Stavkirke: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Holtålen, snittegning, Håkon Christie.jpg|Snitt-tegning av [[Haltdal stavkirke]]s konstruksjon, nå på [[Trøndelag folkemuseum]]. Tegnet av Håkon Christie}}

Stavkirker eksisterte over hele Nord-Europa i middelalderen. Det spesielle med Norge er at så mange er bevart. Det står en stavkirke i Hedared i Sverige, og i England finner vi en palisadekirke, Greensted Church i Essex. Palisadebygg er en nær slektning av stavbygg. En kan sørge over at bare 28 stavkirker er bevart i Norge, men i en internasjonal sammenheng er dette altså helt unikt. Det er vanskelig å forklare sikkert hvorfor de har blitt bevart her, og ikke i andre land. Som det er nevnt over forsvant de i raskt takt etter 1350, og det var få nybygg i de neste 200 årene. Etter reformasjonen var det nye krav til kirkene. Prekestolen skulle være et midtpunkt, og menigheten måtte ha sitteplass. Bruken av salmebøker førte også til at man måtte ha bedre lys. De gamle kirkene ble ombygd, og det kom ut på 1600-tallet en del nye kirker som følge av nye bosetningsmønstre. Da hadde stavbygg gått av moten, og [[laft]] ble foretrukket. I en del tilfeller ble stavkirker utvida med stavteknikk, og i andre tilfeller fikk de påbygg i lafteteknikk. Den siste ombygginga vi kjenner der en brukte stavteknikk fant sted i 1720-åra.

I 1850 var det omkring 60 stavkirker igjen i Norge, de fleste av dem kraftig om- og påbygd. I siste halvdel av 1800-tallet var det en gryende interesse for vår kulturarv, og særlig malerne [[Johannes Flintoe]] og [[I.C. Dahl]] trakk fram stavkirkene. Dahl sto bak redninga av [[Vang stavkirke]] ved å besørge salget til kongen av Preussen og flytting til Schlesien, i dag i Polen. Samtidig som noen begynte å tenke på vern av stavkirkene, hadde vi et lovverk som trakk i den andre retninga. I kirkeloven av 1851 var det nemlig krev om at minst tre tiendedeler av menigheten skulle ha plass i soknekirken. Dette førte til mange nybygg, og den enkleste løsninga var å rive stavkirkene og bygge på samme tomt – ofte med gjenbruk av materialer. [[Fortidsminneforeningen]] gjorde en stor innsats for å redde stavkirker, blant annet ved å kjøpe noen av dem for å bevare dem på opprinnelig plass. Noen ble også flytta, som [[Gol stavkirke]] som nå er på [[Norsk Folkemuseum]] og [[Fortun stavkirke]] som havna på [[Fantoft]] i [[Bergen]].

[[Furu]] var det vanligste materialet. Malmfuru, som har hatt tett vekst og derfor stor andel kjerneved, ble brukt til grunnkonstruksjonen. Den er naturlig impregnert, noe som har bidratt til bevaring.  

* ''Haltdalentypen'' har med rektangulært skip og smalere kor som er tilnærma kvadratisk. Denne typen var vanligst på begynnelsen av 1100-tallet, og omtales som den enkleste stavkirketypen. Det var enkelt å utvide dem ved å bygge ut koret til samme bredde som skipet. [[Haltdalen stavkirke, som egentlig er en sammensetning av stavkirkene fraq [[Haltdalen]] og [[Ålen]] og som nå står på [[Trøndelag Folkemuseum]], er av denne typen.  

==Type B – heva midtrom==