Tore Segelcke

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Tore Dyveke Segelcke f. Løkkeberg (født 23. april 1901 i Fredrikstad, død 22. september 1979 i Oslo) var skuespiller. Hun hadde stor betydning for utviklinga av norsk skuespillerkunst, og særlig for tragedier, i tida da film og fjernsyn virkelig markerte seg som et alternativ til scenekunsten. Samtidig deltok hun i flere kjente filmer, som Den store barnedåpen og Syndere i sommersol.

Slekt og familie

Hun var datter av maskinsjef Georg Løkkeberg (1872–1951) og Hulda Marie Hansen (1878–1941). Skuespiller, regissør og teatersjef Georg Løkkeberg (1909~1986) var hennes bror.

Den 30. mars 1927 ble hun gift med skuespiller Lorentz Lund Segelcke (1898–1942). Han var sønn av major og kunstmaler Severin Vincent Heiberg Segelcke og Fredrikke Elisabeth Lund.

Etter å ha blitt enke ble hun gift for andre gang den 10. november 1945 med lege Anton Frantz Christian Raabe (1889–1959). Han var sønn av lektor Jens Johan Peter Stibolt Raabe og Anna Louise von Hanno.

Liv og virke

Under oppveksten i Fredrikstad levde hun i en kulturinteressert familie, og hun ble etter hvert involvert i amatørteater. Etter amatørdebuten på Sommerteatret i Fredrikstad avla hun prøve ved Det Norske Teatret. Hun ble antatt, og debuterte der høsten 1921 under navnet Torelil Løkkeberg. De neste tre sesongene var hun på Det Norske Teatret, der hun stort sett hadde nokså enkle roller. Men Agnes Mowinckel så at hun hadde et større talent, og satte henne i en større rollen på Det frie Teater i 1924. Der spilte hun Stella i Commelyncks Den praktfulde hanrei. Dette var veien til engasjement ved Den Nationale Scene samme år.

Hun ble i Bergen i fire år, fram til 1928. I 1927 ble hun gift, og tok navnet Segelcke. På Den Nationale Scene fikk hun en rekke store roller i stykker av blant annet Shakespeare (Desdemonia i Othello, Ofelia i Hamlet), Henrik Ibsen (Solveig i Peer Gynt) og Bjørnstjerne Bjørnson. I 1928 bar det tilbake til Oslo, der hun ble engasjert av Nationaltheatret. Hun var der til 1933, og etter en pause på et par år kom hun tilbake dit i 1935 og ble ved Nationaltheatret resten av karrieren. I årene 1933–1935 var hun på Det Nye Teater. Hun hadde også gjestespill i København. Hun ble jevnt over satt i hovedroller, og spesielt viktig for hennes karriere ble hennes tolkning av Nora i Et dukkehjem. Regissør Halfdan Christensen kom da med det som regnes som den første nytolkningen av stykket, blant annet med en sterkere vektlegging av Noras kjærlighetstragedie. Dette førte med seg ikke bare nasjonal berømmelse, men også et internasjonalt ry som førte til at Segelcke gjentok rollen i en rekke land.

Ved siden av tragediene, som nok sto hennes skuespillerhjerte nærmest, spilte hun også i en rekke komedier i 1940-åra. I 1953 reiste hun rundt med en monologturne, som ble en stor suksess i flere europeiske land. Ved hennes førtiårsjubileum som skuespiller i 1961 spilte hun fru Alving i Gengangere, en rolle hun også hadde i 1969 for Riksteatret. Hennes avskjedsforestilling var Berthold Brechts Moren.

Den første filmsrollen kom allerede i 1931, i klassikeren Den store barnedåpen. I 1934 spilte hun i Syndere i sommersol. Deretter ble det et opphold som varte helt til etter at teaterkarrieren var over, da hun spilte i Bergmans Ansikte mot ansikte i 1976 og i Sverre Udnæs' Øyeblikket i 1977. Hun var også med i Radioteatret, der hun gjentok flere av sine store sceneroller. På radio spilte hun også Julie i Romeo og Julie, en rolle hun aldri fikk på scenen. På Fjernsynsteatret spilte hun blant annet i De gamles julaften og Strindbergs Faderen.

Hun opplevde å bli enke to ganger. Sammen med sin andre ektemann, Anton Raabe, engasjerte hun seg i kulturminnevern. Sammen med ham fikk hun oppført tre gårdstun: Uppigard Streitlien i Folldal, Huldreheimen i Bykle og Bjørnsgard i Sørkedalen. Alle bygninger ble henta inn fra gårder rundt om i landet.

Hun ble kommandør av St. Olavs Orden i 1972, og mottok også flere utenlandske ordener og medaljer.

Tore Segelcke og Anton Raabe er gravlagt sammen på privat gravplass på Bjørnsgard i Sørkedalen.

Kilder og litteratur