Veiledere, Administratorer
164 188
redigeringer
Unionsoppløsningen: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
korr.
(korr.) |
|||
| (2 mellomliggende versjoner av en annen bruker er ikke vist) | |||
| Linje 9: | Linje 9: | ||
Noen saker skiller seg ut som spesielt viktige i tiden fram mot oppløsningen: | Noen saker skiller seg ut som spesielt viktige i tiden fram mot oppløsningen: | ||
* Innføringen av parlamentarisme: [[Stortinget]] krevde at regjeringen måtte stå til ansvar for nasjonalforsamlingen, og dette prinsippet ble innført i [[1884]] som følge av [[statsrådsaken]]. Det ble en viktig sedvane i det norske styresettet, men først i [[2007]] ble parlamentarismen tatt inn i [[Grunnloven]]. | * Innføringen av [[parlamentarisme]]: [[Stortinget]] krevde at regjeringen måtte stå til ansvar for nasjonalforsamlingen, og dette prinsippet ble innført i [[1884]] som følge av [[statsrådsaken]]. Det ble en viktig sedvane i det norske styresettet, men først i [[2007]] ble parlamentarismen tatt inn i [[Grunnloven]]. | ||
* Flaggsaken: Unionsflagget fra [[1844]] var populært da det kom, fordi det markerte sidestilling mellom nasjonene. Men fra [[1879]] pågikk en kamp for å få et rent, norsk flagg. Dette ble innført av Stortinget etter press fra [[Venstre]] i [[1898]], uten kongens sanksjon. | * Flaggsaken: Unionsflagget fra [[1844]] var populært da det kom, fordi det markerte sidestilling mellom nasjonene. Men fra [[1879]] pågikk en kamp for å få et rent, norsk flagg. Dette ble innført av Stortinget etter press fra [[Venstre]] i [[1898]], uten kongens sanksjon. | ||
* Konsulatsaken: Unionen hadde felles konsulater. Men de som trengte hjelp var oftest norske skip og sjømenn, og mange mente at konsulene ikke strakk seg langt nok for å bistå dem. I rettferdighetens navn må det påpekes at flertallet av konsuler var norske, men saken var allikevel en verkebyll mellom Norge og Sverige, og ble brukt som påskudd for å oppløse unionen. | * Konsulatsaken: Unionen hadde felles konsulater. Men de som trengte hjelp var oftest norske skip og sjømenn, og mange mente at konsulene ikke strakk seg langt nok for å bistå dem. I rettferdighetens navn må det påpekes at flertallet av konsuler var norske, men saken var allikevel en verkebyll mellom Norge og Sverige, og ble brukt som påskudd for å oppløse unionen. | ||
| Linje 18: | Linje 18: | ||
Våren 1905 vedtok Stortinget for tredje gang å opprette et eget, norsk konsulatvesen. Kong [[Oscar II]] hadde to ganger brukt sin vetorett, og hadde nå ikke lenger mulighet til å motsette seg sanksjonering. | Våren 1905 vedtok Stortinget for tredje gang å opprette et eget, norsk konsulatvesen. Kong [[Oscar II]] hadde to ganger brukt sin vetorett, og hadde nå ikke lenger mulighet til å motsette seg sanksjonering. | ||
I norsk statsråd på Stockholms slott 27. mai 1905 leverte statsminister i Stockholm [[Jørgen Løvland]] regjeringen Christian Michelsens avskjedssøknad til kong [[Oscar II]], som følge av at kongen nektet å sanksjonere loven om eget norsk konsulatvesen. Kongen nektet å akseptere regjeringens avskjedsøknad, da han ikke så noen mulighet til å utnevne en ny norsk regjering. Løvland fastholdt regjeringens avskjedssøknad. Regjeringen meddelte | I norsk statsråd på Stockholms slott 27. mai 1905 leverte [[Norges statsminister i Stockholm|statsminister i Stockholm]] [[Jørgen Løvland]] regjeringen Christian Michelsens avskjedssøknad til kong [[Oscar II]], som følge av at kongen nektet å sanksjonere loven om eget norsk konsulatvesen. Kongen nektet å akseptere regjeringens avskjedsøknad, da han ikke så noen mulighet til å utnevne en ny norsk regjering. Løvland fastholdt regjeringens avskjedssøknad. Regjeringen meddelte i stortingsmøte 7. juni 1905 at regjeringen nedla sine embeter. Stortinget bemyndiget Statsrådets medlemmer til inntil videre å utøve den myndighet som kongen er tillagt etter norsk lov, med de endringer som fulgte av at personalunionen med Sverige var oppløst ved at kongen hadde opphørt å fungere som norsk monark. | ||
Dette medførte en kraftig svensk reaksjon. Norge hadde opprustet grensefestningene kraftig, blant annet med [[Glommalinjen]], men svenske militære ledere mente at dette ikke var noe hinder for en invasjon. | Dette medførte en kraftig svensk reaksjon. Norge hadde opprustet grensefestningene kraftig, blant annet med [[Glommalinjen]], men svenske militære ledere mente at dette ikke var noe hinder for en invasjon. | ||