Ulrik Frederik Gyldenløve: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Ulrik Frederik Gyldenløve]]''' (født [[20. juli]] (eller 4. juni) [[1638]], død [[17. april]] [[1704]]) var [[stattholder]] i Norge fra [[1664]] til [[1699]]. Han var utenomekteskapelig, såkalt [[Utenomekteskapelige barn|uekte]] sønn av [[Fredrik III]] og Margrethe Pape. Han signerte selv med navneformen ''Guldenlew''.

Fredrik III sørget for at den unge sønnen gjorde en strålende karriere.19 år gammel ble han oberst i 1657, og fikk samme år [[Utstein klosterlen]] (se [[Utstein kloster]]). Han deltok i Karl Gustav-krigene 1657-60, blant annet i slaget ved Nyborg [[14. november]] [[1659]]. Ved overgangen til enevelde i 1660 innehadde Gyldenløve viktige stillinger i København-området og fikk store danske forleninger. 1661-63 foretok han en storartet rundreise i Europa, der han ble gjort stas på ved flere hoff. Før han fylte 26 år et halvt år seinere, utnevnte faren ham på nyåret 1664 til stattholder i Norge og stiftamtmann i Akershus stift. I embetsinstruksen ble han formant om å knytte nordmennene til kongen i kjærlighet og lydighet. I dette lå en oppfordring til å opptre utadvendt, og det gjorde Gyldenløve, særlig ved å utvikle et nettverk av embetsmenn og næringsdrivende. Til Norge drog Gyldenløve som nyslått ridder av elefantordenen, og i 1666 ble han dessuten president for den nyopprettede Overhoffretten i Norge. Seinere, i 1677-81, forpaktet han postvesenet i Norge.

Kommanderende general i Norge, den erfarne Claus Ahlefeldt, klaget over at han ble tilsidesatt i militære spørsmål av den 24 år yngre stattholderen. Det førte til at kongen i 1666 avsatte Ahlefeldt og utnevnte Gyldenløve til kommandere general i Norge. En følge av eneveldet var at Norge ble systematisk militarisert med utskrevne bondesoldater og hyppig rekruttering av matroser til kongens marine. Hæren i Norge talte i fredstid 12 000 mann. Under Gyldenløvefeiden (den skånske krigen) 1675-79 økte den til 14 000 mann. Inkludert utskriving av soldater og matroser til tjeneste i Danmark gjorde 20 000 nordmenn militærtjeneste i 1679. Det var 16 prosent av landets voksne mannlige befolkning. I krigen førte Gyldenløve selv kommandoen over de norske styrkene sønnafjells og erobret nesten hele Bohuslän i 1676-77. I 1678-79 hadde nordmennene nok med å hindre en svensk motoffensiv, og fredsslutningen i 1679 stadfestet grensene fra 1660, med Bohuslän som fortsatt svensk.

I Gyldenløves tid som stattholder og kommanderende general skjedde det en omfattende utbygging av festningene i Norge, med Fredriksten i Halden som det største anlegget. Byggingen av festningene ble for det meste utført av utkommanderte bondesoldater. Ett av de tre utenverkene på Fredriksten, fortet Gyldenløve, er oppkalt etter ham. Karl XII falt like under kanontårnet Gyldenløve 11. desember 1718.

Gyldenløve delte sin tid mellom hoffet i København og opphold i Norge. Han var i Norge i to lengre perioder, 1664-67 og 1673-79. Dessuten hadde han kortere opphold her somrene 1668, 1685 og 1689, juli-desember 1690 og sommeren 1696. I Norge holdt han som regel til på Akershus slott eller i en bygård i Kristiania. I 1696 bodde han i det som i dag kalles [[Statholdergaarden]] i [[Kvadraturen i Oslo|Kvadraturen i Oslo.]]

Det største tilbakeslaget i Gyldenløves posisjon inntraff i 1673 da hans partner i regjeringen, Peder Schumacher Griffenfeld, brøt samarbeidet med ham og fikk kongen til å sende Gyldenløve tilbake til Norge. Som vi har sett, spilte han en viktig rolle i Norge, særlig i forberedelsen til og gjennomføringen av krigen 1675-79. Etter Griffenfelds fall i 1676 gjenvant Gyldenløve sin posisjon hos kongen, og den beholdt han i den lange perioden 1679-99 da han var i København for det aller meste.

