Vietnamkrigen: Forskjell mellom sideversjoner

Krigen begynte som et opprør mot den sør-vietnamesiske diktatoren Ngo Dinh Diem, som ble utløst da Le Duan i 1959 fikk med seg kommunistpartiet på å starte et væpna opprør. I 1960 ble frigjøringsfronten FNL danna i sør. Den sto under kommunistpartiets kontroll og var integrert i det nord-vietnamesiske militære apparatet, men hadde en bredere oppslutning og en mer folkelig profil. USA sendte militære rådgivere til Sør-Vietnam, og i 1963 begynte en mer direkte intervensjon. Da det i august 1964 ble avfyrt en torpedo mot et amerikansk krigsskip i Tonkinbukta ble det vedtatt en resolusjon som ga president Lyndon B. Johnson full handlefrihet, og kort tid etter begynte amerikanerne å bombe mål i Nord-Vietnam.  

De første amerikanske bakkestyrkene ble satt inn i 1965, og innen 1967 hadde USA omkring en halv million mann stående i landet. Hovedstrategien var å bombe Nord-Vietnam for å stoppe den nord-vietnamesiske offensiven, men virkningen ble den motsatte. Amerikansk bombing konsoliderte kreftene i nord, og førte også til at mange i sør stilte seg på FNLs side. I 1968 kom Tet-offensiven, et omfattende FNL-angrep på Hue, Saigon og andre byer, som tok sikte på å initiere et stort folkelig opprør. Selv om dette ikke skjedde og offensiven militært sett ikke var vellykket, førte den til store tap og gjorde det klart at USA og Sør-Vietnam ikke kunne vinne krigen militært, etter å rapportert over lang tid at slik seier var innenfor rekkevidde. Også den amerikanske opinionens holdning til krigen snudde, og Lyndon B. Johnsen bestemte seg for å ikke stille til gjenvalg.  

I 1969 begynte de første fredsforhandlingene i Paris, men disse trakk ut i tid. FNL og nord-vietnamesiske styrker starta en ny storoffensiv i 1972, og USAs president Richard M. Nixon svarte med kraftig bombing av Hanoi jula 1972. Etter dette fikk man fortgang i forhandlinger, og i 1973 ble en fredsavtale inngått, og de amerikanske soldatene ble henta hjem, og søkte å «vietnamisere» krigen ved at de sør-vietnamesiske strykene skulle være i stand til å stå imot alene.

 

Nord-Vietnam ble gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen ytterligere militært opprustet, særlig med tungt artilleri og stridsvogner. Dette videreførte en prosess som hadde vært gjennom hele krigen, med overgang fra geriljakrigføring til mer moderne krigføring i form av en konvensjonell, mekanisert manøverkrigføring, støttet av tungt skyts.  

 

Samtidig hadde Nixon i USA problemer på hjemmebane etter Watergate-skandalen, og krigen var upopulær og ansett for uten mulghet til å kunne vinne. Det var derfor uaktuelt med ny amerikansk militære intervensjon. Våren 1975 rykket tungt bevæpnede nord-vietnamesiske styrker, herunder med en rekke stridsvogner inn på bred front, i den såkalte Ho Chi Minh-offensiven, og inntok til slutt Saigon 30. april 1975.