Veiledere, Administratorer
9 032
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
(Utbygging) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{Under samarbeid}} | {{Under samarbeid}} | ||
En '''[[sparebank]]''' er organisert som en sjøleiende institusjon, det vil si uten eksterne eiere med krav på eierutbytte og styrerepresentasjon. Dette til forskjell fra en forretningsbank organisert som et aksjeselskap og altså med aksjonærene som utbytteberettigede eiere. Et hovedformål for sparebankene har alltid vært å fremme sparing ved å ta imot rentebærende innskudd først og fremst fra personkunder. Utlånsvirksomheten har tradisjonelt også vært rettet mot personkundenes behov f.eks. for boliglån, men ikke minst mot det lokale næringslivet og annen virksomhet i kommunen eller distriktet der vedkommende bank har hatt sitt nedslagsfelt. Den første sparebanken i Norge [[Christiania Sparebank]] ble stiftet i 1822, 26 år før den første forretningsbanken ble etablert her i landet. Sparebankene stiftes ved etablering av et grunnfond (egenkapital), gitt som private donasjoner og/eller ved offentlige (kommunale) bevilgninger. I den første tiden skjedde ofte stiftelsen ved å realisere verdien av bygdas [[kornmagasin]]. Opp gjennom historien har sparebankene hatt preg av å være lokale, allmennyttige institusjoner vel så mye som rene forretningsforetak. Hovedprinsippet har vært at driftsoverskottet i sparebanken ikke kan utbetales som utbytte til stifterne eller andre, men enten legges til bankens egenkapital eller utdeles som gaver til allmennyttige formål, primært i bankens eget distrikt. I pakt med en generell liberalisering av finanslivet gjennom de siste 40–50 årene, har skillet mellom sparebanker og forretningsbanker blitt mindre påtakelig. Fra 2015 faller sparebankene inn under den generelle finansforetaksloven, mens virksomheten til da hadde vært regulert av en egen lov om sparebanker. Fra et høydepunkt i antall norske sparebanker (638 i 1929) har antallet skrumpet til 94 banker i 2020, mest som følge av fusjoner etter ca. 1970. | En '''[[sparebank]]''' er organisert som en sjøleiende institusjon, det vil si uten eksterne eiere med krav på eierutbytte og styrerepresentasjon. Dette til forskjell fra en forretningsbank organisert som et aksjeselskap og altså med aksjonærene som utbytteberettigede eiere. Et hovedformål for sparebankene har alltid vært å fremme sparing ved å ta imot rentebærende innskudd først og fremst fra personkunder. Utlånsvirksomheten har tradisjonelt også vært rettet mot personkundenes behov f.eks. for boliglån, men ikke minst mot det lokale næringslivet og annen virksomhet i kommunen eller distriktet der vedkommende bank har hatt sitt nedslagsfelt. Den første sparebanken i Norge [[Christiania Sparebank]] ble stiftet i 1822, 26 år før den første forretningsbanken ble etablert her i landet. Sparebankene stiftes ved etablering av et grunnfond (egenkapital), gitt som private donasjoner og/eller ved offentlige (kommunale) bevilgninger. I den første tiden skjedde ofte stiftelsen ved å realisere verdien av bygdas [[kornmagasin]]. Opp gjennom historien har sparebankene hatt preg av å være lokale, allmennyttige institusjoner vel så mye som rene forretningsforetak. Hovedprinsippet har vært at driftsoverskottet i sparebanken ikke kan utbetales som utbytte til stifterne eller andre, men enten legges til bankens egenkapital eller utdeles som gaver til allmennyttige formål, primært i bankens eget distrikt. I pakt med en generell liberalisering av finanslivet gjennom de siste 40–50 årene, har skillet mellom sparebanker og forretningsbanker blitt mindre påtakelig. Fra 2015 faller sparebankene inn under den generelle finansforetaksloven, mens virksomheten til da hadde vært regulert av en egen lov om sparebanker. Fra et høydepunkt i antall norske sparebanker (638 i 1929) har antallet skrumpet til 94 banker i 2020, mest som følge av fusjoner etter ca. 1970.<ref>Thue, L. 2014:15–16. [https://www.sparebankforeningen.no/banker-og-stiftelser/antall-sparebanker/ Sparebankforeningens nettsider, lest 6.7.2020.]</ref> | ||
== Begynnelsen == | == Begynnelsen == | ||
| Linje 7: | Linje 7: | ||
I de første par tiåra var sparebankene et nesten rent byfenomen. Av 24 sparebanker som fantes i 1840, var bare tre etablerte i bygdekommuner. Den første av sparebankene på landet var [[Ringerike Sparebank]] fra 1833. Deretter kom [[Søndre Hedemarken Sparebank]] i 1835 og [[Land sparebank|Land]] i 1839. Opprettelsen av sparebanker skjøt fart etter at loven om det kommunale sjølstyret ble innført fra 1838. I 1850 var 53 sparebanker blitt etablert. | I de første par tiåra var sparebankene et nesten rent byfenomen. Av 24 sparebanker som fantes i 1840, var bare tre etablerte i bygdekommuner. Den første av sparebankene på landet var [[Ringerike Sparebank]] fra 1833. Deretter kom [[Søndre Hedemarken Sparebank]] i 1835 og [[Land sparebank|Land]] i 1839. Opprettelsen av sparebanker skjøt fart etter at loven om det kommunale sjølstyret ble innført fra 1838. I 1850 var 53 sparebanker blitt etablert. | ||
Sparebankvesenet ble regulert med egen lov av 20. juli 1824 | Sparebankvesenet ble regulert med egen lov av 20. juli 1824. | ||
== For Sædelighed, Flid, Orden og Sparsommelighed … == | == For Sædelighed, Flid, Orden og Sparsommelighed … == | ||