Thorstein Fretheim

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Thorstein Fretheim, her med partimerket til Nasjonal Samling på jakkeslaget.
Foto: Riksarkivet

Thorstein John Ohnstad Fretheim (10. mai 1886 i Hamar, død 29. juni 1971 på Nerby i Fluberg) var veterinær og politiker (Bondepartiet, senere Nasjonal Samling). Han var leder i skogeiersamvirket i mellomkrigstiden og landbruksminister i Josef Terbovens kommissariske statsråder, deretter i Vidkun Quislings andre regjering.

Bakgrunn og familie

Fretheim var sønn av stiftskapellan, senere sogneprest Thorleif Fretheim (1851–1894) og Alette «Alli» Hedvig Wilhelmine Erichsen (1868–1930). Han vokste opp i Hamar, Fjell utenfor Bergen og i Drammen.

Han gikk på Drammens latinskole i samme klasse som Vidkun Quisling, men de hadde den gang lite kontakt. Fretheim tok examen artium i 1905, og dro samme år til København for å studere veterinærfag og tok eksamen ved Den kongelige Veterinærhøjskole i 1910.

Han giftet seg 2. januar 1912 med Gudrun Pauline Forseth (1888–1974), datter av godseier Ole O. Forseth (1858–1947) og Janna Bjørnerud (1859–1928). Deres datter Helene Forseth Fretheim (1917-2008) ble 15. august 1942 gift med NS-politiker og Fretheims regjeringskollega Axel Heiberg Stang (1904–1974).

Virke før krigen

Nerby i Fluberg, som Fretheim eide fra 1916 fram til han døde her i 1971.

I årene 1911 til 1916 drev han privat praksis som veteriær i Drammen da han sammen med sin kone overtok hennes farsgård, storgården Nerby i Fluberg. Han drev da privat praksis som veteriær i Fluberg fram til 1929, da han ble distriktsveterinær i Land. Han satt i denne stillingen fram til krigen. I 1939 ble han formann i Den Norske Veterinærforening, et verv han satt i fram til frigjøringen i 1945.

Han drev også med hesteoppdrett, og hadde i perioder opptil 30 travhester og var styremedlem i Det Norske Travselskap. Han representerte Bondepartiet i herredstyret i Fluberg kommune i årene 1917 til 1929 og var varaordfører i seks år. I 1920-årene ble han formann i Flubergs tømmersalgsforening, noe som ble hans springbrett inn mot viktigere verv. Han ble i 1928 formann i Drammensdistriktets skogeierforening og denne foreningens sterke vekt, gjorde at Fretheim ble senttral da skogeiersamvirket reorganisert rundt 1930. Han ble i 1930 nestformann og 1937 formann i Norges Skogeierforbund. I denne posisjonen forhandlet han i 1938 fram den første hovedavtalen mellom kjøpere og selgere av massevirke.

Han var fra denne tiden markert som en viktig motstander av skogsarbeidernes fagorganisering og gav aktiv støtte til streikebryterorganisasjoner som Arbeidets Frihet og Skogdrift. Under den lange Randsfjordkonflikten hadde han en viss kontakt med Quisling.

Andre verdenskrig

Fretheim aksepterte Quislings tilbud om å bli landbruksminister i det kommissariske statsråd 25. september 1940. Han var da ikke medlem av NS, men meldte seg inn i mai 1941 for å opprettholde sin innflytelse. Fretheim var med under tyskernes avsettelse av Johan E. Mellbye som Bondelagets formann i mars 1941. Han deltok også aktivt i nazifiseringen av Småbrukerlaget høsten 1941, men lyktes med å motarbeide nazifisering i de øvrige landbruksorganisasjonene og i Veterinærforeningen. Nazifiseringen av landbruksforvaltningen og landbruksskolene fikk et moderat omfang.

Fretheim var en sentrtal aktør i landbruksfeltet, som både landbruksminister, leder leder av Norges Bondelag/Bondesamband fra november 1941 og som riksleder i NS' Bondegrupper fra 1942. Han la her stor vekt på å beskytte og skjerme jord- og skogbruksinteressene i forhold til både tyskerne og mer radikale ideologiske krefter i NS.

Tiden etter krigen

Landsviktiltalte i varetekt som er satt inn i liktransporten fra Trandumskogen i juni 1945. Fra venstre: Orvar Sæther, Thorstein Fretheim, Gulbrand Bergsjø, Egil Reichborn-Kjennerud, Ørger Marius Solbjør og Sverre Riisnæs.

Fretheim måtte gå av som statsråd i april 1945 på grunn av at han skal ha trenert av nazifiseringen av skogbruksforvaltningen.

Han ble ved rettsoppgjøret etter krigen i 1945 dømt til 20 års tvangsarbeid, samt inndragning og bot på kr 248 000. Høysterett erkjente likevel at han som statsråd hadde vært «til nytte for landet» gjennom sitt arbeid med å skjerme jord- og skogbruksinteressene både i forhold til tyskerne og de mer radikale ideologiske kreftene i NS.

Han ble benådet og løslatt i 1951. Han gjenopptok da sitt virke som veterinær.

Kilder