Skridfinnar

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Det fins både mange formuleringer på navnet «Skridfinner» og stavelsen i overskriften er ikke den mest opprinnelige. Både beskrivelsene av levesett og stavelsen av ordet/ordene, og ordlyden kan se ut til å ha en sammenheng, men om det kan være snakk om ulike navn og beskrivelser av ulike folkegrupper vil kunne diskuteres. Nedenfor har jeg først valgt å legge frem tekstene og begrepene så opprinnelig som mulig under kapittelet «Begrepshistorie». Videre fremlegges ulike tolkninger og oversettelser av begrepet under kapittelet «Begrepsforklaring». Til slutt presenteres ulike tolkninger av hvem Skridfinner kan være i en historisk sammenheng.

Nordens Finner[1]


Både begrepene og beskrivelsene er hentet fra sekundærkilder og tatt ut av kontekst, og det kan dermed være feil i kildematerialet og/eller mangle vesentlige informasjon, som av den grunn kan lede til feiltolkninger. Tekstene jeg har sitert kan ha forandret seg fra primærkilden og det kan være tekster oversatt gjennom flere ledd. Hver oppmerksom på at spesielt tekster sitert fra Winstock (2003) kan ha dårlige oversettelser fra Engelsk til Norsk. Det kan også ha blitt gjort oversettelser fra Latin, Tysk og/eller Dansk, som gjør at min oversettelse kan være den tredje eller fjerde i rekken. Det kan dermed forekomme flere feiloversettelser. Videre undersøkelse av primærkildene kan være nødvendig for å kunne presentere tekstene så autentisk som mulig.


Ordet «Skridfinn» kan også relateres til ordet «Finn» fra omtrentlig de samme områdene og lignende beskrivelser.[2][3] Hovedvekten av innholdet vil være rettet mot Skridfinner, men det er umulig å utelukke begrepet Finn/Finner, når både ordet og beskrivelser av folkene er så like. For å definere Skridfinner, er vi også nøtt til å definere Finner.

Begrepshistorie

55-ca 117 AD: Cornelius Tacitus, en Romersk historiker, skriver om «Finner», men nevner foreløpig ikke skrid eller skrit.[4]


490?-562? AD: Procopius av Caesarea, Historiker fra Byzantine skriver «blant de barbariske som er bosatt i Thule, er det bare en nasjon, som kalles Scrithiphini, og lever et liv beslektet med dyrene. For de verken kler seg med plagg eller har sko på føttene, de drikker ikke vin, eller henter noe spiselig fra jorden. For de verken dyrker landet selv, kvinnene arbeider heller ikke for dem, men blir med jevnlig mennene på jakt, som er deres eneste mål/formål/mening. For skogen som er ekstrem stor, produserer for dem en stor overflod av villdyr og andre dyr, og det samme gjør fjellene som reiser seg der. Og de lever eksklusivt av kjøttet av vilde dyr drept av dem, og kler på seg deres skinn, og siden de verken har lin eller noe redskap å sy med, fester de disse skinnene med sener fra dyr og på denne måten klarer å dekke hele kroppen. Og ikke en gang spedbarn blir ammet på samme måte som blant resten av menneskeheten. For spedbarna til Scrithiphini blir ikke matet av melken til kvinnen, og de rører ikke morens bryst, men de får næring av margen til dyrene som ble drept i jakten, og bare på dette. Nei, straks etter en kvinne føder sitt barn, kaster hun det inn i et skinn og henger det straks opp i et tre, og etter å ha puttet marg inn i munnen, drar hun med en gang ut på jakt med sin mann. For de gjør alt felles og engasjerer seg på samme måte i denne jakten. Så mye for det dagliglivet til disse barbererne.»[5]


552 e.Kr. Prokopios, Historiker fra bysantiske, skriver om krigen Romerne mot Goterne som kom fra øya Thule (Skandinavia). Blant de folkeslag som bodde på Thule var et folk som kaltes for «Skrithifinoi», som førte et dyrisk levesett.[6]


600-tallet: Jordanes, en Gotisk historiker, nevner i sitt hovedverk «The History of the Goths» på Vulgar Latin Screrefennae; «det er Screrefennae, som ikke søker korn til mat, men lever av kjøttet av ville dyr og fugleegg; for det er slike mengder av ungt vilt i sumpene at det sørger for den naturlige veksten av sitt slag og har råd til å tilfredsstille folkets behov.»[7]

