Skribenter
87 027
redigeringer
→Krigens gang
| Linje 5: | Linje 5: | ||
Krigens røtter gikk tilbake til uavhengighetskampen mot det franske kolonistyret og det franske Vichy-regimets samarbeid med de japanske okkupantene under andre verdenskrig. Denne kampen ble aktivt støttet av USA, både med materiell og med rådgivere i felten. Etter andre verdenskrig, og i ly av den kalde krigen, kommunistenes maktovertakelse i Kina og utbruddet av Koreakrigen, støttet amerikanerne etterhvert de franske bestrebelsene på å gjeninnta kontrollen over Indokina, under Koreakrigen, i 1952 også med militære rådgivere. Krigen mot de franske kolonistene medførte også en spittelse blant vietnameserne og ulike nasjonalistiske grupper, hvor den kommunistiske fløyen var den sterkeste. Da det franske kolonistyret brøt sammen, så amerikanerne dette i en «kald krig»-sammenheng, og ikke som en av mange uavhengighetskamper mot et kolonivelde, blant annet på grunn av den kommunistiske retorikken og den sterke militære støtten som kom fra Sovjetunionen og Kina, som på denne tiden var USAs hovedmotstandere. Denne - i ettertid feilaktige situasjonsoppfattelsen - førte til at amerikanerne videreførte støtten til de vietnamesiske anti-kommunistene i det nyopprettede Sør-Vietnam som var midlertidig opprettet i 1954, utfra en frykt om at dersom Vietnam falt til kommunistene, ville også en rekke andre land i Sørøst-Asia også bli kommunistisk («Dominoteorien»). | Krigens røtter gikk tilbake til uavhengighetskampen mot det franske kolonistyret og det franske Vichy-regimets samarbeid med de japanske okkupantene under andre verdenskrig. Denne kampen ble aktivt støttet av USA, både med materiell og med rådgivere i felten. Etter andre verdenskrig, og i ly av den kalde krigen, kommunistenes maktovertakelse i Kina og utbruddet av Koreakrigen, støttet amerikanerne etterhvert de franske bestrebelsene på å gjeninnta kontrollen over Indokina, under Koreakrigen, i 1952 også med militære rådgivere. Krigen mot de franske kolonistene medførte også en spittelse blant vietnameserne og ulike nasjonalistiske grupper, hvor den kommunistiske fløyen var den sterkeste. Da det franske kolonistyret brøt sammen, så amerikanerne dette i en «kald krig»-sammenheng, og ikke som en av mange uavhengighetskamper mot et kolonivelde, blant annet på grunn av den kommunistiske retorikken og den sterke militære støtten som kom fra Sovjetunionen og Kina, som på denne tiden var USAs hovedmotstandere. Denne - i ettertid feilaktige situasjonsoppfattelsen - førte til at amerikanerne videreførte støtten til de vietnamesiske anti-kommunistene i det nyopprettede Sør-Vietnam som var midlertidig opprettet i 1954, utfra en frykt om at dersom Vietnam falt til kommunistene, ville også en rekke andre land i Sørøst-Asia også bli kommunistisk («Dominoteorien»). | ||
Krigen ble en borgerkrig som begynte som et militært opprør mot den sør-vietnamesiske | Krigen ble en borgerkrig som begynte som et militært opprør mot den sør-vietnamesiske presidenten Ngo Dinh Diem, som var USAs støttespiller. Den væpnede kampen ble utløst da Le Duan i 1959 fikk med seg kommunistpartiet på å starte et væpna opprør. I 1960 ble frigjøringsfronten FNL danna i sør. Den sto under kommunistpartiets kontroll og var integrert i det nord-vietnamesiske militære apparatet, men hadde en bredere oppslutning og en mer folkelig profil. USA sendte militære rådgivere til Sør-Vietnam, og i 1963 begynte en mer direkte intervensjon. Da det i august 1964 ble avfyrt en torpedo mot et amerikansk krigsskip i Tonkinbukta ble det vedtatt en resolusjon som ga president Lyndon B. Johnson full handlefrihet, og kort tid etter begynte amerikanerne å bombe mål i Nord-Vietnam. | ||
De første amerikanske bakkestyrkene ble satt inn i 1965, og innen 1967 hadde USA omkring en halv million mann stående i landet. Hovedstrategien var å bombe Nord-Vietnam for å stoppe den nord-vietnamesiske offensiven, men virkningen ble den motsatte. Amerikansk bombing konsoliderte kreftene i nord, og førte også til at mange i sør stilte seg på FNLs side. I 1968 kom Tet-offensiven, et omfattende FNL-angrep på Hue, Saigon og andre byer, som tok sikte på å initiere et stort folkelig opprør. Selv om dette ikke skjedde og offensiven militært sett ikke var vellykket, førte den til store tap og gjorde det klart at USA og Sør-Vietnam ikke kunne vinne krigen militært, etter å rapportert over lang tid at slik seier var innenfor rekkevidde. Også den amerikanske opinionens holdning til krigen snudde, og Lyndon B. Johnsen bestemte seg for å ikke stille til gjenvalg. | De første amerikanske bakkestyrkene ble satt inn i 1965, og innen 1967 hadde USA omkring en halv million mann stående i landet. Hovedstrategien var å bombe Nord-Vietnam for å stoppe den nord-vietnamesiske offensiven, men virkningen ble den motsatte. Amerikansk bombing konsoliderte kreftene i nord, og førte også til at mange i sør stilte seg på FNLs side. I 1968 kom Tet-offensiven, et omfattende FNL-angrep på Hue, Saigon og andre byer, som tok sikte på å initiere et stort folkelig opprør. Selv om dette ikke skjedde og offensiven militært sett ikke var vellykket, førte den til store tap og gjorde det klart at USA og Sør-Vietnam ikke kunne vinne krigen militært, etter å rapportert over lang tid at slik seier var innenfor rekkevidde. Også den amerikanske opinionens holdning til krigen snudde, og Lyndon B. Johnsen bestemte seg for å ikke stille til gjenvalg. | ||