Vilhelm II av Tyskland: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
{{thumb|2 Fra Keiser Wilhelms ankomst til Tropndhjem 8 Juli 1906 - no-nb digifoto 20160218 00280 bldsa PK14162.jpg|Wilhelm IIs ankomst til Trondheim i 1906.|Ukjent / Nasjonalbiblioteket}} | {{thumb|2 Fra Keiser Wilhelms ankomst til Tropndhjem 8 Juli 1906 - no-nb digifoto 20160218 00280 bldsa PK14162.jpg|Wilhelm IIs ankomst til Trondheim i 1906.|Ukjent / Nasjonalbiblioteket}} | ||
'''[[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]]''', ([[tysk]]: ''Friedrich Wilhelm Viktor Albert von Preußen'') ((født [[27. januar]] [[1859]] i [[Berlin]], død [[4. juni]] [[1941]] i Doorn, [[Nederland]]) ) var [[Tyskland]]s siste keiser, fra 1888 til 1918. Han var sønn av [[Fredrik III av Tyskland|Fredrik III]] og prinsesse Viktoria, og barnebarn av dronning [[Victoria av Storbritannia]]. | '''[[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]]''', ([[tysk]]: ''Friedrich Wilhelm Viktor Albert von Preußen'') ((født [[27. januar]] [[1859]] i [[Berlin]], død [[4. juni]] [[1941]] i Doorn, [[Nederland]]) ) var [[Tyskland]]s siste keiser, fra 1888 til 1918. Han var sønn av [[Fredrik III av Tyskland|Fredrik III]] og prinsesse Viktoria, og barnebarn av dronning [[Victoria av Storbritannia]]. | ||
Vilhelm ble født med flere fysiske skader som følge av en komplisert setefødsel, blant annet var hans venstre arm rundt skulderen, noe som skadet nervene (''Erbs parese'') i den øvre del av armen slik at denne aldri vokste helt ut. Som voksen var derfor den venstre armen 13 cm kortere enn den høyre. Hans venstre hånd var omtrent halvparten så stor som hans høyre, og han holdt denne skjult på de fleste fotografier av ham. I tillegg var han plaget av nedsatt førlighet og kroniske øresmerter hele livet.<ref>Svein Skotheim: ''Keiser Wilhelm i Norge'', Spartacus Forlag 2011 ISBN 978-82-430-0563-1, side 15</ref> Historikere har antatt at hans fysiske handikap påvirket hans emosjonelle utvikling.<ref>William L. Putnam :''The Kaiser's merchant ships in World War I'' (2001) s. 33</ref> | |||
Han hadde arverett som konge av Preussen, og dette medførte at han etter den tyske forfatningen av 1871 også hadde arverett som tysk keiser. Han var bare 29 år da han ble keiser og etterfulgte i realiteten sin farfar [[Vilhelm I av Tyskland|Vilhelm I]] da faren Fredrik III døde av kreft etter bare 99 dager på tronen og var syk i hele perioden. Vilhelm II satt som tysk keiser i 30 år, men måtte abdisere etter nederlaget i [[første verdenskrig]]. Han gikk da i eksil i [[Nederland]], hvor han levde i 23 år, fram til sin død. | Han hadde arverett som konge av Preussen, og dette medførte at han etter den tyske forfatningen av 1871 også hadde arverett som tysk keiser. Han var bare 29 år da han ble keiser og etterfulgte i realiteten sin farfar [[Vilhelm I av Tyskland|Vilhelm I]] da faren Fredrik III døde av kreft etter bare 99 dager på tronen og var syk i hele perioden. Vilhelm II satt som tysk keiser i 30 år, men måtte abdisere etter nederlaget i [[første verdenskrig]]. Han gikk da i eksil i [[Nederland]], hvor han levde i 23 år, fram til sin død. | ||
Sideversjonen fra 21. aug. 2017 kl. 17:30
Vilhelm II, (tysk: Friedrich Wilhelm Viktor Albert von Preußen) ((født 27. januar 1859 i Berlin, død 4. juni 1941 i Doorn, Nederland) ) var Tysklands siste keiser, fra 1888 til 1918. Han var sønn av Fredrik III og prinsesse Viktoria, og barnebarn av dronning Victoria av Storbritannia.
