Tukthuskirkegården (Oslo)

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 30. aug. 2013 kl. 12:17 av Cnyborg (samtale | bidrag) (koordinater)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Her på Arbeidersamfunnets plass fant man under gravearbeider i 1989 den nyeste delen av tukthuskirkegården.
Foto: Chris Nyborg (2013)

Tukthuskirkegården i Oslo tilhørte Christiania tukthus i dagens Storgata. På kart fra 1769 (Døderlein) og 1794 (Patrochlus Hirsch) kan man se at tukthuskirkegården opprinnelig lå nær sentrum av løkka, og at den i tida mellom at disse kartene ble tegna, ble flytta til det nordvestlige hjørnet. Det som ble funnet var den nye kirkegården, anlagt i 1770-åra og utvida i 1808. Tukthuskirkegården med omkring 100 skjeletter ble funnet under gravearbeider på Arbeidersamfunnets plass i 1989. Funnet ble gjort av Oslo Veivesen. Ettersom det nokså raskt ble konstatert at gravene var fra etter 1536 kunne det ha endt med at de ble kjørt avgårde som spesialavfall, men man valgte å ta en pause i arbeidet slik at arkeologer fikk undersøke det unike materialet. I løpet av tre ukers utgravning ble 23 graver registrert. Man gravde bare på et lite område, rundt femti kvadratmeter, siden resten av plassen ikke ble berørt av anleggsarbeidene og dermed ville ligge uforstyrra.

Senere på høsten ble det behov for å grave ei lang grøft, og man tok da opp omkring åtti kister. Disse ble ikke like grundig dokumentert, men materialet ble samla inn og sendt til Oldsakssamlingen. Denne delen av utgravninga skjedde ikke som en arkeologisk utgravning, men ble foretatt av veivesenet under overvåkning fra en antropolog. Materialet ble tatt opp så skånsomt som mulig, men det ble ikke gjort noen skikkelig dokumentasjon av enkeltgravenes posisjoner. Dette var i og for seg heller ikke avgjørende, fordi man hadde god dokumentasjon på en seksjon av kirkegården. Det var i denne sammenheng materialet som var det viktigste, fordi man med opp mot hundre individer kunne få nok til å trekke sikrere statistiske konklusjoner om helsetilstand og annet.

Funnet er svært spesielt i norsk sammenheng, både fordi det gjelder en større samling av en nokså klart definert gruppe avdøde, og fordi man har svært få større gravsamlinger fra tiden etter 1536. Kirkegårder er automatisk freda i førti år etter at de går ut av bruk, men etter dette kan de gjenbrukes uten restriksjoner, og derfor har de meste av materialet forsvunnet.

Bakgrunnskunnskap om gravene

Skriftlige kilder ga noe bakgrunnsmateriale for funnene. I en kommisjonsrapport fra 1838 fortelles det om hvordan en fangebegravelse foregikk: «Afdøde Fangers Begravelse skeer, uden nogensomhelst Høitidelighed, ved Fanger, under Anførelse af en Vagtmester; Jordpaakastelse finder først senere sted»[1]. At jordpåkastelsen skjedde senere skyldtes at tukthuskirken ikke hadde egen prest fa dette ble skrevet, den lå under Garnisonsmenigheten og delte prest med denne.

En noe spesiell opplysning man sitter med om de gravlagde på tukthuskirkegården er at man etter åpninga av anatomistudiet ved Det kgl. Frederiks Universitet fikk leveret lik fra både tukthuset og Slaveriet på Akershus og andre festninger til disseksjoner. Likene skulle leveres tilbake til tukthuset nårman var ferdige med dem. Det ser ut til at bare et fåtall av slavene ble levert tilbake til festningene, men at disse i stedet havnet på tukthuskirkegården. Dette bør vise seg i materialet, ettersom det da ville bli en høyere andel menn enn forventa. Blant de kistene som ble utgravd først ble det bare funnet spor etter disseksjon i ett tilfelle, der bein fra flere skjeletter var blanda sammen.

Bevaringstilstand

Selv om den marine blåleira som finnes i grunnen i store deler av Oslo skaper noen vansker under utgravninger, er den også en bonus fordi bevaringsforholdene for treverk og skjeletter er gode i det oksygensfattige miljøet. Bløtdeler på legemene, samt hår og negler, hadde råtna helt bort. Åtte av kraniene inneholdt intakte, velbevarte hjerner, et organ som sent går i oppløsning på grunn av lav bakterieaktivtet i hjernevevet. Tekstiler har ikke blitt bevart i gravene. Bakteriene som har forårsaket forråtnelsen må ha vært primært anaerobe bakterier, det vil si bakterier som lever uten tilgang på oksygen. Denne teorien styrkes av at det luktet sterkt av svovel under utgravninga, noe som tyder på at anaerobe bakterier som utvikler sulfider har vært i aktivitet.

