Torshovbyen

Torshovbyen er en del av strøket Torshov i Oslo som ble oppført for Kristiania kommune rundt 1920. Kommunen kjøpte i 1916 en del av gården Torshov. Mange mente at arbeidere skulle bo i hagebyer inspirert av engelske forbilder. Erfaringene fra Ullevål hageby viste at disse boligene ble for dyre for arbeiderklassen. Kommunen satset isteden på leiegårder i åpne beplantede kvartaler. De første gårdene hadde 2 ½ etasje med mansardtak og vindusarker. Senere måtte utnyttelsen av tomtearealet økes: gårdene ble høyere, de ble bygget i lukkede kvartaler rundt store grønne gårdsrom ment for lek og sosialt samvær.

Torshovbyen ble oppført for Kristiania kommune 1917-1925. Med 1762 leiligheter og en storslått byplan med barokke forbilder, var Torshovbyen det største og fineste komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som kommunen bygget. De fleste leilighetene hadde to rom og kjøkken, noe som var romslig i en tid da arbeiderfamilier flest måtte ta til takke med ett rom. Mange familier kom fra falleferdige gårder i Vika og følte Torshov som et himmelrike. Leilighetene var gjennomlyste, hadde kjøkken og vannklosett og noen til og med gassfyrte bad. Leilighetene på Torshov skulle nå bli normgivende for boligstandarden. Arkitekten var Harald Hals.

1920-tallet betegnes gjerne som den mest vellykkede perioden i Norge når det gjelder kommunal boligbygging.

Byggingen av Torshovbyen

I begynnelsen av 1900-tallet var Notis:bolignøden stor i Kristiania. Politikerne diskuterte hvorvidt kommunen hadde ansvar for å skaffe anstendige boliger til de mange arbeiderfamilene som led under boligmangelen. Til tross for uenigheter, ble det etterhvert avgjort at kommunen skulle sette i gang tiltak.

Med tanke på å bygge arbeiderboliger, kjøpte kommunen i 1916 store deler av Torshaug og Lilleborg jorder. Det vil si området mellom det som i dag er Åsengata, Erika Nissens gate, Agathe Grøndahls gate, Fagerheimgata, Johan Svendsens gate, Ole Bulls gate, Torshovgata, Sandakerveien og Vogts gate. Her ble «Torshaugbyen» utbygget mellom 1917 og 1925. Torshovbyen var det første store kommunale boligprosjektet som fulgte en helhetlig plan. I vår tid vises det ofte til Torshovbyen som et av de mest vellykkede kommunale boligprosjektene noensinne. At disse boligene har vært populære, og at de fortsatt er det i våre dager, er det i alle fall ingen tvil om.

Arkitektene fikk tidenes drømmejobb da de skulle planlegge Torshovbyen.

Nesten jomfruelig mark, og frihet til å gjøre hva de ville innenfor de rammene Kristiania kommune hadde satt. Utgangspunktet var at man skulle legge til rette for at folk kunne bo her fra vugge til grav. Torshov skulle ha alt fra fødestue og barnehage til egen gravplass, og en restaurant, slik at husmoren ikke skulle bindes til å lage mat hver dag. Alt dette ble riktignok ikke realisert. Vøienvolden fikk fødestuen, gravlunden ble ved Sagene, og barnehagen forsvant ut av planene. Men Christiania Folkerestauranter fikk sitt lokale i Vogts gate ved Torshov sentrum. Man kunne enten spise i restauranten, eller gå bakveien, kjøpe mat og ta med hjem. Med Vogts gate som forretningsstrøk og kulturslottet Soria Moria, som sto klart i 1928, levde Torshovbyen opp til navnet sitt som en by i byen.

Det var boligdirektør Harald Hals som sto for planleggingen. Han sparte ikke på plassen. Prinsippet bak Torshovbyen var luft, lys og grønne lunger, noe Torshovs befolkning fortsatt nyter godt av. Reguleringsplanen var inspirert av engelske havebyidéer, og arkitekturen var påvirket av nasjonalromantiske og ny-barokke strømninger. Lave kvartaler (3 etasjer) ble bygget omkring store, beplantede gårdsrom. Mellom kvartalene ble det anlagt brede allégater og åpne plasser. På Hegermanns plass ble Oksefontenen reist i 1929. Bygningene har fasader av slemmet tegl. Da de var nye, var alle bygningene grå. De høye takene var opprinnelig dekket med røde teglpanner, og bygningene hadde store krysspostvinduer. Et stort areal rundt høyden midt i byggeområdet ble reservert til parkformål, men hva det skulle brukes til ble heftig diskutert. Noen ville bygge kirke der, andre ville ha badeanlegg. I 1931 ble Torshovparken med plaskedammer, fontener og lekeplasser høytidelig åpnet. Senere kom også en musikkpaviljong på høyden.

