Skribenter
87 027
redigeringer
→Villa Otium 1924–1959
| Linje 21: | Linje 21: | ||
{{thumb|Villa Otium.jpg|[[Villa Otium]] fotografert i forbindelse med at den ble overtatt av den amerikanske ambassaden. Den er fortsatt ambassadørens residens.|[[Anders Beer Wilse]]/[[Oslo Museum]]|1924}} | {{thumb|Villa Otium.jpg|[[Villa Otium]] fotografert i forbindelse med at den ble overtatt av den amerikanske ambassaden. Den er fortsatt ambassadørens residens.|[[Anders Beer Wilse]]/[[Oslo Museum]]|1924}} | ||
{{Utdypende artikkel|Villa Otium}} | {{Utdypende artikkel|Villa Otium}} | ||
De vanskelige arbeids- og boligforholdene for den amerikanske representasjonen i Kristiania var likedan for mange andre amerikanske representasjoner rundt om i verden. Virksomheten var underfinansiert i en periode hvor isolasjonismen sto sterkt i USA. Neste alle steder måtte de amerikanske utsendingene betale både kontor og bolig, helt eller delvis, fra egen lomme. I 1909 eide USA bare fem eiendommer i utlandet for diplomatisk bruk, Tangier, Seoul, Tahiti, Peking (Beijing) og Konstantinopel (Istanbul), og alle disse anskaffelsene hadde sine særegne bakgrunner, dels som gaver, dels at man overtok hva ambassadøren hadde kjøpt privat, og lignende. Kun eiendommen i Istanbul ble kjøpt ved et særvedtak. Både de amerkaniske diplomatene, men også amerikansk næringsliv som opererte u utlandet fant denne situasjonen både ponlig og uhensiktsmessig, og det ble lagt press på Kongressen for å få dette på plass. | De vanskelige arbeids- og boligforholdene for den amerikanske representasjonen i Kristiania var likedan for mange andre amerikanske representasjoner rundt om i verden. Virksomheten var underfinansiert i en periode hvor isolasjonismen sto sterkt i USA. Neste alle steder måtte de amerikanske utsendingene betale både kontor og bolig, helt eller delvis, fra egen lomme. I 1909 eide USA bare fem eiendommer i utlandet for diplomatisk bruk, Tangier, Seoul, Tahiti, Peking (Beijing) og Konstantinopel (Istanbul), og alle disse anskaffelsene hadde sine særegne bakgrunner, dels som gaver, dels at man overtok hva ambassadøren hadde kjøpt privat, og lignende. Kun eiendommen i Istanbul ble kjøpt ved et særvedtak. Både de amerkaniske diplomatene, men også amerikansk næringsliv som opererte u utlandet fant denne situasjonen både ponlig og uhensiktsmessig, og det ble lagt press på Kongressen for å få dette på plass. Dette førte til ny lovgivning som satte en høyere maksimumsgrense for hva som brukes på oversjøiske representasjoner, herunder eiendomskjøp. | ||