Både i København og Norge øvde Gyldenløve stor innflytelse på eneveldets politikk i norske saker. Ved siden av de militære sakene var det skattepolitikken og næringspolitikken som veide tyngst. Tradisjonelt har norske historikere lagt vekt på eneveldets retorikk som tilla kongen og Gyldenløve bondevennlige motiver. Men fram til 1690 var det skatteskjerpelser som preget beskatningen, og de rammet hovedsakelig bøndene. Da det så ble åpenbart at skattene var for tunge, gikk han inn for å redusere dem noe. Det var absolutt nødvendig på 1690-tallet da det inntraff en rekke harde uår med matmangel, feilernæring og kraftig overdødelighet. Gyldenløve gikk dessuten inn for å redusere leieavgiftene som leilendinger betalte til godseierne. Dette ble i noen grad gjennomført i 1680-åra.  

Næringspolitikken var derimot i høy grad stordriftsvennlig, med omfattende privilegier til bergverks- og sagbrukseiere og forpliktelser lagt på bøndene til å innordne seg under disse bedriftenes behov for billig arbeid, kjøring og leveranser av ved, trekull og tømmer. Gyldenløve selv eide både bergverk og sagbruk og trakk fordel av denne politikken. Dessuten var han en hovedkilde til gunst fra kongen i Norge i disse åra, ved å anbefale søknader fra næringsdrivende som ønsket å oppnå privilegier. Det samme var i høy grad tilfelle i tilsettingssaker, der veien til mange viktige stillinger gikk via Gyldenløve.

Da Gyldenløves halvbror, Fredrik III i 1671 opprettet en ny høyadel av grever og baroner, utnevnte han Gyldenløve til greve og gjorde Brunla amt til hans "Grevskab Laurvigen", dvs. Larvik grevskap. I det privilegiebrev som Gyldenløve fikk for grevskapet, ble Larvik, som inntil da hadde vært ladested under Tønsberg, gjort til kjøpstad. Her bygde Gyldenløve en residens for seg, Herregården, og han lot også bygge Larvik kirke. Utgangspunktet for grevskapet var de eiendomservervelser som Gyldenløve gjorde i 1670 og åra som fulgte. Han skaffet seg Fritsø jernverk og sagbruk og et gods som hadde tilhørt adelsfamilien Lange. Gyldenløve sikret seg dessuten rett til å tvangsinnløse alt gammelt konge- og Lange-gods, og han kjøpte også mye annet gods i distriktet, delvis ved å presse innehaverne til å selge, alt til under vanlig pris for jordegods. De samme metodene brukte han for å skaffe seg rike jernmalmgruver i Arendals-distriktet. Gyldenløve bygde raskt ut jernverket og sagbruket på Fritsø og skaffet seg omfattende privilegier til driften. Dessuten sikret han seg verdifulle salgskontrakter med kronen for leveranser av jern til det militære, til overpris. Slik gav Larvik grevskap ham store overskudd.

Herregården er et ruvende hus av tre i Larvik, bygd i 1674-77. Her bodde Gyldenløve én gang, i 1677, da han 16. august giftet seg og tilbrakte hvetebrødsdager med sin tredje hustru, Antonia Augusta av Altenburg. Langt mer ruvende og imponerende var den residens Gyldenløve i 1672-83 bygde på Kongens Nytorv i København, Gyldenløves palé med 74 værelser. Da Kristian V døde i 1699, mistet Gyldenløve sin unike posisjon ved hoffet og fratrådte alle sine embeter. Samtidig solgte han også Gyldenløves palé til enkedronning Charlotte Amalie for 50 000 riksdaler. Paleet ble fra da av kalt Charlottenborg. Her finnes i dag Det Kongelige Danske Kunstakademi. Gyldenløve flyttet til Hamburg, der han døde i 1704.

Ulrik Frederik Gyldenløve var gift tre ganger:

# 1659, hemmelig gift med Sofie Urne, ekteskapet ble oppløst i 1660. Hun var datter av riksmarsk Jørgen Urne og Margrethe Marsvin.

# 1660 (16. desember), med Marie Grubbe, paret ble skilt i 1670. Hun var datter av lensherre Erik Grubbe og Maren Iversdatter Juul.

# 1677 (16. august), med Antonia Augusta Altenburg, datter av grev Anton av Altenburg og Augusta von Wittgenstein.

== Spor i navn ==

I [[Larvik]] og i [[Oslo]] er [[Gyldenløves gate]] oppkalt etter ham, og i Danmark bærer Sjællands høyeste punkt, Gyldenløves Høj hans navn. Dette fordi han eide herregården Skjoldenæsholm som befinner seg få kilometer derfra.

== Litteratur ==