Standard Telefon- og Kabelfabrikk
Standard Telefon- og Kabelfabrikk var en av de store arbeidsplassene innen industri i Oslo på 1950-tallet. Standard lå på Økern. Standard Telefon- og Kabelfabrikk A/S (STK) på Økern produserte kabel for kraftleverandørene og Telegrafverket. Telefonsentraler og radioapparater hørte også med i bedriftens portefølje. De største produktgruppene fra STK gikk direkte inn som viktige ledd i gjenoppbyggingen av Norge etter krigen. Denne store etterspørselen og økt aktivitet krevde flere ansatte, og dette trakk folk inn til byen og bynære strøk. På landsbygda hadde den økende mekaniseringen i jordbruket ført til et redusert behov for arbeidskraft. Mange fra landdistriktene søkte derfor til Oslo og det gamle Østre Aker.
I 1950 arbeidet det 1536 personer ved STKs fabrikkanlegg på Økern. I 1960 hadde 2171 sitt daglige virke der; en personaløkning på mer enn 41% i løpet av tiårsperioden. Omsetningen per ansatt økte i samme periode med 21,5%. Standard på Økern kan stå som eksempel på de mange industribedriftene som trengte arbeidskraft i forbindelse med veksten i 1950-årene. Mange fra nære og fjerne steder i Norge ønsket å reise til Osloområdet for å søke fast arbeid der. Dette bød på utfordringer både for myndighetene og for bedriftene. Det enorme behovet for boliger som oppsto ble forsøkt dekket gjennom en massiv byggevirksomhet, ikke minst i Groruddalen.
En annen utfordring var gode kommunikasjonsløsninger. Hvordan skulle man klare å bringe arbeidsstokken rimelig effektivt mellom hjem og arbeidssted? STK inngikk en avtale med Oslo Sporveier om busstransport mellom Økern og flere destinasjoner sentralt, øst og vest i byen. Rutene hadde felles rutenummer 25. Transporten var gratis for de ansatte, og ordningen varte i 18 år, helt til T-banen kom i 1966. Bedriften opprettet også en busslinje mellom Hadeland og Økern for å gjøre det mulig for arbeidere å kunne jobbe skift i kabelfabrikken uten å måtte flytte fra hjemstedet sitt. Men svært mange som kom til byen i disse årene for å arbeide på STK, bosatte seg etter hvert i de nye boligområdene i fabrikkens relative nærhet, ikke minst i det som vi i dag kjenner som bydel Bjerke.
Tiåret mellom 1950 og 1960 var spesielt på flere måter. For det første hadde landet fått betydelige skader etter krigen. Det hadde ikke gått mer enn fem år siden frigjøringen i 1945, og 1950-årene var derfor preget av gjenoppbygging. Myndighetene brukte de fleste ressurser i en målrettet satsing på å lege sårene som fem års okkupasjon hadde påført landet. I det daglige opplevde befolkningen derfor at enkelte varer, som vi i dag tar det som en selvfølge at vi finner i butikkhyllene, var rasjonerte og vanskelige å få tak i. Samtidig var det gode tider for visse industrivirksomheter, som for eksempel innen elektrobransjen.
Kilde
Bjørn Syversen, Groruddalen Historielag