Jegere på ski i den Samiske stjernehimmelen


Ca. 700 e.Kr.: Paulus Diaconus skriver «...Deres navn, Scritobini, kan utledes av det barbariske språkets ord for å hoppe, for i det de hopper fram løper de igjen de ville dyrene ved hjelp av ett krøket trestykke, som de møysommelig har formet til å ligne en bue...» Oversettelse av Inger Zachrisson.[8]


Ca. 725-799?: Paulus Diaconus, en Tysk Langobardisk Historiker, skriver i sitt hovedverk om naboer til Langobards; «Scritobiniene, for slik kalles den nasjonen, som er naboer til dette stedet. De er ikke uten snø selv om sommeren, og siden de ikke skiller seg fra de ville dyr i naturen, lever de bare av det rå kjøttet til ville dyr hvis raggete skinn de også lager klær til seg selv. De utleder etymologien til navnet deres i henhold til deres barbariske språk for hopping. For ved å gjøre bruk av sprang og grenser forfølger de ville dyr veldig dyktig med et trestykke bøyd i likhet med en bue. blant dem er det et dyr som ikke er veldig ulikt en hjort, fra hvis skinn, mens det var grovt av hår, så jeg en frakk montert på samme måte som en tunika ned til knærne, slik som den nevnte Scritobini-bruken, som det er blitt fortalt. på disse stedene omkring sommersolverv ser man et veldig sterkt lys noen dager, selv om natten, og dagene er mye lenger der enn andre steder, akkurat som på den annen side ved vintersolverv, selv om lyset av dagen er til stede, men solen er ikke sett der og dagene er kortere enn noe annet sted, og nettene er også lengre, og dette er fordi jo lenger vi vender oss fra solen, desto nærmere kommer solen selv til jorden og jo lenger skyggene vokser.»[9]


849-899 e.Kr.: Alfred den store kongen over Wets Saxons fra 871 og til sin død var pådriver til å oversette gamle latine tekster over til Gammel-Engelsk. I ene av disse tekstene fantes «Orosius universel Historie», som inneholdt historier fra oppdageren Ohteres reiser. I disse beretningene står det: «mot nord, over avfallet, ligger Cwenland, og i nordvest er Scride-finner, og i vest nordmennene. Han sa at han bodde nordover, på landet ved vesthavet. Han sa imidlertid at landet er meget langt derfra mot nord; men det er alt avfall (ørken), bortsett fra at noen få steder, her og der, bor finnene, - for jakt om vinteren og om sommeren for å fiske i havet.»[10]


1066 e.Kr.: Adam av Bremen, historikeren og erkebiskop av Hamburg-Bremen på ca 1100-tallet rapporterer: «Mellom Norge og Sverige bor Wärmilani og Finner og andre; som nå alle er kristne og tilhører menigheten på Skara. På grensene til svenskene og nordmennene mot nord bor Skritefingi, som, sier de, overgår ville dyr når de løper.»[11]


1075 e.Kr.: På sin reise til Norden skrev Adam av Bremen, fra erkebispestolen, ned beretning om «Skritefinnene», jegerfolket med trolldomskunnskaper; «...Disse samme fjell som er skrekkelige ved den evige snø kaller de latinske forfattere de ripeiske. Skritefinnene kan ikke leve uten kulde og snø. De kan løpe forbi de ville dyr gjennom den høye snø. I disse fjell er det en slik mengde av vilt, at man for størstedelen lever av det i denne egnet...» og  «De kunne løpe forbi de ville dyr gjennom den dype snø»[12]


1100 e.Kr.: I «Historia Norvegia» er det ifølge Knut Helle (1974) skrevet; «Til Norge grenser det en meget vill og øde strekning, og den skiller landet fra hedningene. Dette øde land bebos av finner og ville dyr. Finnene spiser kjøttet av dyrene halvrått og bruker skinnene til klær. De er meget gode jegere og vandrer omkring enkeltvis og har ingen faste boliger. De bor i skinntelt, som de tar på skuldrene, og idet de fester glattede trestykker som de kaller åndrer under føttene, og mens hjortene trekker gjennom snøfonner og over fjellskråninger, farer de hurtigere enn fuglen, med hustruer og barn.»[13]


