Toten Cellulose: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(→‎Rambekkmoen og Kalkvegen: mer om Rambekkmoen)
Linje 12: Linje 12:
== Rambekkmoen og Kalkvegen==
== Rambekkmoen og Kalkvegen==


Mye av tømmeret til fabrikken kom via den såkalte [[Kjerraten]], en taubane som frakta kubb fra bedriftens tømmertomter på [[Rambekkmoen]] ved Mjøsa. Rambekkmoen, som ligger vel 1 km sør for Gjøvik sentrum, var også en ganske stor arbeidsplass. På «Moen» var det faste arbeidere som dreiv her i årevis og folk som ble hyra inn på kortidskontrakter. Flere småbrukere fra Nordlia, ca. 5 km lenger sør, arbeidde her rundt 1910, og tituleres i folketellinga som cellulosearbeidere.
Mye av tømmeret til fabrikken kom via den såkalte [[Kjerraten]], en taubane som frakta kubb fra bedriftens tømmertomter på [[Rambekkmoen]] ved Mjøsa. Rambekkmoen, som ligger vel 1 km sør for Gjøvik sentrum, var også en ganske stor arbeidsplass. Arbeiderne drog stokker inn på land med en pigghake, og deretter ble tømmeret kappa i passende lengder (kalt ''kubb''). Så ble kubben lasta opp i vogner, som var festa til vaierne i en taubane, og frakta opp til fabrikken i Hunndalen. Der ble den hogd opp til flis.


Kalk fikk bedriften fra [[Gjøvik kalkfabrikk]] i nåværende [[Vestre Totenveg]]. Kalken ble frakta på vegen Cellulosen anla og betalte for dette formålet, nemlig Kalkvegen. Kalken ble trulig brukt til å nøytralisere luten, og cellulosefabrikken i Hunndalen var trulig kalkprodusentens største avtaker.
På «Moen» var det faste arbeidere som dreiv i årevis, og som gjerne bodde i nærheten. Det var også bruk for folk som ble hyra inn på kortidskontrakter. Flere småbrukere fra [[Nordlia]], ca. 5 km lenger sør, arbeidde her rundt 1910, og tituleres i folketellinga og andre offentlige kilder som cellulosearbeidere. Tømmerinspektør (og sjef for virksomheten på Rambekkmoen?) fra 1920 til 1934 var [[Ole Ellingsen]].
 
Arbeidet på Rambekkmoen var ikke ufarlig. Minst tre arbeidere mista livet sitt i ulykker her. Ole Ellingsens barnebarn, [[Sigbjørn Ellingsen|Sigbjørn]], nevner i en artikkel to personer som omkom i samme ulykke, trulig i mellomkrigsåra. Aftenposten meldte 27/10 1933 at reparatøren Johannes Nyhus ble drept under arbeidet med å smøre et stort tannhjul.
 
''Kalk'' fikk bedriften fra [[Gjøvik kalkfabrikk]] i nåværende [[Vestre Totenveg]]. Kalken ble frakta på vegen Cellulosen anla og betalte for dette formålet, nemlig Kalkvegen. Kalken ble trulig brukt til å nøytralisere luten, og cellulosefabrikken i Hunndalen var trulig kalkprodusentens største avtaker.


== Engelstad ==
== Engelstad ==

Sideversjonen fra 21. des. 2011 kl. 11:38

Toten Cellulose i Hunndalen ca. 1910. Foto: Mjøsmuseet.

Toten Cellulose (lokalt bare Cellulosen) var en cellulosefabrikk i Hunndalen i Gjøvik kommune, før 1964 i Vardal kommune. Cellulosefabrikken var en videreføring av Gjøvik Træsliberi, etablert i 1872. Bedriften hadde en stor del av æra for framveksten av tettstedet Hunndalen på slutten av 1800-tallet, og var stedets største bedrift fram til nedlegginga i 1981.

Toten Celluloses innflytelse på landskap og transportlinjer, særlig på grunn av det store råstoffbehovet, strakte seg imidlertid langt ut over Hunndalen. Som stor oppkjøper av trevirke bidrog den til at mye av skogen i Toten-området var uthogd på slutten av 1800-tallet. Tømmeret ble frakta med kjerrat fra Mjøsa til Hunndalen, og kalk til lutnøytralisering ble transportert på Kalkvegen bedriften sjøl bygde.

Oppstarten

Den første treforedlingsbedriften på stedet var Gjøvik Træsliberi, som ble etablert i 1872. Da denne brant i 1883, ble det bygd en cellulosefabrikk på tomta. Gjøvik Cellulosefabrik A/S kom i drift i 1886, men bedriften ble i de følgende åra totalt ombygd for å øke produksjonskapasiteten. Utbygginga ble svært kostbar, og dette var en av årsakene til at bedriften gikk konkurs i 1899.

