Statspolitiet

Statspolitet er navnet på to enheter i det norske politiet.

1933—1936=

Den 11. juni 1933 ble det opprettet et utrykningspoliti som var direkte underlagt Justisdepartementet. Bakgrunnen for dette var at politiet var et kommunalt ansvar, og man følte at det var behov for en sentral politienhet.

Statspolitiet ble nedlagt gjennom politiloven av 13. mars 1936, ettersom politivesenet da ble underlagt staten.

1941—1945

Den 1. juni 1941, under den tyske okkupasjonen, ble det opprettet et væpnet, politisk politi etter tysk mønster. En av hovedinitiativtakerne var Karl Marthinsen, som senere ble sjef for Statspolitiet og som på grunn av dette ble likvidert.

Hovedoppgavene var å etterforske og påtale politiske forbrytelser, spionasjone, forsøk på å flykte eller assistanse til flyktninger, samt væpnet motstand eller annet opprør mot okkupasjonsmyndighetene eller NS-myndighetene.

Statspolitiet hadde et hovedkontor i Oslo og underkontorer i Oslo og Aker, Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø og Kirkenes. Det opererte uavhengig av det ordinære politiet, og var direkte underlagt sikkerhetspolitiets sjef i det kommisariske Politidepartementet. Ved behov kunne det tyske Sicherheitspolizei også ta kommando over Statspolitiet.

Den opprinnelige styrken var på 150 mann. På det meste, på sommeren 1944, var det ansatt 340 menn og ti kvinner i Statspolitiet.

Under deportasjonen av jødene spilte Statspolitiet en sentral rolle.

Ansatte i Statspolitiet brukte ved flere tilfeller, og spesielt mot slutten av okkupasjonstiden, tortur mot fanger. Dette skal ha skjedd uten tillatelse fra høyeste hold, og ble etterforsket og straffet i de tilfeller man ble kjent med.