Teis Jacob Torkildsson Lundegaard: Forskjell mellom sideversjoner

Under [[Krigen mot Sverige 1808–1809|krigen i 1808]] var han seksjonssjef for [[kystvernet]]. Ved et tilfelle skal en britisk fregatt ha kommet inn i fjorden ved Lundegård, og fikk da både kvinner og menn til å vandre fram og tilbake som Tordenskiolds soldater slik at britene ble skremt til sjøs igjen.  

Den 11. mars 1814 ble han [[valg til Riksforsamlinga 1814 i Austad|valgt til valgmann]] for [[Austad sokn]] i [[Lyngdal prestegjeld]]. På [[valg til Riksforsamlinga 1814 i Lister|amtsforsamlinga]] den 16. mars ble han så valgt som amtets tredje representant. De andre deputerte fra [[Lister amt]] var fogd [[Jens Erichstrup]] og kjøpmann [[Gabriel Lund]]. Teis Lundegaard var kjent som en bestemt og myndig mann, og på [[Riksforsamlinga]] på [[Eidsvoll]] var han den mest aktive av bonderepresentantene. Han var, som flertallet av bøndene på forsamlinga, tilslutta [[selvstendighetspartiet]]. I flere tilfeller gik han allikevel mot embetsmennene han var alliert med. Da konstitusjonskomiteens forslag til valgordning ble lagt fram gikk han mot dette, og fikk gjennom av favoriseringa av byene skulle reduseres noe. Han var som de fleste bonderepresentanter tilhenger av å selge [[benefisert gods]], slik at pengene kunne brukes til å grunnlegge en riksbank. Prestene skulle da få fast lønn i stedet for inntekter fra jordegods. I diskusjonen om stemmerett var han en av de som gikk lengst i demokratisk retning. Han ville ikke knytte retten til minsteinntekt eller minstestørrelse på bruket, med det argument at «Det er ikkje skylddalaren, men mannen som skal tala på tinget». Han sa videre at «stor gard og stort vett følges ikkje alltid åt»<ref>Begge sitater henta fra Anne-Hilde Nagels artikkel i ''Norsk biografisk leksikon''.</ref>.

Det Teis Lundegaard ofte nevnes i forbindelse med er [[jødeparagrafen]], det vil si bestemmelse i [[Grunnloven]] om at jøder ikke skulle ha adgang til riket. [[Henrik Wergeland]], som i tiårene etter 1814 var en av de sentrale forkjemperne for å få fjerne denne bestemmelsen, skrev med [[Thomas Bryn]]s dagbøker som kilde at det var Teis Lundegaard som fikk avgjort debatten. Han skal ha reist seg og ropt: «Staaer op Alle, som ingen Jøder ville have i Landet!». Representantene skal ha fulgt oppfordringa, og dermed var saken avgjort. Andre som har skildra debatten, som [[Jacob Aall]], mente at dette var en forenkling av det som faktisk skjedde. Tanken om et forbud mot jøders adgang til Norge ble delt av mange, og ikke minst [[Nicolai Wergeland]], Henrik Wergelands far, hadde kommet med skarpe uttalelser til fordel for et forbud. Konstitusjonskomiteen hadde også foreslått et forbud i sitt framlegg. Bryns dagbøker ser ut til å være en god kilde, men om Teis Lundegaard var den som sørga for en rask avstemning, var det andre som hadde lagt grunnen for at saken kunne gå gjennom så enkelt.

På [[det overordentlige Storting]] høsten 1814 representere Teis Lundegard igjen Lister amt. Han ble også valgt inn på Stortinget for [[Lister og Mandals amt]] i 1815, 1821, 1827 og 1845. Han må ha hatt en travel tid som stortingsrepresentant, for han engasjerte seg i mange komiteer. I 1821 satt han i hele 18 forskjellige stortingskomiteer. Også her talte han embetsverket midt imot. Sammen med andre bonderepresentanter la han et grunnlag for bondepolitikken som senere på 1800-tallet ble ført av lederskikkelser som [[Ole Gabriel Ueland]] og [[Søren Jaabæk]].  

Etter Teis Lundegaards død i 1856 skrev [[Aasmund Olavsson Vinje]] et dikt om ham. En bauta med hans navn ble avduka ved [[Austad kirke]] den 17. mai 1907.