Sjøforsvaret

Sjøforsvaret, tidligere Sjødefensjonen (Søe-Defensionen) er en av våpengrenene i Forsvaret, og består av Marinen og Kystvakten. Fram til 2001 var Kystartilleriet også en egen gren under Sjøforsvaret.

Kanonbåten «Viking», bygd på Karljohansvern 1891. Ble gitt i gave til Norges Røde Kors, som bygde henne om til hospitalskip
Foto: Ukjent
Panserskipet «Norge» i 1910
Foto: Anders Beer Wilse

Generalinspektøren for Sjøforsvaret er sjøforsvarets leder, mens operativ kommando ligger hos Forsvarets operative hovedkvarter.

Marinemuseet i Horten er nasjonal museum for Sjøforsvaret.

Historie

Sjøforsvarets historie går tilbake til leidangen som ble oppretta under Håkon den gode på 900-tallet. Gjennom vikingtida og middelalderen var det denne pliktbaserte mobiliseringsstyrken som utgjorde Norges marine. Under kong Hans ble det i 1510 oppretta en permanent orlogsmarine (krigsmarine). Den hadde sin base på Bremerholm i København, og var en felles dansk-norsk flåte. Christian IV utvida flåten kraftig, slik at den ble en av de sterkeste i Europa. Flere av skipene ble bygd i Norge, blant annet det store linjeskipet «Hannibal» som ble levert fra orlogsverftet på Hovedøya i 1645, og galeiene fra Fredriksvern verft.

Fellesflåten ble beholdt gjennom hele dansketida, også etter at det ble oppretta en egen norsk hær. Nordmenn var sterkt representert blant mannskapene, og også i offiserskorpset var det oftest flere nordmenn enn dansker. Blant norske høyere offiserer kan nevnes Erik Ottesen Orning (general-admiral 1644), Henrik Bjelke (riksadmiral 1662) og Cort Adeler (nestkommanderende admiral 1662). Kommandør Iver Huitfeldt falt da «Dannebrog» gikk i lufta under slaget i Køge bugt i 1710. Noen år senere markerte Peter Wessel Tordenskjold seg som en av flåtens fremste offiserer med seierne i slaget i Dynekilen og slaget ved Marstrand. Flåten deltok også i oversjøisk kolonisering, og i vern mot pirater i Middelhavet. Under flere av konfliktene ble flåten støtta av private kaperfarere.

I 1801 gjorde flåten kraftig motstand mot britene under slaget på Københavns red, men i 1807 ble det meste av flåten erobra av britene under flåteranet i København. Under gjenoppbygginga fokuserte man i Norge særlig på en skjærgårdsflåte med mindre fartøy.

I 1814 fikk Norge en egen marine, som ble underlagt Marinedepartementet, fra 1860 til 1885 kalt Marine- og postdepartementet, og deretter under Forsvarsdepartementet. Fra 1814 til 1940 ble marinen leda av kommanderende admiral. Den kom så under Forsvarets overkommando inntil den ble nedlagt.

På slutten av 1800-tallet ble flåten utstyrt med panserskip og torpedobåter, og ved unionsoppløsninga i 1905 hadde Norge en moderne marine. Den første undervannsbåten kom i 1909, og marinen ble utstyrt med sitt første fly i 1912. Fra 1916 til 1944 hadde marinen eget flyvåpen. Under nøytralitetsvernet fra 1914 til 1918 ble marinen opprusta for å kunne ivareta vakthold av kysten.

Det var i 1939 63 skip i flåten. Av disse var 44 sjøsatt mellom 1874 og 1918, og var derfor utdatert i forhold til tysk krigsmateriell. For eksempel hadde panserskipene «Norge» og «Eidsvold» ingenting å stille opp med mot tyske jagere. Tretten av skipene ble redda over til Storbritannia, og ble kjernen i krigsmarinen. I løpet av krigsårene 1940 til 1945 var det 118 krigsskip under norsk flagg, hvorav 20 gikk tapt.

Kilder