bøkene Gjeld, Hilal og Trynefaktoren. Andre forfattere som har bodd her i voksen alder er Eystein Eggen og Jan Kjærstad. Jan Kjærstad fikk nordisk råds litteraturpris for boka Oppdageren. Lyrikeren Inger Hagerup bodde i en eldrebolig på Romsås senter fra 1977 til 1980.

Musikeren Jan Garbarek, som er internasjonalt anerkjent som komponist og saksofonist, har også bodd på Romsås. Datteren hans Anja Garbarek, er også musiker. Hun vokste opp på Romsås. Rapperen Don Martin er også fra Romsås. Hans Christian Alsvik, kjent fra en rekke naturprogram på NRK, har bodd på Romsås. En del av de programmene han lagde, er filmet i naturen rundt Romsås. Av idrettsfolk som har bodd her, kan vi nevne Grete Waitz og Erik Johansen. Sistnevnte vant olympisk sølv i hopp i Calgary i 1988.

Romsås senteret

Romsås senter stod ferdig 11. november 1975 og var et kommunalt senter. Senteret rommet både vanlige forretninger som matbutikk og frisør, og offentlige tjenester som svømmehall, ungdomsskole,storkjøkken og sykehjem. På senteret var det plassert benker og grønne planter. Det var også to akvarier der, et med saltvannsfisk, og et med ferskvannsfisk.

Maktkamp om nærbutikken

Det var drakamp om hvem som skulle få drive butikken på senteret. Sosialistene ville ha samvirkelaget (S-laget), mens høyrefolkene ville at en kjøpmann som het Johansen skulle få drive butikken inne i senteret. Det ble avstemming om det i bydelsutvalget, og siden det var flertall av sosialister på Romsås ble det S-laget som fikk flytte inn i det nye senteret.

Svømmehallen

Svømmebassenget som ligger i senteret var opprinnelig planlagt til å være 12, 5 meter. Men i byggefasen valgte man å snu det slik at det ble plass til et større basseng. Derfor er bassenget i dag 25 meter. Når du ser hvordan svømmehallen stikker ut i senteret, er det lett å tenke seg at det ikke opprinnelig var planlagt slik.

T-banen på Romsås

Du kan komme til Romsås T-banestasjon fra Romsås senter med heis, eller gjennom en gangtunnel fra Romsåsveien. Arkitektene hadde ønsket at t-banen skulle ha stopp høyere oppe på Romsås. Dette lot seg ikke gjøre på grunn av t-banevognene. Ei vogn har begrensede bevegelsesmuligheter, både når det gjelder svinger og stigning. Det er også derfor T-banestasjonen på Romsås ligger så langt nede under jorda, hele 50 meter under overflaten. Til å begynne med var det ikke planlagt noen t-bane ut til Romsås. I planene fra 1962 ble det foreslått en enkel taubane fra Grorud til Romsås, men dette ble det ikke noe av. Da planene for Romsås-utbyggelsen ble revidert i 1967, ble det foreslått en forlengelse av Grorudbanen. 18. august 1974. Hvis du tar heisen fra Romsås senter ned til t-banestasjonen, vil du finne en plakett som viser at arkitekten Håkon Mjelva, som tegnet Romsås T-banestasjon, fikk ”Betongtavlen” i 1976 for fremragende byggekunst i betong. Karakteristisk for stasjonen er de ubearbeidede granittveggene og hvelvtaktet i riflet betong.

Kilder

Byggekunst 1979/2 s. 142
Byggekunst 1975/4 s. 102-106
Byggekunst 1970/2 s. 76-77
Byggekunst 1989/1 s. 52
Arkitektnytt 1996/18 s. 5
Arkitektur i Oslo; Kunnskapsforlaget 1999
Oslo – en arkitektur guide, Universitetsforlaget 1984
Johan-Ditlef Martens, Norske boliger, Norsk arkitekturforlag 1993
Norsk Arkitekturmuseum Boliger for folk flest, 1996
Arne Gunnarsjaa, Arkitekturleksikon, Abstrakt forlag 1999