Vardal prestegjeld

Vardal prestegjeld omfatta soknene Vardal, Gjøvik, Hunn, Bråstad og Engehaugen. Det tilsvarte den tidligere Vardal kommune og tilhørte Hamar bispedømme. Gjøvik og Engehaugen ble på 1900-tallet utskilt som Gjøvik prestegjeld.

Vardal i forhistorisk tid.

Har du noen gang reflektert over hvordan den gamle Vardalsbygda kan ha sett ut i forhistorisk tid? Når begynte området å bli befolket? Hvordan var livet deres, hvilket forhold hadde de til døden? Og hva trodde de på?

Mye forblir funderinger. Intereserte bes lese historieverk eller religionshistorie som omfatter perioden. Her skal vi bare se litt hva arkeologien så langt har funnet ut for vårt område. Arkeolog Ingunn Holm har funnet at de eldste spor etter mennesker i Vardal finner vi i den yngre steinalder. Det er perioden fra 4000 f. Kr. til 1800 f. Kr. Fra denne perioden er det blitt gjort 11 enkle funn: åtte steinøkser, to flintdolker og en skiferpil.

Fra bronsealderen som varte fra 1800 f. Kr. og fram til ca 500 f. Kr. er det ikke blitt gjort funn. Det er mulig at noen av gravrøysene som fins i Vardal er fra denne tiden. Blant annet er det en stor gravrøys nede ved Mjøsa, ikke langt fra Kolberg Camping. Men disse er ikke blitt undersøkt. Det vi vet at folket i bronsealderen grav la sine døde i store gravrøyser. Og selv om det ikke er gjort funn fra denne tida kan vi helt sikkert gå ut fra at Vardal var bebodd også da. De da bodde her har brukt redskap av stein, mens smykker og statussymboler etter all sannsynlighet var laget i bronse.

Den eldre jernalderen strakte seg fra år 500 f. Kr. til 1 500 etter Kr. Fra denne perioden er det funnet ni enkelt stående gjenstander. De aller fleste av disse er funnet i hoveddalføret fra Hunn og opp til Lindstad i Mustadroa. Mye taler for at de fleste av disse gjenstandene egentlig stammer fra gravfunn.

Ellers er mange av fornminnene gravrøyser og rydningsrøyser fra jernalderen. Holm påpeker at de fleste etter alle solemerker er fra den eldre steinalder, selv om det ikke lar seg gjøre å skille mellom hvem som stammer fra hvilken del av hele jernalderperioden. Den yngre jernalderen strakte seg fra 500 e. Kristus til slaget på Stiklestad. I pollen diagram fra Solbjør viser pollen fra korn, som en mener stammer fra eldre steinalder. Ellers er det også å bemerke at rydningsrøyser også ble brukt i middelalderen.

Det gamle Vardal, området Vardal, Hunn, Gjøvik, Bråstad og Engehaugen sokn i dag, består av i alt 102 gardsnummer. På 54 av disse er det funnet fortidsminner. Oldsaker på 34,og registrerte røysfelt på 29. Videre finner vi at 39 av gårdene er nevnt i middelaldredokumenter,og at 55 av gårdene bærer gamle navn . Går vi inn på nettet, finner vi en liste på 104 gjenstander fra det gamle Vardal, som er oppbevart på Historisk Museum i Oslo.

Denne artikkel bygger på tilsvarende kapitel i Tormod Grønland: Vardal hjembygdens kirke 200 år, Vardal Menighetsråd 2003. om igjen for dette kapitlet har Ingunn Holms artikler i Årbok for Gjøvik 1995. Og da spesielt: ”Bosetningen i Vardal i forhistorisk tid”.--Tormod Grønland 6. mar 2009 kl. 19:04 (CET)

Tiden før reformasjonen.

I løpet av den tid Vardal kirkested har eksistert, har dette ligget i tilknytning til garden Haug. Og like sikkert er det at naboeiendommen Torestad på samme tid har vært prestegard. Selv om forskerne i dag er mer forsiktig med å trekke bombastiske religiøse slutninger ut av en del av navnene, enn tidligere tiders forskere, så er det ikke noe i veien for at vi kan fabulere litt. Bare vi som sagt ikke gjør det til bombastiske hypoteser.

