Skribenter
87 027
redigeringer
→Nedgangstider
| Linje 81: | Linje 81: | ||
Andreas L. Thune trakk seg tidlig i 1917 på grunn av sviktende helse, etter nesten femti år som leder, og sønnen Sverre Thune overtok som fjerde generasjon i ledelsen. Han gikk offensivt til verks for å møte en forventet økt etterspørsel så snart krigen var slutt. Satsingen kom gjennom en konsernsatsing fra 1917 med navnet Norsk Maskinindustri sammen med andre aktører, blant dem Hamar Jernstøperi, [[Rosenberg verft]] i Stavanger, Kværners datterselskap Kværner Ovnstøberi (senere [[Jøtul]]), ferdighus- og trelastindustri og konsernet kjøpte opp aksjer i [[Fjeldhammer Brug]] og [[Fredrikstad Mekaniske Verksted|Fredrikstad Mek. Verksted]], hvor også Myrens var eier. I stedet for at det var alles kamp mot alle, skulle konsernet sikre effektiv styring, slagkraftig markedsføring og ordreinnhenting og rasjonell produksjon og felles innkjøp. | Andreas L. Thune trakk seg tidlig i 1917 på grunn av sviktende helse, etter nesten femti år som leder, og sønnen Sverre Thune overtok som fjerde generasjon i ledelsen. Han gikk offensivt til verks for å møte en forventet økt etterspørsel så snart krigen var slutt. Satsingen kom gjennom en konsernsatsing fra 1917 med navnet Norsk Maskinindustri sammen med andre aktører, blant dem Hamar Jernstøperi, [[Rosenberg verft]] i Stavanger, Kværners datterselskap Kværner Ovnstøberi (senere [[Jøtul]]), ferdighus- og trelastindustri og konsernet kjøpte opp aksjer i [[Fjeldhammer Brug]] og [[Fredrikstad Mekaniske Verksted|Fredrikstad Mek. Verksted]], hvor også Myrens var eier. I stedet for at det var alles kamp mot alle, skulle konsernet sikre effektiv styring, slagkraftig markedsføring og ordreinnhenting og rasjonell produksjon og felles innkjøp. | ||
Den avgåtte lederen Andreas L. Thune var meget skeptisk til denne satsingen og mente at det var feil timing. Han fikk rett, noe han rakk å oppleve før han døde i 1920. I stedet for økt etterspørsel etter krigen kom det [[Mellomkrigstida|en | Den avgåtte lederen Andreas L. Thune var meget skeptisk til denne satsingen og mente at det var feil timing. Han fikk rett, noe han rakk å oppleve før han døde i 1920. I stedet for økt etterspørsel etter krigen kom det [[Mellomkrigstida|en kraftig internasjonal økonomisk nedgangsperiode]]. Konsernet mislyktes og gikk i oppløsning og stasingen medførte til slutt at gjelden til bankene var så stor at fra 1922 var det i realiteten bankene som styrte Thune. | ||
Fra 1926 var banken bedriftens hovedaksjonær. Innstramninger i statsbudsjettet medførte at bestillinger på nye lokomotiver også stoppet opp. Antall ansatte hadde sunket fra rundt 500 til rundt 150. | Fra 1926 var banken bedriftens hovedaksjonær. Innstramninger i statsbudsjettet medførte at bestillinger på nye lokomotiver også stoppet opp. Antall ansatte hadde sunket fra rundt 500 til rundt 150. | ||