Thor Heyerdahl (1914–2002): Forskjell mellom sideversjoner

Inspirasjonen bak Heyerdahls teorier var diffusjonismen. Et hovedargument innen denne retningen, som dominerte feltet på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, var at det er liten sannsynlighet for at store oppfinnelser er gjort flere ganger i menneskehetens historie. Dermed må de i stedet har blitt overført gjennom handel, migrasjon eller erobring. Den alternative retningen var evolusjonismen, som går ut fra at mennesker på forskjellige steder kan finne liknende løsninger på de samme utfordringene. Heyerdahls ekspedisjon med «Kon-Tiki» viste at det var mulig å krysse havet med enkel teknologi, men det var vært svært vanskelig å gjenta eksperimentet - og ikke minst: Det at noe er mulig betyr ikke nødvendigvis at det har skjedd. Hans arkeologiske arbeid står jevnt over svakt i akademiske miljøer i dag, selv om det erkjennes at han spilte en viktig rolle i utforskninga av Påskeøya. I nyere tid har analyser av mitokondrielt DNA vist at det er overveiende sannsynlig at befolkninga i Polynesia opprinnelig kom fra Kina eller Taiwan. I flere av Heyerdahls bøker var det et mønster at han hadde en teori, presenterte funn og forskning som kunne styrke den teorien og så unnlot å nevne motargumenter og forskning som styrka andre forklaringer. Et eksempel er hans tolkning av bildeframstillinger av sola som representasjon av soltilbedelse, som han så knytta til Egypt. Dels er ikke nødvendigvis enhver rund figur sola, og dels spiller sola en viktig rolle i de fleste religioner, fordi mennesker til alle tider har forstått at den er helt nødvendig for å opprettholde liv på jorda. På Maldivene var det ingen grunn til å trekk inn Egypt; det var tydelig for blant annet ekspedisjonens arkeolog Arne Skjølsvold at påvirkninga der kom fra buddhismen på Sri Lanka, ikke fra oldtidens Egypt. Da Heyerdahl i 1999 ga ut ''Ingen grenser'', der han plasserte det mytologiske Åsgård ved Svartehavet, og hevda at Odin var en høvding fra [[folkevandringstida]], ble han møtt med sterk motstand fra de aller fleste forskningsmiljøer. Noe av Heyerdahls problem i forhold til det akademiske miljøet var at han ikke innkasserte de seire han hadde grunnlag for og stoppa der, men i stedet fortsatte han å utvikle teorier som til tider gikk langt utafor det funn, myter og eksperimenter ga grunnlag for å si. Dermed er det fra enkelte kritikere en tendens til å fullstendig slakte hele Heyerdahls innsats, mens man nok heller trenger å gjøre en kritisk gjennomgang.