Sparebank: Forskjell mellom sideversjoner

En '''[[sparebank]]''' har som formål å fremme sparing ved å ta imot innskudd fra en ubestemt krets av innskytere og å forvalte sine midler uten at stifterne eller andre har rett til utbytte av virksomheten. Utlånsvirksomheten har tradisjonelt vært rettet mot personkundenes behov f.eks. for boliglån og mot det lokale næringslivet og annen virksomhet i kommunen eller distriktet der vedkommende bank har hatt sitt nedslagsfelt. En sparebank er organisert som en sjøleiende institusjon, det vil si uten eksterne eiere med krav på eierutbytte og styrerepresentasjon. Dette til forskjell fra en forretningsbank organisert som et aksjeselskap og altså med aksjonærene som utbytteberettigede eiere. Den første sparebanken i Norge [[Christiania Sparebank]] ble stiftet i 1822, 26 år før den første forretningsbanken ble etablert her i landet. Sparebankene stiftes ved etablering av et grunnfond (egenkapital), gitt som private donasjoner og/eller ved offentlige (kommunale) bevilgninger. I den første tiden skjedde ofte stiftelsen ved å realisere verdien av bygdas [[kornmagasin]]. Opp gjennom historien har sparebankene hatt preg av å være lokale, allmennyttige institusjoner vel så mye som rene forretningsforetak. Hovedprinsippet har vært at driftsoverskottet i sparebanken ikke kan utbetales som utbytte til stifterne eller andre, men enten legges til bankens egenkapital eller utdeles som gaver til allmennyttige formål, primært i bankens eget distrikt. I pakt med en generell liberalisering av finanslivet gjennom de siste 40–50 årene, har skillet mellom sparebanker og forretningsbanker blitt mindre påtakelig. Fra 2015 faller sparebankene inn under den generelle finansforetaksloven, mens virksomheten til da hadde vært regulert av en egen lov om sparebanker. Fra et høydepunkt i antall norske sparebanker (638 i 1929) har antallet skrumpet til 94 banker i 2020, mest som følge av fusjoner etter ca. 1970.