Torshovbyen utgjør over 43 000 kvadratmeter, og inneholder totalt 1762 boliger fordelt på 415 ettroms-, 1135 toroms, 201 treroms- og 11 fireromsleiligheter, samt 18 butikklokaler. Boligstandarden var høy etter datidens målestokk: alle hadde vannklosett, noen få hadde bad, og det var vaskekjeller og tørkemuligheter både på loftet og i bakgården. Man regnet med bygningene skulle gi gode og sunne hjem til omkring 7000 mennesker, men til å begynne med rommet de nok enda fler, ettersom mange av familiene som flyttet inn var tallrike.

Husene på Torshov

De nye bygningene har store dominerende mansard–tak som bæres oppe av en kraftig falsk søyle i hvert hjørne. Søylene er malt i kontrastfarge, slik at det virker som om takene hviler på disse. Store vinduer sikrer mye lys. Bebyggelsen er på 3 etasjer. Bare der hvor tilpasning til gammel bebyggelse gjør det nødvendig, bygges det 4 etasjer. Bygningene er gruppert rundt et stort og åpent gruslagt gårdsrom.

Her er det tørkebåser, en for hver oppgang i komplekset. Teppebanking var tillatt på torsdager mellom 8 –12. Noen trær, plener og busker ble spredd rundt. Plenene er prydet med skiltet «Tråkk ikke på plenen». Et annet skilt som har brent seg inn i minnet er «Sykling samt fotballsparking og ballslåing er forbudt i portrom og på gårdsplass». Den eneste lekemuligheten som fantes var en sandkasse på 2x3 meter, men den var forbeholdt de små barna.

Torshovbyen ga en overflod av lys og luft til den oppvoksende slekt, men det var forbudt å leke! Onsdag var dorull - dagen. Vaktmesteren holdt kontoret oppe en time på ettermiddagen for å dele ut ukas dorull. Toalettpapiret var inkludert i husleia, med en rull pr. familie pr. uke. Store familier som trengte mer papir måtte betale ekstra. Det kan være flere grunner til at kommunen valgte å inkludere papiret i leia. Det var mer hygienisk å bruke dopapir, og teknisk sett kunne annet papir tette kloakken. Uansett grunn, dorullene og alle forbudene sier noe om kommunens innstilling til sine leieboere.

Beboerne

Torshovbyen ble bygget for å bøte på en alvorlig boligkrise i Oslo, og var hovedsakelig ment for arbeidere. Selv om prosjektet slik sett var ment å komme i utgangspunktet vanskeligstilte familier til gode, ble det lagt en rekke restriksjoner på hvem som fikk flytte inn.

Interessen for de nye boligene på Torshov var stor, og BILDELeiegårdskontoret opererte med lange ventelister. For i det hele tatt å få stå på lista, måtte man oppfylle en lang rekke krav. For det første måtte man ha hjemstavnsrett i Kristiania, det vil si en slags oppholdstillatelse. Denne var ikke alltid så lett å få fatt på i 20- årene, da byens myndigheter søkte å begrense befolkningsveksten. Videre måtte man være gift eller forlovet - enslige fikk altså ikke bo i Torshovbyen.Folk som hadde bosted fra før, uansett hvor dårlig, fikk heller ikke stå på lista. Søkeren måtte også ha en bekreftelse fra arbeidsgiver på at han tjente nok til å betale husleia og at familien var ordentlig. Det måtte også legges fram en utøysattest, som bekreftet at alle familiemedlemmer, samt deres klær og møbler, var frie for veggdyr og lus.

Som vi skjønner, var nåløyet for å få innpass i Torshovbyen svært trangt. Det har blitt argumentert for at kommunen, tross uttalte gode hensikter om å bygge for de vanskeligstilte, i realiteten bygget for et arbeideraristokrati eller småborgerskap - at kommunale leiligheter utover 20 - tallet bare ble leid ut til folk med tilstrekkeligg høy og sikker inntekt. I Oslo bys historie vises det til en statistikk som til dels underbygger denne mistanken: Her fortelles det at arbeiderandelen i Torshovbyen økte fra 54 prosent i 1920, til 77 prosent i 1925. Den var altså ikke overvettes stor ved noen av målingene.

