Synnøve Finden
Synnøve Finden (født 7. desember 1883 på gården Finden i Vik kommune i Sogn og Fjordane, død 6. januar 1957 i Oslo) var meierske, grunnlegger av meieribedriften som fortsatt bærer hennes navn.
Familie
Synnøve Finden var datter av bonde og skomaker Lars Johnson Finden (1844–1923) og Brita Friksdotter Brekke (1844–1930). Hun forble ugift, men møtte på midten av 1920-tallet enka Pernille Holmen som hun skulle tilbringe resten av livet sammen med. Finden fytta in sammen med Pernille og dattera, Evy, i vaktmesterlokalet til menigheten De frie venner i Møllergata 38 i Oslo. Pernille Holmens barnebarn, Tor Edvin Dahl, har beskrever livet og forholdet deres i boka Min bestemor elsket Synnøve Finden. Her dannes et bilde av Finden og Holmen som harde folk, og etterlater ikke noe harmonisk inntrykk av den lille familien.
Finden og Holmen bodde fra 1930-årene sammen i Arilds vei 1 på Kjelsås. Her hade de god plass, to store stuer og veranda, kjøkken og soverom. Selv om det ikke var nødvendig av plasshensyn, delte de fortsatt seng. Etter at en omreisende predikant kommenterte på at det ikke var passende for to kvinner å dele dobbeltseng, begynte de med separate senger med en kommode imellom.
I 1953 satt Synnøve Finen opp testamente til fordel for Pernille Holmen. Testamentet definerte også at dersom Pernille døde først, skulle barna være Synnøves arvinger.
Liv og virke
Synnøve Finden dro fra hjemgården da hun var rundt 18 år gammel, og utdannet seg til meierske og yster i Stavanger. Her bodde hun på adressen Arneagergaten 6. I folketellingen for 1910 er hun, med yrkestittel meierske, oppført som beboer i Torshauggate 16 i Kristiania.
I 1928 etablerte hun Synnøve Finden Ostefabrikk sammen med Pernille Holmen (1889–1961). Holmen sto for den administrative ledelsen av bedriften, mens Finden sto for den meierifaglige delen. Fabrikken ble etablert under enkle forhold i Danmarks gate 41 på Vålerenga i Oslo. Bygningen ble kalt «pultosten» på folkemunne.
Synnøve Findens Ostefabrikk ble som nevnt arvet av Pernille Holmen da Finden gikk bort i 1957, og den forble i etterkommernes eie inntil den ble oppkjøpt av Dag Swanstrøm i 1987. Produksjonen foregår i dag (2013) i Alvdal og Namsos.
Spekulasjoner
Forholdet mellom Synnøve Finden og Pernille Holmen har vært gjenstand for mye spekulasjon.
Det er ikke alltid mulig å plassere fortidas forhold inn i vårt eget begrepsapparat. Både samtidas generelle krav om å følge heteronormen og deres religiøse tilhørighet medførte at de ikke offentlig definerte seg som det ene eller det andre. Ofte omtales forholdet deres som et romantiske vennskap. I bladet Blikk gikk man riktignok lenger i artikkelen med det tydelige navnet «Synnøve Findens lesbiske liv». Tor Edvin Dahls bok har også en tydelig tittel: Min bestemor elsket Synnøve Finden, men i bokas tekst stiller han seg mer åpen
En mer åpen og fordomsfri tid vil smile overbærende og si: De prøvde sikkert å skjule det for alle andre, men det var kjærlighet.
Det lyder ikke urimelig.
Men hva slags kjærlighet? Begge var dypt religiøse. Den ene hadde bedt til Jesis fra hun var liten, dne andre hade møtt Jesus på nytt i voksen alder, og ba med desto større iver og inderlighet. Begge var oppriktige i sin gudsdyrkelse. Det var ingenting de holdt på med for å glede foreldre, ektefeller eller andre autoriteter.
Men de var blitt glade i hverandre. Følelsene var sterke, og drev dem sammen, Sannsynligvis hadde de ikke behov for å sette ord på den. Gleden over å være sammen var stor nok i seg selv.[1]
Ettermæle
I en nekrolog 9. januar 1957 skrev Aftenposten blant annet følgende om Finden:
Under Synnøve Findens energiske ledelse ble firmaet arbeidet frem til en sikker og ansett posisjon. I vesentlig grad ble vekten lagt på å arbeide for utbredelse av norsk pultost og gammelost, og på dette felt var frøken Finden er foregangskvinne, utrettelig, uredd og full av pågangsmot. ... Frøken Finden var sterkt interessert i misjonsarbeidet og støttet i det stille misjonærenes virksomhet. Hun var en rakrygget og viljesterk person som aldri var redd for å si sin mening, samtidig som hennes lyse humør og hjelpsomhet også gjorde henne til en usedvanlig avholdt dame.
Synnøve Finden er gravlagt på Grefsen kirkegård i Oslo. Hun har tittelen meierske på gravminnet. Det er verdt å merke seg at gravminnet angir 1883 som fødselsår, det samme gjør folketellingene fra 1900 og 1910. Enkelte andre kilder oppgir imidlertid 1882 som fødselsår, blant annet firmaet Synnøve Findens egne nettsider og Norsk biografisk leksikon.
Kilder og referanser
- Tor Edvin Dahl: Min bestemor elsket Synnøve Finden : familien og ostefabrikken. Kagge forlag, 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Adressebok for Oslo 1939, med angivelse av Danmarks gate 41 som bedriftens adresse og Arilds vei 1 som privat bosted.
- Aftenposten, usignert nekrolog 9. januar 1957
- Mer gammelt enn nytt, nr. 1. 2012. Vålerenga historielag.
- Gudmund Balvoll om Synnøve Finden i Norsk biografisk leksikon.
- Synnøve Finden (forretningskvinne) på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Synnøve Finden i Historisk befolkningsregister.
- Folketellingen 1900 for Vik
- Folketellingen 1910 for Kristiania.
- Syklte, Gudrun Øy: «Seksualiteten til ei peparmøy», forskning.no. Publ. 2008-06-09, lest 2018-02-23.
- «Synnøve Findens lesbiske liv» i Blikk. Publ. 2005-02-17, lest 2018-02-23.
- ↑ Tor Edvin Dahl: Min bestemor elsket Synnøve Finden : familien og ostefabrikken. Kagge forlag, 2010. s34.