Ca. 1150-ca. 1220: Saxo Grammaticus, Dansk Historiker skriver i sin serie av Dansk historie om Skritfinnene og Finnene.[14]

Referert fra O.M. Hætta 1980; «...I det nordøstlige egne af Sverige og Norge bor Skricfinni. Dette folk bruger et ualmindeligt redskap til at komme frem paa, og ved hjælp av det kan de i sin iver efter at jage naa op paa de høieste bjerge. For at naa de steder, de vil, lægger de veien meget listig i slyngninger. Og ikke er der nogen klippe, som er saa steil, at de ikke naar helt til tops ved disse listige bøininger paa veien. Thi i begyndelsen, naar de forlater de dybe dale, gaar de igjennom de nederste klipper ved at gaa snart did under sin vandring. Derpaa gjør de veien mindre brat ved hyppig at bøie til siden og tage paa skraa, og saaledes kommer de tilslut ved disse krumme slyngninger paa veien til toppen af det bestemte sted. I sin handel med nabofolket bruger de kun skindet af nogle dyr som varer...»[15]


«Nå er finnene den nordligste av alle folkeslag; de okkuperer (bebor?) og dyrker faktisk en del av verden som knapt er beboelig. Denne rasen bruker sine missiler (Våpen?) med en ivrig iver; ingen andre er smidigere til å skyte ut spyd (piler?), mens pilene de skyter er store og brede. De vier seg til magiske ferdigheter og er ekspertjegere (eksperter på jakt). Hjemmene deres er «ikke faste», for de følger en nomadisk tilværelse, og de slår opp leir hvor de enn har fanget vilt. De reiser på buede brett og raser på dem over snøfeltene mellom fjellrygger.»[16]


«Finnene har alltid reist ved å gli raskt på glatte brett og har full kontroll over farten mens de raser/løper (beveger seg?), slik at menn sier at de kan være der og samtidig være borte på et blunk, akkurat som de vil. Så snart de har gjort skade på fienden, skyter de seg selv bort på samme lynende måte som de fløy til åstedet. Smidigheten til kroppen og skiene deres kombinert gir dem en øvd letthet i å angripe og trekke seg tilbake.»[17]


Ca. 1552-1616: Richard Hakluyt, en Engelsk geograf og eventyrer beskriver noen betrakninger på reisene sine slik: «Og øst-sør-øst fra den borgen er et land som heter Lappia, i hvilket land være to slags mennesker, det vil si Lapperne og Scrikfinnene, der Scrikfinnene er et vilt folk som verken kjenner Gud eller ennå god orden.; og disse menneskene bor i telt laget av hjorteskinn, og de har ingen bestemte boliger, men fortsetter i flokker og flokker med hundre og tohundre. Og de er et folk av liten vekst, og de er kledd i hjorteskinn og drikker ikke annet enn vann og spiser ikke brød, men helt rått kjøtt. Og Lapperne er et folk som er tilstøtende (Like?) dem og ligner dem under alle forhold.»[18]


1555: Olaus Magnus skrev i Roma «Historia om de Nordiska folken» og referer der til landet «Scricfinia» først på Latin og så på Svensk. Omkring ligger også Lappia og Finnmarchia. Her beskriver han tre ulike grupper av jegere på ski, Lapparnes, Skrickfinnarnas og Finnmarkingers som har et lignende levesett, er like gode på jakt og ski.[19]

Begrepsforklaring

Skridfinner kan deles i to ord, «Skrid» og «Finn». I følge Frette (1982) stammer navnet «Skri­difinnoz» (med strek over d) fra det Skandinaviske nabofolket og det urnordiske språk som ble snakket blant det nordiske folk i Skandinavia før 600-700 f.Kr..[20]


«Skrida» betyr her enten å bevege seg sakte frem eller i betydning «å gå på ski» (Birkely, 1994, p. 13). «Å gå på ski» heter på norrønt «Skrida á skium», og er av de norrøne en sterotypisering av nabobefolkningen nord for dem selv.[21] Det heter også i Islands sagatekst at «hevn skal ramme den som bryter avtalen, like sikkert som sol skinner, skjold blinker, falker flyr og «finnr skridr»».


