Sjøredning i Klepp kommune

Klepp kommune har i underkant av 2 mil i kystlinje. Revtangen og Jærens rev ligger omtrendt midt på denne stripen. Farvannet har i all tid vært fryktet av de sjøfarende. Sjøredningen ble etter hvert organisert. La oss se litt historisk på dette.

Til deg du havsens marm
om strand med galdresong,
du gav meg gru i redde barm
så mang ein gong.
(Arne Garborg.)

Det finnest en langt mer enn tusen år gammel sti i Norge, den som hustruer, barn og kjærester har tråkket dit opp hvor utsynet over havet er videst. Derfra speidet de etter dem som dro ut på de store, blå vidder, ofte forgjeves. - Alt for mange vendte aldri tilbake. Havet hadde tatt dem. Alltid har det salte hav tatt sin skatt, stundom var den så tung at den var knapt til å bære. Tusener og tusener ganger har det skjedd, sørpå, vestpå, nordpå.
(Leif B.Lillegaard: «Orkan over Jærens rev.»)

I Snorres kongesagaer leser vi om Gudrød Ljome som en vinter var i gjestebu til fosterfaren, Tjodolf i Kvine. Han hadde ei fullt utrusta skute og ville avsted. Det var storm og Tjodolf kvad:

Far `kje frå her før den flate farveg åt skipa jamnast.
Den store sjøen steinar opp på stranda, Gudrød, slengjer.
Vent, vidgjetne konge, til veret seg betre lagar.
Bi her til dess me får bør.
No er brim og brot om Jæren.

Gudrød hadde hastverk og ville ikke vente. Utfor Jæren forliste skipet og alle druknet.

Dette er historien om ett forlis fra riktig gammel tid. Vi som har vokst opp her ved kysten har hørt de eldre fortelle om storm og forlis i lange baner. Hver vinter var det ventet at ett eller flere skip ville komme rekende til land. Det var først i 1859 Feisteinen fyr ble bygget og satt i drift. Før dette var det lite hjelp å få til støtte for navigasjonen.

Amtmann de Fine (1745) nemner Jærens rev "-- er ellers saa bekiendt der ud af, at der gaaer sielden eet eller toe Aar forbi at ioe derpaa strander Skiber."

Se også historien om Refve redningsstasjon og noen eksempler på forlis.