Selv om navnet Haug er et naturnavn som ikke uten videre kan tidfestes, er det vel en god del som kan tyde på at vi her har å gjøre med et gammelt kultsted . Riktignok sier O. Rygh om Torestad i Vardal at det sannsynligvis er mannsnavnet Tore og ikke gudenavnet Tor som ligger til grunn. Men vi vet at ofte lå en gard med navnet på den mytologiske guden som ble dyrket i nærheten av kultstedet. Og noe som styrker sannsynligheten for at vi på Haug har med et gammelt kultsted å gjøre, er navnet ”Haugsvangen”.

Sokneprest Vagle nevner i Vardal Missalet , i en notat fra 6.august 1577 at ”Ose Eeg ble begravd i Vardal ” i Hoffs kyrckegaard”. Med andre ord synes det som at tradisjonen så sent som i 1577 sier at her må det ha ligget et hov. Dessuten har vi et diplom som er datert onsdag 14. september 1379 som forteller at der er lagrettemenn samlet på Haugsvangen i Vardal. Det gjaldt salg av del i eiendom på Toten.

Ordet ”Vangen” tyder på at her ble det og holdt ting i norrøn tid. Med andre ord mener jeg at der er noen tråder som antyder at Haug sannsynlig var et kultsted, og at den mytologiske gud som her ble dyrket, var selveste Tor. Jeg er derfor i dag av den oppfatning at vi ikke kan utelukke at det er Tor, og ikke Tore som ligger bak navet på prestegarden.

Kanskje er det noen som har villet ”kristnet” garden da den ble prestegard? Skjedde dette så sent som under presten Narve som hadde en sønn Tore ? Jeg er klar over at dette er for spinkelt å filosofere over, men de som har motsatt oppfatning har vel kanskje heller ikke så mye mer å gå ut i fra.

Det er det eldste diplomet som er bevart,og som nevner prestegarden Torestad, sier indirekte at her er en kirke. Det er datert onsdag 14. september 1379, som forteller at der er lagrettemenn samlet på Haugsvangen i Vardal.

Brevet kunngjør at presten Narve i Vardal ga sin sønn Tore en mæle smør i garden Kattestad (Kastad i Bråstad sokn). Narve hadde fått garden av Gudleik på Berg for garden Rud i Ås sokn på Toten. Kirka er nevnt direkte i et diplom fra 1357 . Altså allerede sju , åtte år etter svartedauen, vet vi at kirka er betjent. Og det med en prest som ble betegnet med ordet ”sira”. Sira betydde at vi her har med en høyere geistlig å gjøre. Dvs. en som har teologisk utdannelse. Kanskje var ikke Vardal så avfolket som kanskje sagn og lignende kan få oss til å tro.

En ting til som kan peke i retning av at her kan ha vært et gudehov i norrøn tid finner vi i jordeboka til Pauoel Huitfeldt. Her står Vardal kirke benevnt slik: Vardal hovedkirke, ved navnet Hoff.

Et funn

På 1970-tallet oppdaget Trygve Rosenvold en gjenstand i Vesle - elva like ovenfor der brua går over elva ved Skarpsno. Dessverre er gjenstanden kommet bort. Gjenstanden hadde et hulrom, og på utsiden var det et kristent symbol. Det var det seirende lam. Og i fana hadde den Kristusmonogrammet. Det vil si X den første greske bokstaven i Kristus, og den greske R, til forveksling lik den latinske P. Torstein Kvale som den gang var redaktør av menighetsbladet hadde en artikkel i Oppland, der han mente at det måtte være tale om noe en engelsk pilegrim hadde hatt med seg. Dette fordi han tolket merket på fana som det engelske flagget. Men det kommer tydelig fram av bildet i artikkelen at det er Kristus-monogrammet. Og mest sannsynlig har gjenstanden vært fast montert på noe i Vardal gamle kirke i katolsk tid. Det er ut fra beskrivelsen en støpeform, der en støpte medaljonger av voks fra fjorårets dåpslys, som et minne og bevis for den døpte at dåpen hadde funnet sted.

Svartedauen

Svartedauen kom til vårt distrikt i september 1349. Det var en måned senere enn den kom til stiftstaden Hamar. Det var i mange år nærmest en læresetning om at det var det engelske handelsskipet som la til kai i Bergen juli 1349 som førte smitten til Norge. Dette fordi vi bygger dette på noen islandske geistlige som gjestet Bergen på den tiden. Sannheten er denne smittekilden ikke var den første i Norge. Men den var med på at svartedauen spredte seg noe raskere enn det den ellers ville ha gjort.