Begrepet «Finn» kan stamme av det germanske verbet «å finne», «zu finden», «to find». «Fendo» er på gammel høytysk, som betyr «fotgjenger». Finner og Skridfinner ble av nabobefolkningene oppfattet som et nomadiske folk i levesett og næringstilpasning, og den opprinnelige begrepsforståelsen kan dermed være «vandrer», «nomade» eller «sporfinner», «jeger».[22]

Kart

  • Olaus Magnus, Carta Marina 1539

    Olaus Magnus, Carta Marina 1539

  • Olaus Magnus, 1539

    Olaus Magnus, 1539

  • "Septentrionalium" av Abraham Ortelius fra 1570

    "Septentrionalium" av Abraham Ortelius fra 1570

Hvem er Skridfinnene?

Skridfinnene er geografisk plassert i Nord-Norge, Nord-Sverige og Nord-Finnland, og det er derfor i førsteomgang viktig å ta med synspunkter fra forskere som har Nord-Norge som sitt spesialområde, som Bratrein (2018) og Hansen & Olsen (2022). Bratrein legger mer vekt på den norske delen av historien og Hansen & Olsen legger mer vekt på den samiske delen, men begge prøver å lage et helhetsbilde av Nord-Norges og Sápmis historie i eldre tider. Videre er det mulig å legge til andre tolkninger fra Samiske, Svenske, Finske og Russiske forskere.


I følge Bratrein (2018) kan tekst skrevet om Nord-Norge være vanskelig å overføre til en historisk sammenheng, fordi kildene som regel er overført gjennom flere ledd.[23] Spesielt beretninger om Finner er muligens først fortalt av lokale Håløyger, for så i andre omgang bli gjenfortalt ytterligere og der etter skrevet ned av sentrale personer i Sør-Norge eller på Island. Dette må man ha i mente når man tolker tekstene. For å kunne kartlegge hvem Skridfinnene var eller hvem sine forfedre de er, er det viktig å kartlegge hvilke folkegrupper som kan ha funnets i eldre tider i de områder Skridfinner nevnes, for så å se sammenhenger til historisk tid, så fremst det er mulig.


Den første teksten fra Nord-Norge vi kjenner som er skrevet som en førstehåndsberetning, og dermed blir sentral i den historiske tolkningen, er skrevet av Ottar fra Hålogaland i ca. år 890. Han skriver om flere folkegrupper i Nord-Norge og lengre østover, som Håløyger, Finner, Kvener, Bjarmene.[24] Det er viktig å jobbe tverrfaglig ved å inkludere både arkeologi, kulturelle trekk og språkforskning i dette arbeidet. Både Bratrein (2018) og Hansen & Olsen (2022) bruker den tverrfaglige tilnærmingen til å konkludere med at både samisk (i dag fellesbetegnelse for Finner og Lapper) og norrøn etnisk tilhørighet kan i Nord-Norge spores tilbake til rundt før og etter år 0, kanskje enda lengre bak i tid.[25] De eldre Norrøne funnene plasseres i Nord-Norge langs kysten til Hillesøy i Sør-Troms. Det Samiske området på samme tid plasseres i et større område som omfatter Nord-Troms, Finnmark, Kolahalvøyen, Finnland, Nord-Sverige og både på norsk og svensk side så langt sør som til den nordlige delen av Østlandet. De har her i arkeologisk og språklig sammenheng kategorisert funnene i typiske norrøne og typiske samiske etniske funn, der de ser en tydelig todeling i næringsliv og økonomi, kulturytringer som byggeskikk og gravformer, religion, språk og trulig etnisitet.[26]


Bratrein viser til at det finnes få typiske Norrøne bostedsfunn i Nord-Norge før vikingtid, og at slike funn kun forekommer langs kysten og frem til spesielt Sør-Troms.[27] Den eldste runeinnskriften er funnet på en bautastein i Lofoten fra ca. år 960, og det er funnet germanskspråklig sammenheng som strekker seg tilbake til yngre romertid, år 200-400, i spesielt Nord-Norske stedsnavn. Når det gjelder samisk språk og stedsnavn er disse først skrevet ned på 1500-tallet og i følge Bratrein kan det dermed være vanskeligere å tolke noe ut ifra disse.[28] Likevel kan man gjennom samiske stedsnavn finne låneord fra nordiske eller spesielt urnordisk, som kan spores tilbake til eldre jernalder helt til Vest-Finnmark.


