Vasja vestre (Hamarøy gnr. 254): Forskjell mellom sideversjoner

Vasja vestre ligger i den innerste delen av Hellemofjorden, langs fjordens sørvestlige bredd. I nordvest grenser gården mot gnr. 56 Hellemofjord [Musken] og gnr. 57 Hedningjord, mens gnr. 55 Vasja østre er nærmeste nabo i sørøst. Gårdsnavnet, som uttales vass’ja, er i følge Olaf Rygh av samisk opprinnelse, men betydningen er ukjent.1 Jordsmonnet i Vasja vestre består av mineraljord fra is- og elvemorener. Plassen har derfor middels bonitet.

Gården Vasja, som ligger i den indre delen av Hellemofjorden, er en av de yngste rydningsplassene i Tysfjord kommune. Ettersom jordsmonnet var skrint, vinterkulda bitende, og fisket i fjorden begrenset, var det først i nyere tid at gården fikk permanent bosetning. Fram til 1800- tallet ble Vasja derfor hovedsakelig benyttet som sommersæter for gårdene lenger ut i fjorden og for reindriftssamene som trakk ned fra fjellet i sommerhalvåret. Med de dårlige tidene i reindriftsnæringa på 1800-tallet, ble det stadig flere av dem som ble værende igjen ved fjorden når vinteren kom. I forbindelse med utarbeidinga av matrikkelen for 1802, ble det om Ytter-Vasja sagt at plassen ”var en Rydning hvortil ligger betydelig Brændeskov og bequem til Fæedrift”. Gårdens verdi ble derfor satt til 15 riksdaler. 16 år senere var den ubebodde rydningsplassen i Hellemofjorden fremdeles statens eie. Det steinete jordsmonnet medførte at korn ikke trivdes, men gården hadde et godt utmarksbeite og skog. Det ble derfor anslått at Ytter-Vasja kunne fø 1 ku, 1 kalv og 6 småfe. Den uskyldsatte plassen ble derfor gitt proporsjonstallet 1 ½, noe som den gang var i det laveste skiktet i Tysfjorden.

I 1900 besto Vasja vestre av to bruk, Peder Andersens hovedbruk, og en husmannsplass drevet av Anders Andersen og Anna Johnsdatter. Elen og Peder drev nå gården sammen med de eldste barna. Av driftsmåten ser vi at de gamle reindriftstradisjonene fullstendig var byttet ut, for inntektsgrunnlaget besto nå av en kombinasjon av gårdsbruk og fiske. I tillegg til Peder selv, var sønnen John og losjerende Ivar Andersen aktive på havet. Om gårdsdrifta på 1900-tallet, har Peder O. Paulsen berettet at utmarksbeitet foregikk i skogen utenfor innmarken, og i Vasjagoppe, men geitene beitet helst utover mot Kjeldridelva. Om våren ble også sauene ført hit på beite med båt. På sommerstid lå sauenes beste beiteplasser på vestsida av elva i Rombodalen. Om sommeren kunne man også finne buskap fra Musken i dette området, for selv om det aldri ble inngått noen skriftlig avtale, fikk nabogården lov til å ha dyrene sine gående på beite her. Rombodalen bød ellers på fiskemuligheter ettersom Peder Andersen hadde sørget for å plante fisk i vannene her i siste del av 1800-tallet. Selv om skogsdrifta var trappet ned, lot skogens seg likevel utnytte til ulik formål. I Trombodalen kunne en finne seg både stokker til både gjerdestolper og gammebygging. Ellers ble skogen lenger ned dalen utnyttet til favnved.2