Allerede høsten 1348 kom pesten til Oslo via et handelsskip, som kom fra sørøst – England. Dette bekreftes ved at en begynte å samle inn penger for å opprette et alter for St. Sebastian i St. Halvards kirke i Oslo. St. Sebastian ble regnet som den viktigste vernehelgen mot pest. At et slikt alter ble reist var et sterkt vitnesbyrd om at det forelå meget spesielle omstendigheter som overveldet en, samtidig som den var truende. Iden sammenheng foregikk det fredag 20. februar et salg av jordeiendom i kannikgården i Oslo.

St. Halvard er den domkirken vi finner ruinene av i Gamlebyen i Oslo. Men siden det i Vardal så kort tid etter svartedauen har hatt prest med teologisk utdannelse, må vi regne med at Vardal ikke ble liggende så øde på grunn av Svartedauen som en tidligere kanskje har antatt. Noe som også arkeolog Ingunn Holm fra Vardal har en hypotese om ut fra det hun fant i Bækkemellom – marka til Alm i Vardal. Hun påpeker at røysfeltet her sannsynligvis stammer fra 1400 tallet, det vil si senmiddelalderen. Noen har dyrket korn og bodd i dette området på den tida.

Det er ikke funnet gravrøyser i dette området, bare rydningsrøyser. Dateringene her faller sammen med dateringene i Øverbymarka (1300 – 1700 e. Kr.). Holm peker på at vi finner en aktiv jordbruksperiode her, mens perioden 1350–1600 tradisjonelt regnes som en av de store kriseperiodene for landet vårt som helhet.

Den eldste hovedkirka i Vardal

Den var ei stavkirke, av den typen som ble bygget i perioden 1150 – 1250. Det var en stavkirke i sin høyeste utviklede form. En slik kirke var en treskipet basilikalignende kirke. Det er ved hjelp av kirkeregnskapene at en har kunnet trekke denne slutningen. Når vi møter den indirekte omtalen av kirka i 1337 har denne kirke vært et sted mellom 100 og 200 år. Hvorvidt det stod ei lita kirke her før den tid, tier ”sagaen”. Men det vi vet er at vi kan regne området som ”kristnet” fra det øyeblikk kong Olav Digre, som etter sin død er kalt den Hellige, gjestet Toten i 1021. Det fortelles at han da rettet på skikkene til folk, og ga seg ikke før alle var kristne . Det betyr vel at han ikke ga seg før alle høvdingene i området hadde tatt i mot troen på Kvite Krist. Og folket fulgte høvdingen. Hvor lett eller smertefullt dette egentlig skjedde vet vi intet om. Men vårt område ble den gang regnet som en del av Toten.

Stavkirka ble bygget på gården Haugs grunn. På samme grunn som de senere kirkene og ble liggende. Samtidig har naboeiendommen nedenfor Haug, Torestad, vært prestegard.Det eldste bevarte dokumentet som vitner om dette er et diplom daterert Torestad mandag 30.juni 1337. Det har fra tid til annen blitt diskutert hvorvidt den eldste kirka er blitt bygd over et norrønt kultsted. Om dette hersker det ulike oppfatninger blant forskerne. Men noe som tyder på at det kan være slik er navnet Haugsvangen. Det fortelles i et diplom fra 14.september1379 at lagrettemenn var samlet den dagen på Haugsvangen i Vardal. Dessuten skriver sokneprest Vegle t i Vardal Missalet i et notat fra 6. august i 1577 at Ose Eeg ble begravd i Vardal på "Hoffs kyrckegaard". Med andre ord synes det som at så sent som i 1579 var her en levende tradisjon om at det må ha stått et hov her i førkristen tid.Ordet vangen i diplomet fra 1379 tyder og på at det her og var et tingsted i norrøn tid. Og at det var guden Tor som ble dyrket, siden gårdsnavet på prestegarden er Torestad. Noen mener at garden er oppkalt etter en sønn av de prestene som var hertidlig i den katolske tiden.Selv heller jeg til de som mener at her har stått et norønt hov.--Tormod Grønland 7. nov 2009 kl. 14:35 (CET)

Kilder

  • Artiklene bygger på Tormod Grønland: Vardal hjembygdens kirke 200 år, Vardal Menighetsråd 2003