Skribenter
87 027
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
(Stsministre både i Kristiania go Stockholm) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 4: | Linje 4: | ||
Regjeringa innstilte på kongelig veto, og [[Oscar I]] nekta å sanksjonere stortingsvedtaket. Da [[Severin Løvenskiold (1777–1856)|Severin Løvenskiold]] døde i 1856 ble det ikke utnevnt noen ny stattholder; i stedet ble kronprins [[Karl IV|Karl]] visekonge. Et nytt stortingsvedtak kom i 1859. Dette sa at stattholderstillinga skulle oppheves, og at statsministeren skulle lede den norske regjeringa. [[Karl IV]] hadde gitt signaler om at han ville sanksjonere dette, men etter press fra svensk hold trakk han seg og la ned veto. Motstanden i Sverige knyttes gjerne til at Stortinget i 1857 hadde avvist en ny mellomrikslov som ville ha økt samhandel i retning av en tollunion. | Regjeringa innstilte på kongelig veto, og [[Oscar I]] nekta å sanksjonere stortingsvedtaket. Da [[Severin Løvenskiold (1777–1856)|Severin Løvenskiold]] døde i 1856 ble det ikke utnevnt noen ny stattholder; i stedet ble kronprins [[Karl IV|Karl]] visekonge. Et nytt stortingsvedtak kom i 1859. Dette sa at stattholderstillinga skulle oppheves, og at statsministeren skulle lede den norske regjeringa. [[Karl IV]] hadde gitt signaler om at han ville sanksjonere dette, men etter press fra svensk hold trakk han seg og la ned veto. Motstanden i Sverige knyttes gjerne til at Stortinget i 1857 hadde avvist en ny mellomrikslov som ville ha økt samhandel i retning av en tollunion. | ||
Den svenske regjeringa kom med en protokolltilførsel der de sa at stattholderembetet var et fellesanliggende, og dermed kunne det ikke avskaffes ensidig fra norsk hold. De pressa utover 1860-åra på for et unionsparlament og dermed bedre svensk kontroll over Norge. Stortinget viste til likestillinga mellom rikene. Som svar på den svenske protokolltilførselen avviste Stortinget alle svenske revisjonskrav som ikke uttrykkelig var omtalt som fellesanliggender i Riksakten. | Den svenske regjeringa kom med en protokolltilførsel der de sa at stattholderembetet var et fellesanliggende, og dermed kunne det ikke avskaffes ensidig fra norsk hold. De pressa utover 1860-åra på for et unionsparlament og dermed bedre svensk kontroll over Norge. Stortinget viste til likestillinga mellom rikene. Som svar på den svenske protokolltilførselen avviste Stortinget alle svenske revisjonskrav som ikke uttrykkelig var omtalt som fellesanliggender i [[Riksakten]] av 6. august 1815. | ||
I 1861 gikk [[Christian Birch-Reichenwald]], [[Hans Christian Petersen]] og [[Ketil Motzfeldt]] ut av regjeringa som følge av striden. [[Frederik Stang]] kom inn igjen som førstestatsråd. Han ble den ledende i Kristianiaregjeringa. | I 1861 gikk [[Christian Birch-Reichenwald]], [[Hans Christian Petersen]] og [[Ketil Motzfeldt]] ut av regjeringa som følge av striden. [[Frederik Stang]] kom inn igjen som førstestatsråd. Han ble den ledende i Kristianiaregjeringa. | ||