Tryslingenes supplikk og Kongens reskript: Forskjell mellom sideversjoner

Sørbye i Tryssels Annex

dend = 20 January 1705.

Saksbehandlingen skulle komme til å bli omstendelig og langvarig. Fra danske kanselli ble supplikken den 24. mars 1705 først oversendt slottsloven på Akershus – en kommisjon som fungerte i stattholderens sted – til uttalelse. Der synes saken å ha berodd ubehandlet inntil den så sent som 31. januar 1707 ble sendt videre til fogd Juell i Østerdalen og oberst Brochenhus. På bakgrunn av svarene fra disse utarbeidet slottsloven den 9. oktober 1709 sin innstilling til Kongen. I denne, som skulle danne grunnlaget for det endelige reskriptet, ble det fremhevet at supplikantene ikke burde forskånes for soldathold og utskrivning mer enn andre bønder. Likevel burde de kunne tilstås visse letteleser med hensyn til ekserseringen, idet det ble foreslått at obersten for regimentet kunne beordre en av kompaniets offiserer som de sorterte under til å eksersere soldatene en gang om året hjemme hos seg selv. Videre ble det foreslått ”att de i freds tider for General og andere Mynstringer kunne forskaanis, dog at møde til Completeringen”. Det vil være rimelig å tro at slottslovens vurderinger her baserte seg på oberst Brochenhus’ uttalelser. Utvilsomt er det i et hvert fall at fogden ga sikre og konkrete holdepunkter for slottslovens håndtering av finnespørsmålet, når denne hevdet at det fantes en stor del finner i Trysil som hadde ryddet seg små plasser og som betalte skatt og skyld. I lovgivningen fantes det ifølge slottsloven heller ingen bestemmelser som kunne forrykke dette deres legitime eksistensgrunnlag. Hendte det imidlertid at de forgrep seg på bøndenes herligheter, ville det være riktigst å gå rettens vei. Til problemet med de øvrige finner eller ikke fastboende som oppholdt seg i Trysil skogene, henviste slottsloven til Christian V’s Norske Lov 6-17-30 fra 1687. Etter den hadde fogden plikt til å pågripe de skogfinner som drev med tjuvhogst og gjorde skade på allmuens jakt- og fiskeområder – og som heller ikke slo seg ned og betalte skatt som andre. Og straffereaksjonen var maksimal, da de ble ansett for ”og have forbrudt Livet og alt hvis de have med at fare”.

Skjønt bøndene selv med årene bedre hadde lært å kjenne den økonomiske betydning av skogene, hadde likevel vanskjøtsel ved bråtebrann, ild og ulovlig tømmerhugst vært et ikke ukjent fenomen tidligere. For å hindre en slik uheldig utvikling hadde danske kanselli funnet det nødvendig og komme med en rekke mottiltak, deriblant utstedelsen av en tidlig forordning av 30. august 1648 som ble gjentatt 20. juni 1673. Denne advarte på det sterkeste finner som trakk over grensen å gjøre skade på skogene – og hvis de det gjorde skulle de bortvises innen den førstkommende jul, med mindre de slo seg ned som vanlige skattebetalere. Sterkest reaksjon ga imidlertid skoganordningen av 12. mai 1683, at skogfinnene for de samme ugjerninger burde straffes på livet. Endelig kan nevnes et reskript av 6. september 1688 av mer generell karakter som strengt forbød finnerydninger som var til skade for skogene. En kan trygt si at ingen av disse bestemmelsene ga utsikter til særlig lempelig behandling av de finner som forbrøt seg mot skogene i Trysil.