Veiledere, Administratorer, Skribenter
100 002
redigeringer
m
lenke til Anne-Lisa Amadou
m (→Kilder) |
m (lenke til Anne-Lisa Amadou) |
||
| Linje 32: | Linje 32: | ||
Prosessen med å konvertere hadde vært lang. I 1915 skrev hun en del om sine tanker rundt dette, og hun hadde da fått sterk sympati for det hun omtaler som «Romerkirken». Hun sier blant annet at «Heldt ut av Romerkirkens form, virker hele kristendommen paa mig som en mislykket, sprukken omelet...»<ref>Sitert i Eidsvig, «Sigrid Undsets lykkelige år»</ref>. | Prosessen med å konvertere hadde vært lang. I 1915 skrev hun en del om sine tanker rundt dette, og hun hadde da fått sterk sympati for det hun omtaler som «Romerkirken». Hun sier blant annet at «Heldt ut av Romerkirkens form, virker hele kristendommen paa mig som en mislykket, sprukken omelet...»<ref>Sitert i Eidsvig, «Sigrid Undsets lykkelige år»</ref>. | ||
Mens hun bodde på Lillehammer skrev hun sine største middelalderromaner. ''Kransen'', som er første bind av ''Kristin Lavransdatter'', kom i 1920. Den ble fulgt av andre og tredje bind i trilogien, ''Husfrue'' fra 1921 og ''Korset'' fra 1923. Verket ble sterkt rost av kritikere og var en salgssuksess. Allerede i 1922 ble hun foreslått til Nobelprisen, og etter tobindsromanen om Olav Audunssøn ble den altså tildelt henne i 1928. De to verkene skiller seg fra hverandre på en del punkter. Bøkene om Olav Audunssøn ligger noe lenger tilbake i tid, der hedensk tradisjon og kristendom fortsatt skaper indre konflikter. De ligger også tett opp mot ættesagaene, mens ''Kristin Lavransdatter'' ligger nærmere ridderdiktningen og folkevisene. Romanen om Olav Audunssøn inneholder også en særegen katolsk tematikk, noe | Mens hun bodde på Lillehammer skrev hun sine største middelalderromaner. ''Kransen'', som er første bind av ''Kristin Lavransdatter'', kom i 1920. Den ble fulgt av andre og tredje bind i trilogien, ''Husfrue'' fra 1921 og ''Korset'' fra 1923. Verket ble sterkt rost av kritikere og var en salgssuksess. Allerede i 1922 ble hun foreslått til Nobelprisen, og etter tobindsromanen om Olav Audunssøn ble den altså tildelt henne i 1928. De to verkene skiller seg fra hverandre på en del punkter. Bøkene om Olav Audunssøn ligger noe lenger tilbake i tid, der hedensk tradisjon og kristendom fortsatt skaper indre konflikter. De ligger også tett opp mot ættesagaene, mens ''Kristin Lavransdatter'' ligger nærmere ridderdiktningen og folkevisene. Romanen om Olav Audunssøn inneholder også en særegen katolsk tematikk, noe litteraturforskeren [[Anne-Lisa Amadou]] påviste så sent som i 1994. At Undset-forskningen så lenge etter hennes død frambringer nye sider ved hennes diktning er betegnende for hvor komplekse verkene er. | ||
Som debattant var Undset stridbar. Hun var opptatt av å føre en kunnskapsbasert debatt, og framsto som lærd. Mye av hennes aktivitet besto av det hun selv omtalte som «katolsk propaganda». Det kan være verdt å bemerke at ordet ''propaganda'' ennå ikke hadde fått den negative klangen det har i dag; man skilte ikke mellom det vi i dag vil kalle informasjonsvirksomhet og propaganda. Hun kom i konflikt med flere lutherske prester og biskoper, og drev langvarige strider med dem. Hun gikk også til angrep på blant annet den anti-katolske debattanten [[Marta Steinsvik]], som hun hadde en langvarig konflikt med omkring synet på [[Olav den hellige]]. Ved siden av debatter, innlegg og foredrag skrev hun også apologetiske tekster, og hun oversatte katolske forfattere som G.K. Chesterton og R.H. Benson. Felles for de to, og andre hun oversette verker av, er at de står innenfor den katolske [[humanisme|humanistiske]] tradisjon. Den katolske kirke er også temaet i dobbelromanen ''Gymnadenia'' (1929) og ''Den brændende busk'' (1930), som skildrer en ung mann som finner veien inn i Den katolske kirke. Hennes innsats for Den katolske kirke står på mange måter i kontrast til dagens [[økumenikk|økumeniske]] klima, men til tross for de mange harde ord som ble utveksla regnes hun som en av de som gjorde mye for å skape et bedre inntrykk av katolisismen i mellomkrigstida. Hennes popularitet som forfatter førte til at hun ble hørt, og hennes katolske undertoner i bøkene introduserte mange, om enn ubevisst, for en katolsk tankegang. Gjennom boka ''Norske helgener'' fra 1937 presenterte hun de katolske helgener fra middelalderen for et stort publikum. Boka ble ikke minst viktig for arbeidet med å skape, eller gjenskape, en norsk, katolsk identitet. | Som debattant var Undset stridbar. Hun var opptatt av å føre en kunnskapsbasert debatt, og framsto som lærd. Mye av hennes aktivitet besto av det hun selv omtalte som «katolsk propaganda». Det kan være verdt å bemerke at ordet ''propaganda'' ennå ikke hadde fått den negative klangen det har i dag; man skilte ikke mellom det vi i dag vil kalle informasjonsvirksomhet og propaganda. Hun kom i konflikt med flere lutherske prester og biskoper, og drev langvarige strider med dem. Hun gikk også til angrep på blant annet den anti-katolske debattanten [[Marta Steinsvik]], som hun hadde en langvarig konflikt med omkring synet på [[Olav den hellige]]. Ved siden av debatter, innlegg og foredrag skrev hun også apologetiske tekster, og hun oversatte katolske forfattere som G.K. Chesterton og R.H. Benson. Felles for de to, og andre hun oversette verker av, er at de står innenfor den katolske [[humanisme|humanistiske]] tradisjon. Den katolske kirke er også temaet i dobbelromanen ''Gymnadenia'' (1929) og ''Den brændende busk'' (1930), som skildrer en ung mann som finner veien inn i Den katolske kirke. Hennes innsats for Den katolske kirke står på mange måter i kontrast til dagens [[økumenikk|økumeniske]] klima, men til tross for de mange harde ord som ble utveksla regnes hun som en av de som gjorde mye for å skape et bedre inntrykk av katolisismen i mellomkrigstida. Hennes popularitet som forfatter førte til at hun ble hørt, og hennes katolske undertoner i bøkene introduserte mange, om enn ubevisst, for en katolsk tankegang. Gjennom boka ''Norske helgener'' fra 1937 presenterte hun de katolske helgener fra middelalderen for et stort publikum. Boka ble ikke minst viktig for arbeidet med å skape, eller gjenskape, en norsk, katolsk identitet. | ||