Bortsett fra de restriksjoner som er nevnt ovenfor, er det vanskelig å gi en ensartet beskrivelse av Torshovbyens beboere. Et utall yrker var sansynligvis representert, så vel som forskjellige aldersgrupper og geografiske opphav. Noen trekk synes allikevel å gjenta seg. Tidligere beboere forteller om store familier. Syv, åtte eller ni barn var ikke uvanlig. Da sier det seg selv at det kunne bli trangt om plassen (de fleste leilighetene var på ett eller to rom og kjøkken). Mennesker som vokste opp på Torshov mener også at barnetettheten kan ha ført til gjengdannelser og rivalisering mellom de ulike kvartalene og gårdene. Det var rett og slett for mange barn til at alle kunne leke med alle, og de unge måtte finne måter å begrense antall lekekamerater på. Blant barna i Torshovbyen ble derfor skillet mellom de ulike kvartalene oppfattet som svært skarpt.

Med tanke på yrke var nok kvinnene en mer ensartet gruppe enn mennene. Det fortelles at kvinnene vanligvis sluttet i arbeid utenfor hjemmet når de giftet seg. De kombinerte da husarbeid med annet arbeid som kunne utføres i hjemmet, slik som syoppdrag. Selv om tallene og poengene ovenfor kanskje kan si oss noe om hvem som bodde i Torshovbyen på 20- tallet, får vi nok det riktigste og beste bildet ved å klikke på lenkene til venstre, og se hva de tidligere beboerne har å fortelle.

Kilder

• Livet langs elva. Oslohistorie fra Sagene, Torshov, Bjølsen, Iladalen, Sandaker og Åsen. Røde, Gro, red. Bydel Sagene-Torshov. 2000
• Akerselven. Utarbeidet og fotografert av Inger Munch. Damm og søn. 1932
• Bing, Morten. Østkanthjemmene og østkantutstillingen. Boskikk og boligidealer i mellomkrigstidens Oslo.
• Boligtilhøve og stønadsprinsipper for barnerike familier i Oslo. Oslo kommunale statistiske kontor, Oslo: 1941
• Broch, Nanna. For boligsak og hjemmets trivsel. En artikkelserie om bolignøden i Oslo i 1920-årene. Utgitt av østkantutstillingen, Oslo: 1961
• Boligarbeidet gjennem 20 år. Oslo kommunale boligråd. 1931.
• Mauritzen, August. Toner fra Tigerstaden. Musikk, mennesker og miljø fra Oslo revyliv. 1905-1975. Fabritius forlagshus. 1979
• Hennum, Sigurd. B. Annonsene forteller. Nordmenns dagligliv gjennom 150 år. Schibsted forlag. 1998
• Hegna, Kristinn. Lykkelige byer. Diskurs og ideologi i diskusjonen om boligforholdene i Kristiania 1910-1920, Senter for teknologi og menneskelige verdier. Universitetet i Oslo: 1995
• Muri, Beate. Oslo- Byen slik den var. Schibsted forlag. 2000
• Solem, Svein. På barndommens stier. Bilder fra Akerselven. Schibsted forlag. 1996
• Brantenberg, Tor. Byboligen. På vei mot en ny ny boligform. Norsk Arkitekturforlag. 1997.
• Furre, Berge. Norges historie. b. 1 og b. 2. 1978 Vårt hundreår. Norsk historie 1905- 1990. Samlaget. 1991.
• Arkitektur i Oslo. Langsrud, Ann- Mari og Otterdahl-Jensen, Marianne. OBOS.
• Muri, Beate. Oslo- før bilene fylte våre gater. Schibsted forlag. 2002.
• Nye hjem. Boligmiljøer i mellomkrigstiden. Bing, Morten, red.
• Kjelstadli, Knut. Oslo bys historie. Den delte byen. b. 4. Cappelens forlag 1990.
• Kulturminner langs Akerselva. Byantikvaren i Oslo. 1990.
• Bruun, Ole Daniel. Arkitektur i Oslo. En veiviser i til byens bygningsmiljø. Kunnskapsforlaget. 1999.
• Maurstad, Mari. De gode, gamle barnelekene. Lunde forlag. 1998
• Rivertz, Kr. Bolignød - Bolipolitikk - Boligkultur. Tilegnet Socialministeren. Jacob Dybwads forlag. Oslo: 1934
• Thorshaug idrettsforening. Gjennem 40 år. Red. Wiborg, Nils Andreas, Pettersen, Sigurd og Lie, Sverre. Oslo. 1949
• Skeid. 50- års jubileum. 1915- 1965.
• Historie og hverdagsliv. Borettslaget Torshov, kvartal XVI

Ole Daniel Brun: Arkitektur i Oslo. En veiviser til byens bygningsmiljø, Kunnskapsforlaget 1999. Beate Muri: Oslo – før bilene fylte våre gater, Schibsted 2002. Tore Brantenberg: Byboligen. På vei mot en ny boform. Norsk arkitekturforlag 1997.