Syntese: Forskjell mellom sideversjoner

Begge spørsmål ble drøftet i et debattinnlegg av Einar-Arne Drivenes i [[Historisk Tidsskrift]], men hovedproblemet gjaldt relasjonen mellom historiefag og samfunnsvitenskap. Drivenes framhevet – i likhet med Niemi – at en av de fremste gevinstene ved et totaliserende perspektiv var at «boka får et klart driv og en klar disposisjon». Samtidig ga den klare vektleggingen av makt- og fornorsking også ny innsikt i sammenhengene mellom tilsynelatende atskilte samfunnsområder som forvaltningshistorie, rettspraksis, skole- og undervisningshistorie og misjonsvirksomhet. Men ellers var Drivenes langt mer kritisk enn Niemi. Den teoretiske rammen virket begrensende på de problemstillingene forfatteren reiste. Bjørklunds teoretiske utgangspunkt, forsnorskingsperspektivet, var for snevert. Dermed ble viktige sider ved lokalsamfunnets utvikling liggende ubelyst. Den samme kritikken, men atskillig sterkere formulert, ble også framført av Aanund Olsnes i en bokmelding i Heimen, der Olsnes påpekte at integrasjons- og fornorskingsprosessen ga et for snevert perspektiv på Kvænangens historie, i alle fall innenfor rammene av en bygdebok, «der ein ventar å finne utgreidd hovuddraga av nærsagt alle viktige sider ved bygdelivet gjennom tidene». Olsnes mobiliserte de sterke normene eller forventningene som ligger i hele bygdeboktradisjonen, forventninger om at bygdeboka nettopp skal være en totalhistorie. Både Drivenes og Olsnes løftet fram det totalhistoriske idealet som et slags motbilde til den samfunnsvitenskapelige modelltenkningen. Med utgangspunkt i Kjeldstadlis kategorier kan vi kanskje si at den sammenstillende syntesen blir framhevd som den beste framstillingsmåten, både i kraft av faglige argumenter og fordi den har den lokalhistoriske tradisjonen på sin side.

Det andre hovedspørsmålet – objektivitetsproblemet – dreide seg om intensjonen eller meningen med bygdeboka, eller for den saks skyld: meningen med historisk forskning overhodet. Hva er hensikten med å forske på et lokalsamfunns historie? Hva skal være forskerens mål? Og hvilket perspektiv bør forskeren ha på fortiden? Einar-Arne Drivenes plasserte Bjørklund som en slags motpol til historistene og Leopold von Ranke i denne sammenheng. Den bærende tanken innenfor historismen er at historiens utvikling ikke er underlagt allmenne lover, men at alle historiske fenomener må forstås som enestående. Historikerens oppgave er derfor å trenge inn i hver enkelt epokes særpreg. Historistene la særlig vekt på de åndelige dimensjonene ved samfunnet, det vil si saker som «folkeånd», «tidsånd» osv. Dette var ikke noe poeng for Drivenes. Hans anliggende var at en epoke i et samfunns historie må forstås på sine egne premisser, ut fra sin egenart og individualitet, og at denne egenarten og individualiteten primært er bygd på to faglige premisser, a) et inngående, omfattende og kritisk kildestudium, b) mange og åpne spørsmål. Bjørklund framsto som negasjonen av dette, fordi han valgte én problemstilling – spørsmålet om samer og kveners assimilasjon i det norske storsamfunn – som utgangspunkt for sin framstilling. Samtidig ble denne problemstillingen mer lukket og låst, fordi den var styrt av en bakenforliggende, fast og ubøyelig teori. Og endelig framsto Bjørklund som tilhenger av «et historiesyn hvor dagens problemer er det eneste utgangspunkt og hvor historia stadig vil endre seg alt etter hvilke spørsmål samtida velger å ville stille». Dette framstår som en svært uheldig posisjon, mener Drivenes, fordi den leder til relativisering eller til og med oppløsning av fortiden, eller rettere sagt – relativisering eller oppløsning av vår beskrivelse av fortiden.