Sjøredning i Klepp kommune

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 10. mar. 2011 kl. 13:59 av Gunnar Borvik (samtale | bidrag) (Ny side: <onlyinclude>'''''Klepp kommune''' har i underkant av 2 mil i kystlinje. Revtangen og Jærens rev ligger omtrendt midt på denne stripen. Farvannet har i all tid vært fryktet av de sjøfa...)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Klepp kommune har i underkant av 2 mil i kystlinje. Revtangen og Jærens rev ligger omtrendt midt på denne stripen. Farvannet har i all tid vært fryktet av de sjøfarende. Sjøredningen ble etter hvert organisert. La oss se litt historisk på dette.

Til deg du havsens marm
om strand med galdresong,
du gav meg gru i redde barm
så mang ein gong.
(Arne Garborg.)

Det finnest en langt mer enn tusen år gammel sti i Norge, den som hustruer, barn og kjærester har tråkket dit opp hvor utsynet over havet er videst. Derfra speidet de etter dem som dro ut på de store, blå vidder, ofte forgjeves. - Alt for mange vendte aldri tilbake. Havet hadde tatt dem. Alltid har det salte hav tatt sin skatt, stundom var den så tung at den var knapt til å bære. Tusener og tusener ganger har det skjedd, sørpå, vestpå, nordpå.
(Leif B.Lillegaard: «Orkan over Jærens rev.»)

I Snorre sine kongesagaer kan ein lesa om Gudrød Ljome som ein vinter var i gjestebod hos sin fosterfar, Tjodolf i Kvine. Han hadde ei fullrusta skute og ville fara nord til Rogaland. Men det vart storm og Tjodolf kvad: Far `kje frå her før den flate farveg åt skipa jamnast. Den store sjøen steinar opp på stranda, Gudrød, slengjer. Vent, vidgjetne konge, til veret seg betre lagar. Bi her til dess me får bør. No er brim og brot om Jæren.

Gudrød hadde hastverk, og ville ikkje venta. Då dei kom utfor Jæren, gjekk skipet under og alle drukna. Dette er berre eit av dei mange skipa som forliste på jærkysten i gamle dagar. Me som veks opp ved sjøen, får høyra dei gamle fortelja om stormar og skipsforlis frå den tida det gjekk under eit eller fleire skip kvar vinter. Då kan ein tyenkja seg kva hjelpemidlar dei sjøfarande hadde i den tida. Fyrane vart opplyste av talglys og lampar, men mest steinkol. Først mot slutten av 18. århundre kom rundbrennarlampen. Tåkelur og sjømerke var det og smått med. Dei hadde ikkje kystradiostasjonar eller anna vèrvarsel. Skipa hadde ikkje tekniske hjelpemiddel, så som radar eller mottakar for radiofyr. Amtmann de Fine (1745) nemner Jærens rev « -- er ellers saa bekiendt der ud af, at der gaaer sielden eet eller toe Aar forbi at ioe derpaa strander Skiber.»