Av de 23 kistene som ble gravd ut først var 21 i god tilstand, mens to hadde blitt ødelagt under anleggsarbeidene som førte til at de ble funnet. I disse to var skjelettdelene tapt.

Den tette leira hindrer frasig av vann, slik at mange av gravene har stått i vann svært lenge. Riktignok kommer det ikke uten videre nytt vann til ovenfra, men det var både tilsig fra grunnen og lekkasjer i vannrør. I en del kister har vannet ført til at skjelettdelene ble rota sammen, slik at skjelettene ikke lenger var artikulert (de lå ikke i sin vanlige anatomiske orden).

Gravene

På andre kirkegårder fra samme periode forholdt man seg stort sett nokså strengt til at de døde skulle orienteres øst-vest. Dette har ikke skjedd på tukthuskirkegården, der bare åtte av de 21 lå som forventa. Resten var stort sett orientert nord-syd. Kistene var plassert i par eller grupper på tre kister. Det var også graver på flere nivåer, men blåleiregrunnen gir ikke muligheter for å finne lagdelinger som sier noe som når disse ble lagt ned i forhold til hverandre; de kan være samtidige eller ha blitt begravet med flere år mellom. Man kjenner til at det enkelte år var svært høy dødelighet ved tukthuset, som i 1809 da 119 fanger døde i en «Feberepidemie».

Kistene var mer forseggjort enn man normalt ville forestille seg for en slik kirkegård. De var laget av brede bordplanker, dels hogs og dels skåret på oppgangssag. Kistene var trapesforma i lengde- og tverrsnitt. Kister i fattiggraver vil ellers ofte være rektangulære, ettersom dette går raskere å sette sammen. Det er ett unntak fra dette, og det er kista som er knytta til disseksjon ved Universitetet, som er en enkel, rektangulær kasse.

Nede i kistene var det lagt trespon, noe som var vanlig i perioden kirkegården var i bruk. De døde var stort sett lagt i ryggleie. Armene var lagt på forskjellige måter, noen med foldede hender og noen med en eller begge armer ned langs sidene.

Tekstiler har som nevnt ikke blitt bevart i gravene. Men funn av knappenåler tyder på at likene var svøpt i kleder. Fangene på tukthuset gikk med fangedrakter som de selv hadde ansvar for, og som var forventa å holde i to år. Det er ikke urimelig å anta at klærne ofte ble levert videre til nye fanger etter dødsfall, og at man bare brukte billig klede i stedet for å gravlegge de døde i tukthusets ullklær. I perioden var det ellers vanlig at man ble gravlagt i «gangklær», det vil si pentøyet som man gikk i kirken med. Man finner også vært få personlige eiendeler. I samtida var det vanlig å legge småting sammen med den avdøde, og man har også funnet slikt som hasselkjepper i mange graver. På tukthuskirkegården ble det funnet en enkel spenne i en mannsgrav, og noen fragmenter av krittpiper. Dette stemmer med at man etter dødsfall på tukthuset solgte private eiendeler på auksjon.

De avdøde

De 21 avdøde som ble funnet under den første utgravninga omfatta både voksne og barn, kvinner og menn. Fordelinga var:

Aldersgruppe Menn Kvinner Ubestemt kjønn Totalt
Voksne 8 7 1 16
Spedbarn 0 0 1 1
Barn 0 0 1 1
Ungdommer 3 0 0 3
Totalt 11 7 3 21

Den yngste var et nyfødt spedbarn. Den eldste er aldersbestemt til godt over femti år. De to små barna kunne ikke kjønnsbestemmes, og dette gjelder også et av de voksne skjelettene. Kjønnsbestemmelse på små barn er svært vanskelig, og også for voksne individer kan det være umulig dersom man ikke finner klare markører.

I gruppa av voksne, altså seksten av de 21, var det elleve som kunne aldersbestemmelse med noen grad av nøyaktighet, mens de fem siste bare kunne fastslås å ha vært voksne. De elleve faller i to grupper:

  • 20–35 år: En mann og fire kvinner
  • 35–55 år: Tre menn og tre kvinner

Alle de voksne individene falt innenfor normalhøyden. For mennene var gjennomsnittshøyden ca. 175 cm, og for kvinnene ca. 159 cm. Dette er betydelig lavere enn dagens gjennomsnittshøyde, som i 2011 var ca. 180 cm for menn og ca. 167 cm for kvinner[2]. Den høyeste av mennene var ca. 180 cm, hvilket er ganske nøyaktig gjennomsnitt for Oslo nå, mens den korteste var ca. 165 cm, som er innenfor normalen. For kvinner var spennet mindre, fra ca. 153 cm til ca. 165 cm, som er innenfor normalen også i dag.

Referanser

Kilder

  • Harby, Sjur: «De glemte døde på Arbeidersamfunnets plass» i St. Hallvard nr. 3/1990
  • Sellevold, Berit: «Likkister i veien» i St. Hallvard nr. 3/1990

Koordinater: 59.915507° N 10.751425° Ø