291 440
redigeringer
m
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 6: | Linje 6: | ||
Jon og Andres dro til Sverige, mens Torfinn flyktet til cistercienserklosteret Ter Doest nær Brügge i [[Belgia]]. Etter en farefull ferd, hvor skipet forliste, kom han frem til klosteret. At han dro nettopp dit blir av enkelte tolket som et tegn på at han selv var cistercienser; han skal også ha blitt mottatt som en medbroder. Andres av Oslo sluttet seg til ham, og samme år dro de til [[Den hellige Stol|Roma]] for å klage til [[paven]] på overgrepene. Det viste seg at dette ikke ble nødvendig, da [[Erik II Magnusson]] ble 14 år gammel og myndig omtrent samtidig. Han var vennlig innstilt overfor kirken, og beskyttet kirkens eiendommer inntil en ny erkebiskop var valgt. | Jon og Andres dro til Sverige, mens Torfinn flyktet til cistercienserklosteret Ter Doest nær Brügge i [[Belgia]]. Etter en farefull ferd, hvor skipet forliste, kom han frem til klosteret. At han dro nettopp dit blir av enkelte tolket som et tegn på at han selv var cistercienser; han skal også ha blitt mottatt som en medbroder. Andres av Oslo sluttet seg til ham, og samme år dro de til [[Den hellige Stol|Roma]] for å klage til [[paven]] på overgrepene. Det viste seg at dette ikke ble nødvendig, da [[Erik II Magnusson]] ble 14 år gammel og myndig omtrent samtidig. Han var vennlig innstilt overfor kirken, og beskyttet kirkens eiendommer inntil en ny erkebiskop var valgt. | ||
Eksilperioden tok på Torfinns helse, og i [[1284]] forlot han igjen Hamar for å reise til Ter Doest. Han skrev et testamente, som er bevart, der han etterlot noen få eiendeler til sin mor og sine søslen, til kirker i Hamar og til cistercienserklostrene på [[Tautra kloster|Tautra]] og i Ter Doest. Han valgte seg et gravsted i sistnevnte kloster. Testamentet nevner tre bøker: Et [antifonarium]] han selv hadde latt skrive ble gitt til [[Ullinshov kirke]], en samling dekretaler ble gitt til en magister Uland og [[breviar]]et hans gikk til [[Jørund av Nidaros|Jørund]] som etterfulgte ham i Hamar og som senere ble erkebiskop. | Eksilperioden tok på Torfinns helse, og i [[1284]] forlot han igjen Hamar for å reise til Ter Doest. Han skrev et testamente, som er bevart, der han etterlot noen få eiendeler til sin mor og sine søslen, til kirker i Hamar og til cistercienserklostrene på [[Tautra kloster|Tautra]] og i Ter Doest. Han valgte seg et gravsted i sistnevnte kloster. Testamentet nevner tre bøker: Et [[antifonarium]] han selv hadde latt skrive ble gitt til [[Ullinshov kirke]], en samling dekretaler ble gitt til en magister Uland og [[breviar]]et hans gikk til [[Jørund av Nidaros|Jørund]] som etterfulgte ham i Hamar og som senere ble erkebiskop. | ||
Den 8. januar 1285 døde Torfinn i Ter Doest, og ble gravlagt ved alteret i klosterkirken. Man vet ikke når han ble født, men moren var fortsatt i live så noen gammel mann var han nok ikke. Fordi han ble gravlagt i utlandet ble han snart glemt. Men seksti år etter hans død ville abbeden jevne ut gulvet der hans grav lå. Graven ble åpnet, og en velduft spredte seg i kirken. Dette regnes tradisjonelt som et tegn på hellighet i Den katolske kirke. En gammel munk, Walter de Muda, husket Torfinn og hadde engang skrevet et hylningsdikt til ham på [[pergament]], som var spikret til en treplate ved graven. Pergamentet var som nytt, noe som også ble sett som et tegn på hellighet. Broder Walter fikk i oppdrag å skrive ned alt han husket, og munkene begynte å minnes Torfinn på hans dødsdag. Etterhvert ble minnedagen feiret av ordenen i både Belgia og Frankrike. | Den 8. januar 1285 døde Torfinn i Ter Doest, og ble gravlagt ved alteret i klosterkirken. Man vet ikke når han ble født, men moren var fortsatt i live så noen gammel mann var han nok ikke. Fordi han ble gravlagt i utlandet ble han snart glemt. Men seksti år etter hans død ville abbeden jevne ut gulvet der hans grav lå. Graven ble åpnet, og en velduft spredte seg i kirken. Dette regnes tradisjonelt som et tegn på hellighet i Den katolske kirke. En gammel munk, Walter de Muda, husket Torfinn og hadde engang skrevet et hylningsdikt til ham på [[pergament]], som var spikret til en treplate ved graven. Pergamentet var som nytt, noe som også ble sett som et tegn på hellighet. Broder Walter fikk i oppdrag å skrive ned alt han husket, og munkene begynte å minnes Torfinn på hans dødsdag. Etterhvert ble minnedagen feiret av ordenen i både Belgia og Frankrike. | ||