Ottar i ca. år 890 beskriver sitt eget folk som et fastboende handels-, fiske- og bondefolk og Finnene som halv-nomadiske fiske, jeger- og fangstfolk.[29] Han bekrefter også at Finnene i Finnmark snakket nesten samme språk som Bjarmene.[30] Arkeologiske spor bekrefter en fåtallig kystbefolkning med en sørskandinavisk bronsealderkultur i Nord-Norge og et jeger- og fangstfolk med en bronsealderkultur som kan linkes østover mot Ladoga i Russland.[31] Bratrein kobler denne dualismen til de eldste skriftlige kildene som ble skrevet av Grekerne og Romerne. I disse kildene nevnes flere folkegrupper i Skandinavia.[32] Phinoi år 300 f.kr. og Fenni av Tacitus år 98 e.Kr. er navn som er gitt av nabobefolkninger og tolkes som Finsk-ugriske grupper generelt, men av Jordan i år 500 dukker navnet Screre-fennae (Skridfinner) opp. Ottar (890) nevner også Terfinnene på Kola i nåværende Russland.[33] Adam av Bremen skiller i 1070 mellom to ulike samiske kulturgrupper, og plasserer Skridfinnene i Nord-Sverige, mens en annen finnegruppe plasserer han langs Norskekysten. Skridfinnene tilhører også her erkebispedømme Hamburg-Bremen. Her må vi muligens være oppmerksom på at Finnland tidligere har lugget under Sverige, og at det kan være snakk om Nord-svenske og Nord-finske områder. Dette sammenfaller med plassering av Finnmark og Skridfinnland i ulike kart tegnet på middelalderen, samtidig viser et av kartutsnittene at Skridfinnland ligger i dagens Finnmark (Kartkilde). Plasseringer av begreper er ulik fra kart til kart, og vi må på lik linje med skriftlige kilder være kildekritisk til forfatternes plasseringer av begrepet. Bratrein (2018) mener det er stor sannsynlighet for at Skridfinnene er et folk spesielt knyttet til fjell- og viddeliv på innlandet, og som senere (tidlig middelalder) har blitt omtalt som Lapper, og at Fenni spesielt er tilknyttet sjøfinnene. Begrepet Lapp erstattet finn-begrepet for same på 11-1200-tallet i Sverige og Finnland, og derfor nevnes Lappland av blant annet Dansken Saxo i år 1190-1210.[34] Likevel ønsker Brattrein å skille mellom Lapp og Finn i sine utredelser fordi han mener det her er snakk om to ulike kulturgrupper. Hansen og Olsen[35] tolker Finn og Lapp som ulike navn på samme folkegruppe, men navngitt av ulike naboer, Finn navngitt av de norrøne naboer og Lapp opprinnelig av østlige naboer. Birkely[36] mener at de ulike variasjonene på Finnebegrepet, ordet Lapp, og de ulike leveområder kan henge sammen med ulike samiske områder, grupper og språk som vi i dag ser i Sápmi. Han mener også at de som blir kalt for Finner muligens ble observert og beskrevet om sommeren og at de om vinteren trolig også brukte ski. I sin «kultur-historiske utredning av samisk ski og samisk skiløping» gir han en oversikt over skikulturens sentrale rolle i den samiske selvoppfattelse av identitet, verdensbilde, religion, kulturtrekk og gjennom omfattende språk og skiterminologi, som i stor grad kan knyttes opp mot en flere tusen år gammel skikultur.[37] Samlet mener Hansen og Olsen at kulturtrekkene og levesett for Finner og Skridfinner sammenfaller i så stor grad med det man senere kaller for samekulturen at tolkningen ikke kan avvises, men at man samtidig må være åpen for at «sekkebegrepet» også kan omfatte andre grupper som kunne oppfattes like av forfatteren.[38]


Andre folkegrupper som også nevnes i gamle kilder er Svensker i år 98 e.Kr., folkegruppen Adogit i området Lofoten-Vesterålen-Ofoten i år 551, Dansker i år 551e.Kr. og Nordmenn av Ottar i år 890 e.Kr.[39] Det er viktig å være oppmerksom på at Arkeologiske funnkategori innenfor etnisitetene som Ottar nevner som Kvenske og Bjarmer, eller andre mulige mindre subkulturer, ikke får en like stor plass i utredningene og tolkningene til Brattrein. Dette kan trolig ha noe med at folkegruppene ikke var til stede i Nord-Norge, mangelfulle kilder, mangel på tilgang til kildene og/eller uvitenhet om hvor kildene finnes, spesielt med tanke på Finske og Russiske kilder. Likevel ser det ut til at han gjør en god utredelse på hvem de er og hvordan de beskrives.