Vilhelm ble født med flere fysiske skader som følge av en komplisert setefødsel, blant annet var hans venstre arm rundt skulderen, noe som skadet nervene (Erbs parese) i den øvre del av armen slik at denne aldri vokste helt ut. Som voksen var derfor den venstre armen 13 cm kortere enn den høyre. Hans venstre hånd var omtrent halvparten så stor som hans høyre, og han holdt denne skjult på de fleste fotografier av ham. I tillegg var han plaget av nedsatt førlighet og kroniske øresmerter hele livet.[1] Historikere har antatt at hans fysiske handikap påvirket hans emosjonelle utvikling.[2]
Han hadde arverett som konge av Preussen, og dette medførte at han etter den tyske forfatningen av 1871 også hadde arverett som tysk keiser. Han var bare 29 år da han ble keiser og etterfulgte i realiteten sin farfar Vilhelm I da faren Fredrik III døde av kreft etter bare 99 dager på tronen og var syk i hele perioden. Vilhelm II satt som tysk keiser i 30 år, men måtte abdisere etter nederlaget i første verdenskrig. Han gikk da i eksil i Nederland, hvor han levde i 23 år, fram til sin død.
Vilhelm var kjent som norgesvenn og besøkte Norge nesten hvert eneste år i en årrekke. I 1905 spilte han en viktig rolle i å overtale svenskekongen Oscar II til å ikke angripe Norge etter at Norge opphevet unionen.[3]
Vilhelms foreldre var liberale, men selv tok han en militær utdanning og ble influert av Bismarck. Da Vilhelm ble keiser i 1888 ville han samarbeide med Bismarck, men forholdet mellom de to ble vanskelig, og Bismarck ble tvunget til å gå av etter ei krise i 1890. Vilhelm ville gjøre Tyskland til en sterk stormakt, og var spesielt opptatt av utenriks- og kolonipolitikk. Han styrka hæren og marinen, med tydelige offensive hensikter. Hans politikk var ofte uklar etter at Bismarck forsvant fra scenen. I stedet for å finne en ny sterk rikskansler plasserte han svake personer i embetet. Den usikkerhet han skapte førte til tap av anseelse, og til sterk kritikk fra sosialdemokratene. Han var en viktig faktor i prosessen som førte fram til utbruddet av første verdenskrig, men da krigen var et faktum kom han i bakgrunnen. Ved krigens slutt i november 1918 nekta ententen å slutte fred med keiseren, og han måtte derfor abdisere den 9. november 1918. To dager senere ble våpenhvile inngått. Keiseren fikk asyl i Nederland, og bodde i Doorn til sin død i 1941.
Besøk i Norge
Vilhelm II var begeistret for Norge og norsk natur og i tiden før første verdenskrig reiste han hver sommer på det såkalte Nordlandfahrt, et tokt med keiseryachten SMY «Hohenzollern» til Vestlandet og de vestlandske fjordene. Totalt tilbrakte han mer enn fire år ombord i SMY «Hohenzollern».
2. juli 1890, bare et par år etter at han tiltrådte, åpnet keiser Vilhelm II veien fra Holmenkollbakken til Frognerseteren i dagens Oslo sammen med kong Oscar II. Veien ble derfor kalt Keiser Wilhelms vei. En bauta ble reist til minne om begivenheten. I 1946 var det ikke lenger ansett passende å ha en vei oppkalt etter den tyske keiseren, og ettersom den var en fortsettelse av Holmenkollveien ble det navnet på hele veiløpet fra Smestad til Frognerseteren.
Da Ålesund brant ned i 1904 var keiseren i nærheten. Han organiserte hjelp og donerte store summer til gjenoppbyggingen.
I 1913 ga han stedet Vangsnes ved Sognefjorden en kjempestatue av vikinghelten Fridtjof den frøkne utformet av Max Unger 1910–1912. Vilhelm II var romantisk fascinert av vikingtiden.
Han bodde på Kviknes Hotel i Balestrand da han fikk nyheten om krigsutbruddet. Dette var et sted han hadde besøkt flere ganger; året før hadde han fått reist en statue av sagnkongen Bele på den ene av Balehaugene.
Vilhelm ble 1. august 1888 utnevnt til storkors av St. Olavs Orden.
Referanser
- ↑ Svein Skotheim: Keiser Wilhelm i Norge, Spartacus Forlag 2011 ISBN 978-82-430-0563-1, side 15
- ↑ William L. Putnam :The Kaiser's merchant ships in World War I (2001) s. 33
- ↑ «Reiste keiser Wilhelm II på signingsferd i Norge hvert år?» Det hanseatiske kontor i Bergen
Kilder
- Vilhelm 2 - tysk keiser 1888–1918 i Store norske leksikon
- Balestrand tettsted i Store norske leksikon