Torshovbyen: Forskjell mellom sideversjoner

'''Torshovbyen''' er en del av strøket [[Torshov (Oslo)|Torshov]] i Oslo som ble oppført for [[Kristiania]] kommune rundt 1920. Kommunen  kjøpte i 1916 en del av gården [[Torshov (Oslo)#Torshov gård|Torshov]]. Mange mente at arbeidere skulle bo i hagebyer inspirert av engelske forbilder. Erfaringene fra [[Ullevål hageby]] viste at disse boligene ble for dyre for arbeiderklassen. Kommunen satset isteden på leiegårder i åpne beplantede kvartaler. De første gårdene hadde 2 ½ etasje med mansardtak og vindusarker. Senere måtte utnyttelsen av tomtearealet økes: gårdene ble høyere, de ble bygget i lukkede kvartaler rundt store grønne gårdsrom ment for lek og sosialt samvær.

Torshovbyen ble oppført for Kristiania kommune 1917-1925. Med 1762 leiligheter og en storslått byplan med barokke forbilder, var Torshovbyen det største og fineste komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som kommunen bygget. De fleste leilighetene hadde to rom og kjøkken, noe som var romslig i en tid da arbeiderfamilier flest måtte ta til takke med ett rom. Mange familier kom fra falleferdige gårder i Vika og følte Torshov som et himmelrike. Leilighetene var gjennomlyste, hadde kjøkken og vannklosett og noen til og med gassfyrte bad. Leilighetene på Torshov skulle nå bli normgivende for boligstandarden. Arkitekten var [[Harald Hals]].

1920-tallet betegnes gjerne som den mest vellykkede perioden i Norge når det gjelder kommunal boligbygging. [[Bilde:Oksefontenen 3.jpg|thumb|"Oksefontenen" 2003. Foto: Siri Tidemann-Andersen]]

Etter [[unionsoppløsningen i 1905]] fikk vi en ny høykonjunktur og folk strømmet igjen til byen. Det ble på ny et stort boligunderskudd. [[Arbeiderbevegelsen]] presset på for sterkere kommunal innsats på boligsektoren. Nye ideer om byplanlegging og boliger oppstod med impulser fra utlandet og som en reaksjon på de dårlige boligforholdene på østkanten. Det ble nå politisk gjennomslag for at Kristiania kommune skulle bygge selv eller gi lånegarantier eller rimelige lån til boligselskaper. Det ble etablert en kommunal boligadministrasjon med eget arkitektkontor, ledet av arkitekt [[Harald Hals]].

Som boligdirektør og senere reguleringssjef i Oslo, en karriere som strakk seg fra 1914 til 1947, dominerte Hals utviklingen i Kristiania/Oslo fullstendig, både når det gjaldt å lage byplaner, regulere gater og ringveier og å planlegge, tegne og oppføre boligkomplekser i Oslo kommunes regi. Den kommunale bebyggelsen på 20-tallet viser en arkitektonisk utvikling, fra de første gårdene i Notis:slemmet tegl og tydelig påvirket av nasjonalromantiske strømninger, til nyklassisistiske gårder med fasader i pusset tegl og imiterte kvadermurer. Særlig på Torshov er denne utviklingen synlig innenfor et lite område. Arkitekten for de fleste av prosjektene er [[Harald Hals]].

I begynnelsen av 1900-tallet var bolignøden stor i Kristiania. Politikerne diskuterte hvorvidt kommunen hadde ansvar for å skaffe anstendige boliger til de mange arbeiderfamilene som led under boligmangelen. Til tross for uenigheter, ble det etterhvert avgjort at kommunen skulle sette i gang tiltak.

Med tanke på å bygge arbeiderboliger, kjøpte kommunen i 1916 store deler av Torshaug og Lilleborg jorder. Det vil si området mellom det som i dag er [[Åsengata]], Erika Nissens gate, [[Agathe Grøndahls gate]], Fagerheimgata, Johan Svendsens gate, Ole Bulls gate, Torshovgata, [[Sandakerveien]] og [[Vogts gate]]. Her ble «Torshaugbyen» utbygget mellom 1917 og 1925. Torshovbyen var det første store kommunale boligprosjektet som fulgte en helhetlig plan. I vår tid vises det ofte til Torshovbyen som et av de mest vellykkede kommunale boligprosjektene noensinne. At disse boligene har vært populære, og at de fortsatt er det i våre dager, er det i alle fall ingen tvil om.

Arkitektene fikk tidenes drømmejobb da de skulle planlegge Torshovbyen. Nesten jomfruelig mark, og frihet til å gjøre hva de ville innenfor de rammene Kristiania kommune hadde satt. Utgangspunktet var at man skulle legge til rette for at folk kunne bo her fra vugge til grav. Torshov skulle ha alt fra fødestue og barnehage til egen gravplass, og en restaurant, slik at husmoren ikke skulle bindes til å lage mat hver dag. Alt dette ble riktignok ikke realisert. [[Vøienvolden]] fikk fødestuen, gravlunden ble ved [[Sagene]], og barnehagen forsvant ut av planene. Men [[Christiania Folkerestauranter]] fikk sitt lokale i [[Vogts gate]] ved Torshov sentrum. Man kunne enten spise i restauranten, eller gå bakveien, kjøpe mat og ta med hjem. Med Vogts gate som forretningsstrøk og kulturslottet [[Soria Moria]], som sto klart i 1928, levde Torshovbyen opp til navnet sitt som en by i byen.

Det var boligdirektør [[Harald Hals]] som sto for planleggingen. Han sparte ikke på plassen. Prinsippet bak Torshovbyen var luft, lys og grønne lunger, noe Torshovs befolkning fortsatt nyter godt av. Reguleringsplanen var inspirert av engelske havebyidéer, og arkitekturen var påvirket av nasjonalromantiske og ny-barokke strømninger. Lave kvartaler (3 etasjer) ble bygget omkring store, beplantede gårdsrom. Mellom kvartalene ble det anlagt brede allégater og åpne plasser. På Hegermanns plass ble [[Oksefontenen]] reist i 1929. Bygningene har fasader av slemmet tegl. Da de var nye, var alle bygningene grå. De høye takene var opprinnelig dekket med røde teglpanner, og bygningene hadde store krysspostvinduer. Et stort areal rundt høyden midt i byggeområdet ble reservert til parkformål, men hva det skulle brukes til ble heftig diskutert. Noen ville bygge kirke der, andre ville ha badeanlegg. I 1931 ble [[Torshov (Oslo)#Torshovparken|Torshovparken]] med plaskedammer, fontener og lekeplasser høytidelig åpnet. Senere kom også en musikkpaviljong på høyden.

De nye bygningene har store dominerende mansard–tak som bæres oppe av en kraftig falsk søyle i hvert hjørne. Søylene er malt i kontrastfarge, slik at det virker som om takene hviler på disse. Store vinduer sikrer mye lys. Bebyggelsen er på 3 etasjer. Bare der hvor tilpasning til gammel bebyggelse gjør det nødvendig, bygges det 4 etasjer. Bygningene er gruppert rundt et stort og åpent gruslagt gårdsrom.

Kino var også en populær fritidsaktivitet, selv om barnebilletten på 50 øre kunne litt vel dyr for noen. Av kinoer var det flere å velge mellom. Man kunne gå på Krona i Storgata, Folke ved Gunerius, Biorama ved [[Birkelunden]], eller, fra 1928, Torshovs egen [[Soria Moria]].

[[Kategori:Strøk i Oslo kommune]]