Bjarmene (Beormas på Engelsk) blir nevnt av Ottar år 890, men det er usikkert hvor de bodde i området rundt Kvitsjøen.[40] Folket ble beskrevet som et Finsk-ugrisk bondefolk som drev med handel og kan ha en link til permene eller en karelsk folkegruppe. Begrepet har en norrøn opprinnelse og ble senere nevnt i Sagaer som Egilssoga, ca 1220, i skaldekvadet om bjarmelandsekspedisjon i ca år 950-960 der folket bebor området rundt Dvina øst for Kvitsjøen, for det om Bjarmeland trolig er hele Kvitsjøområdet eller Gandvik (I Varanger?).


Kvenene er en Finsk-ugrisk gruppe som beskrives av Ottar i år 890 som et konkurrerende handelsfolk, muligens en handelsorganisasjon, som kom over fjell og vidde fra sør og sørøst bærende på små båter mellom de store innsjøene.[41] De beskrives også i Historia Norvegiæ fra år 1170-1190 og samme tid Fundinn Noregr. I Egilssoga fra ca. år 1220 er Kvenene politisk og militært organisert med Konge og de kriget blant annet mot Karelerne. Kvener kan komme fra Kvenland, som i middelalderen plasseres i Bottenviken. Kvenbegrepet kan komme fra det Norrøne navnet for lågland, kvein, brukt om botenviken. Navnene Kvenklubb, Kvenvik, Kvenfjord og Kvennes kan også knyttes til eldre stedsnavn i Nord-Troms og Finnmark. I finske kilder kalles de under tvil for Kainufolket i Kainolandet. Kven begrepet dukket også opp igjen senere etter 1500-tallet under innvandringen av finske grupper til Nord-Troms og Finnmark.


Karelere er en Finsk-ugrisk gruppe som beskrives for første gang i ca 880-890 som fiender eller konkurrenter til kvenene om pelshandel med Finnene i nord og er en av tre opphavelige folkegrupper (finn/suomalainen, tavast/hämälainen, kareler/karjalainen) i det som i dag kalles Finnland.[42] En av disse tre folkegruppene er Suomalainen eller Suomi som er det navnet Finlendere bruker om seg selv i dag.[43] Til sammenligning er dette navnet veldig lik navnet same eller sami, som er det navnet Finnene og Lappene i dag bruker om seg selv. Den andre av de tre finske gruppene, Hämälainen[44], har ifølge finsk-ugrisk språkforskning også en sammenheng med begrepene sámi, sápmi og sápmelas (v over s) gjennom stavelsen hämäläiset, som alle går tilbake til en opphavsform sämä (v over s).[45] Dette begrepet kan videre kobles opp mot de baltiske ordene zéme eller zeme og på Russisk zemlja, som betyr «Land». Svenskene begynte tidlig å kalle den finske (blandete eller tidligere?) befolkningen i Sør-Finnland for Finner og i arabiske kilder fra år 1154 blir Finnland omtalt som Finnmark, noe som kan forvirre tolkninger av gamle tekster.[46] Dette kan muligens henge sammen med at de samiske (Finn og Lapp) områdene har endret seg over tid og at det opprinnelige området strekte seg lengre mot øst, men etter hvert som andre folkegrupper bevegde seg nord-vest ble de enten drept, presset ut av tidligere områder og/eller blandet seg med nykommerne.[47]