I 1904 ble A/S Toten Cellulosefabrik eier av anlegget, og året etter kom produksjonen i gang igjen. Transporten av ferdige produkter ble i denne perioden enklere, da Gjøvikbanen åpna i 1902. Denne fikk «Cellulosen» tilgang til gjennom et sidespor til Nygard stasjon. Slike sidespor hadde også bedrifter som Hunton og Raufoss Ammunisjonsfabrikker.

Rambekkmoen og Kalkvegen

Mye av tømmeret til fabrikken kom via den såkalte Kjerraten, en taubane som frakta kubb fra bedriftens tømmertomter på Rambekkmoen ved Mjøsa. Rambekkmoen, som ligger vel 1 km sør for Gjøvik sentrum, var også en ganske stor arbeidsplass. Arbeiderne drog stokker inn på land med en pigghake, og deretter ble tømmeret kappa i passende lengder (kalt kubb). Så ble kubben lasta opp i vogner, som var festa til vaierne i en taubane, og frakta opp til fabrikken i Hunndalen. Der ble den hogd opp til flis.

På «Moen» var det faste arbeidere som dreiv i årevis, og som gjerne bodde i nærheten. Det var også bruk for folk som ble hyra inn på kortidskontrakter. Flere småbrukere fra Nordlia, ca. 5 km lenger sør, arbeidde her rundt 1910, og tituleres i folketellinga og andre offentlige kilder som cellulosearbeidere. Tømmerinspektør (og sjef for virksomheten på Rambekkmoen?) fra 1920 til 1934 var Ole Ellingsen.

Arbeidet på Rambekkmoen var ikke ufarlig. Minst tre arbeidere mista livet sitt i ulykker her. Ole Ellingsens barnebarn, Sigbjørn, nevner i en artikkel to personer som omkom i samme ulykke, trulig i mellomkrigsåra. Aftenposten meldte 27/10 1933 at reparatøren Johannes Nyhus ble drept under arbeidet med å smøre et stort tannhjul.

Kalk fikk bedriften fra Gjøvik kalkfabrikk i nåværende Vestre Totenveg. Kalken ble frakta på vegen Cellulosen anla og betalte for dette formålet, nemlig Kalkvegen. Kalken ble trulig brukt til å nøytralisere luten, og cellulosefabrikken i Hunndalen var trulig kalkprodusentens største avtaker.

Engelstad

Transportbandet som førte flis fra siloen til produksjonslokalene. Foto: Anders Beer Wilse (1929).
Kjerraten på Rambekkmoen utafor Gjøvik. Denne innretningen transporterte kabb fra mjøsstranda til celluloses fabrikken i Hunndalen. Foto: Anders Beer Wilse (1929).

I 1920 ble kjemiingeniør Alf Engelstad ansatt som fabrikkbestyrer, en mann som skulle bli bedriftens leder i 30 år. Engelstad var en av oppfinnerne av den såkalte Cross-Engelstad-metoden. Denne medførte at bedriften i 1935, som den første i verden, begynte å koke cellulose med ammoniakk.

Saugbrugs og nedlegging

Saugbrugsforeningen i Halden og Norsk Hydro kjøpte hunndalsbedriften i 1936. Hydro trengte avsetning for sin produksjon av ammoniakk, og Saugbrugs behøvde cellulose til papirproduksjon. Saugbrugsforeningen kjøpte alle aksjene i 1978. Fabrikken ble nedlagt i 1981, i ei krisetid for celluloseindustrien allment. Samtidig hevda særlig folk i lokalmiljøet at bedriften fikk mindre tømmer enn den trengte, og at dette var hovedårsaken til konkursen. Virkesfordelingsavtalen mellom skogeierne og treforedlingsbedriftene i 1978 innebar at bedriftene i de trerike innlandsstrøka måtte dele tømmer med bedriftene langs kysten.

I de gamle fabrikklokalene holder i dag (2011) flere småbedrifter til. På en del av området er det imidlertid påvist store konsentrasjoner av miljøgifter fra Cellulosens dager. Alt på 1960-tallet ble bedriften utpekt som den verste forurenseren langs Hunnselva.

Antall ansatte

  • 1914: ca. 150
  • 1920: ca. 300
  • 1980: ca. 170
  • 1981: ca. 60

Kilder og litteratur

  • MÅ LESES:Dalin, Sverre: Om treforedlingsbedriftenes appetitt på råstoff, 1980.
  • Ellingsen, Sigbjørn: «Rambekkmoen», artikkel i Årbok for Gjøvik 20/2004, s. 97-99.
  • Fageraas, Knut Bech:Masse papir. Norske papir- og tremassefabrikker gjennom 150 år, Norsk skogmuseum 2006, s. 97-99.
  • NRK Hedmark og Oppland, 7/12 2009: «Ingen tar ansvar for forurensning»
  • Slåtten, Håvald: «Framvekst av Åmodt trådtrekkeri/Toten Cellulosefabrikk», i Vår felles arv, Hunndalen 1988, s. 67-70.