Sem (Øvre Eiker): Forskjell mellom sideversjoner

| fylke        = [[Buskerud]]

''For vores alebast og marmor-altertavle

Under de mange krigene som Danmark-Norge var involvert i under Christian IV, opparbeidet kronen seg en enorm gjeld. Den største kreditoren var det internasjonale handelshuset Marselis, som ble ledet av brødrene Selius Marselis, Gabriel Marselis og Leonhard Marselis samt deres svoger Albert Baltzer Berns. Krisen nådde sitt høydepunkt under den mislykkede revansjekrigen 1657-60, da svenskene beleiret København og [[Båhuslen]] ble avstått til Sverige. Den dansk-norske statkassen var tom, og løsningen ble å pantsette krongodset, og i februar 1659 ble Sehesteds gods på Eiker overdratt som pant til Marselis. Det ble dannet et konsortium med Gabriel Marselis i spissen, som administrerte den norske godseiendommen. Fra 1668 overtok sønnen, Constantin Marselis ledelsen av dette.

| MN xxx med skyld xx lispund

| MN xx med skyld x riksdaler x skilling

Marselis-konsortiet hadde ikke noe ønske om å bli sittende med godseiendom i Norge, og dette ble solgt så snart det bød seg en anledning. Sem ble først solgt til oberst Joachim Brochdorff, som omkring 1690 solgte det videre til en annen offiser, oberstløytnant Johan Daniel Richelieu.<ref>Pedersen, s.206</ref>

I 1728 solgte Madam Weichardt Sem til Monsieur Niels Christensen, en mann som kom fra bondestanden, men som hadde slått seg opp og blitt en av distriktets største trelasthandlere. Ifølge Anchersen ville han "spille flot kavaler", og han videreførte Richelieus arbeid med å gjenreise bebyggelsen på Sem. Dermed opplevde han å få være vertskap da Christian VI og dronning Sophie Magdalena besøkte Eiker sommeren 1733 og stoppet på den gamle kongsgården for å spise.<ref>Pedersen, s.208</ref>

Olaug Pedersdatter var født på gården [[Skjoldhorne (Øvre Eiker)|Skjoldhorne]] på [[Eiker]] og var gift med Ole Pedersen Kårtvedt, som hadde blitt en velstående mann ved å levere varer til [[Kongsberg Sølvverk]]. Omkring 1720 hadde de kjøpt storgården [[Berg (Øvre Eiker)|Berg]] av oberstløytnant Richelieu og bosatte seg der. De ble dermed Sems nærmeste nabo. Etter at Ole var død, fortsatte enken Olaug å erverve nye eiendommer. Sem fikk hun altså først gjennom en forpaktningskontrakt, men i 1743 ble hun eier av storgården. To år seinere ble gården delt i to deler, som hun solgte til henholdsvis sønnen og svigersønnen. Det inneldet er periode der Sem etter hvert ble oppdelt i en lang rekke bruk.

<references/>