Bratrein nevner også andre finsk-ugriske grupper i nordområdene som dukker opp i vikingtid og tidlig middelalder som tjuder, birkarler, muligens kylfinger, varjager og Karelere.[48] Her er det usikkert om det er utrykk for etniske grupper eller en måte å skille hvordan de bodde og levde. Tjuder er i Norge kjent som et krigersk raidefolk gjennom samiske stedsnavn og sagn. De er også nevnt i Russland første gang år 859 og kan være knyttet til vepsere, votere, komi, permer og/eller ester. Det er ikke usannsynlig at Tjuder er samenes navn for Kvener og Bjarmer. Kylinger er trolig et handelsfolk fra Russland. Varjager kan henge sammen med et Skandinavisk (Svenskt?) krigerfølge og har en forbindelse med byen Novgorod. Birkaler er den svensk-finske handelsorganisasjonen fra Bottenviken, som avløste kvenene med handel og skatteinnkreving på 1200-tallet. Vi skal ikke utelukke at noen av navnene er betegnelsen for samme gruppe, og er navn gitt av ulike naboer. Navnene dukker også opp i ulike tidsperioder og de fleste hører man ikke om før i middelalderen.

Referanser

  1. ↑ Norsk folkemuseum - Digital museum
  2. ↑ Birkely, 1994, pp.12-23
  3. ↑ Bratrein, 2018, pp. 28-32
  4. ↑ Weinstock, 2003, p. 7
  5. ↑ Weinstock, 2003, p. 8
  6. ↑ Birkely, 1994, p. 13
  7. ↑ Weinstock, 2003, p. 9
  8. ↑ Birkely, 1994, p. 13
  9. ↑ Weinstock, 2003, pp. 9-10
  10. ↑ Weinstock, 2003, p. 11
  11. ↑ Weinstock, 2003, pp. 11-12
  12. ↑ Birkely, 1994, p. 17
  13. ↑ Birkely, 1994, p. 17
  14. ↑ Birkely, 1994, p. 19; Weinstock, 2003, p. 12
  15. ↑ Birkely, 1994, p. 19
  16. ↑ Weinstock, 2003, p. 12
  17. ↑ Weinstock, 2003, p. 12
  18. ↑ Weinstock, 2003, p. 13
  19. ↑ Birkely, 1994, pp. 20-22
  20. ↑ Birkely, 1994, p. 13
  21. ↑ Hansen & Olsen, 2022, pp. 49-50
  22. ↑ Hansen & Olsen, 2022, p. 48
  23. ↑ Bratrein, 2018, p. 19
  24. ↑ Bratrein, 2018, pp. 29-35
  25. ↑ Bratrein, 2018, pp. 23-33
  26. ↑ Bratrein, 2018, pp. 26-28
  27. ↑ Bratrein, 2018, pp. 23-25
  28. ↑ Bratrein, 2018, p. 25
  29. ↑ Bratrein, 2018, pp. 30-32
  30. ↑ Bratrein, 2018, p. 24
  31. ↑ Bratrein, 2018, pp. 27-28
  32. ↑ Bratrein, 2018, p. 29
  33. ↑ Bratrein, 2018, p. 32
  34. ↑ Bratrein, 2018, p. 33
  35. ↑ 2022, pp. 50-51
  36. ↑ 1994, pp.12-23
  37. ↑ Birkely, 1994
  38. ↑ Hansen & Olsen, 2022, p. 49
  39. ↑ Bratrein, 2022 p. 29
  40. ↑ Bratrein, 2018, pp. 35-36
  41. ↑ Bratrein, 2018, pp. 33-35
  42. ↑ Bratrein, 2018, p. 36.
  43. ↑ Bratrein, 2018, p. 32
  44. ↑ Bratrein, 2018, p. 36
  45. ↑ Hansen & Olsen, 2022, p. 48
  46. ↑ Bratrein, 2018, p. 32
  47. ↑ Hansen & Olsen, 2022
  48. ↑ Bratrein, 2018, pp. 29-30

Litteratur

Birkely, Hartvig (1994). En kultur-historisk studie - Historisk belysning av samiske ski og samisk skiløping. Hovedfagsoppgave ved Norges idrettshøgskole, Oslo.

Bratrein, Håvard D. (2018). Høvding, Jarl, Konge - Nord-Norges politiske historie i vikingtid - Ei annerledes fortelling. Tromsø Museums skrifter XXXVII. Orkana Akademisk, Stamsund.

Hansen, Lars I. & Olsen, Bjørnar (2022). Samenes Historie Fram Til 1750. Cappelen Damm Akademisk, Oslo. 2. utgave, 1. opplag

Weinstock, John (2003). Skis and skiing from the stone age to the birth of the sport. The Edwin Mellen Press, USA.

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Skridfinnar&oldid=1879409»