Sebbelows Stiftelse: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Jens Bjelkes gate 75 Oslo.jpg|[[Jens Bjelkes gate]] 75 som huser stiftelsen i dag.|Stiftelsen}}

'''[[Sebbelows Stiftelse]]''' ligger i dag i [[Jens Bjelkes gate]] 75 og er et familiehjem med 13 leiligheter og fellesfunksjoner. Stiftelsen sto bak landets første [[mødrehjem]] for ugifte mødre og som åpnet i 1892 og er fortsatt i drift. Beboerne på mødrehjemmet, og barnefedrene, var helt fram til 1960-tallet fra arbeiderklassen. De fleste var unge, forelskede og giftelystne mennesker som var i varige forhold og skilte seg ikke særlig fra andre på deres alder. De første tiårene er tjenestejentene sterkt overrepresentert,<ref>De mer litterære framstillingene fra romaner og filmer om husbonden eller sønnen som forgriper seg på tjenestejenta fra landet ved nattlige besøk på pikeværelset har liten rot i de faktiske opplysningene som finnes og de undersøkelser som er gjort. Dette må nok helst sees som kun dramaturgiske grep gjort for å fenge publikum, kanskje for å understreke hvor alene mange av disse kunne føle seg når de kom i «uløkka».</ref> fra 1930-årene er hjemmeboende døtre overrepresentert i forhold til deres andel av befolkningen. Et viktig bakteppe for å forstå behovet for disse mødrehjemmene er den sterke skammen som det helt fram til 1970-åra var forbundet med å få barn utenfor ekteskap, og ikke minst hvor økonomisk krevende det var å kunne stifte hjem, særlig i hovedstaden, slik at «problemet» trengte flere år på å løses som var alternativet for svært mange.

Statuttene ble godkjent 7. mars 1890  og samme år ble det første styret oppnevnt av «Christiania magistrat og formandskap». Styret besto av [[Diakonissehuset Lovisenberg|Diakonisseanstaltens]] forstanderinne [[Cathinka Guldberg]], medisinaldirektør, senere stadsfysikus i Kristiania og overlege på [[Ullevål sykehus]] [[Gotfred Eugen Bentzen (1852-1937)|Gotfred Eugen Bentzen]] og høyesterettsadvokat og tidligere [[Ordførere i Oslo kommune|ordfører i Kristiania]] [[Karl Lous]].  

For diakonissene på stiftelsen kunne det være en spesiell situasjon med på den ene side være Lebensborns forlengede arm, og samtidig ha sine egne oppfatninger om dens ideologi, den tyske okkupasjonen og det norske NS-styret, og dermed ta sin del av motstandskampen. I tråd med stiftelsens ideologi og som de ellers også var vant til, opptrådte diakonissene alltid diskret og korrekt, uten å vekke oppmerksomhet. Samtidig ble de benyttet som kurérer og sammen med sykehuset kunne de ta imot [[milorg]]-soldater som var skadet, jødiske flyktninger på vei til Sverige og studenter etter at universitetet ble stengt.  

Diakonissene tok korrekt imot representantene for SS når de kom på besøk, og disse på sin side utviste diakonissene respekt og var en type virksomhet de var var til fra sitt hjemland.

Da Universitetet hadde behov for å utvide det odontologiske fakultet (tannlegehøyskolen) på nabotomta i [[Geitmyrsveien]] 69-71 inngikk Sebbelows Stiftelse et makeskifte med staten og fikk oppført et nybygg i [[Bredtvetveien]] 2b for formålet og som åpnet 1972, arkitekt var [[Peter Andreas Munch Mellbye (1918–2005)|Peter Andreas Munch Mellbye]].  

{{F-merkingsforslag}}