Skribenter
6 910
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 10: | Linje 10: | ||
I det hele tatt gikk ikke bedriften over all forventning i de første 20 årene, og den hadde sannsynligvis ikke overlevd uten beskyttelsestoll. Verdien på aksjene hadde også gått kraftig ned. 1. verdenskrig | I det hele tatt gikk ikke bedriften over all forventning i de første 20 årene, og den hadde sannsynligvis ikke overlevd uten beskyttelsestoll. Verdien på aksjene hadde også gått kraftig ned. 1. verdenskrig | ||
gjorde situasjonen verre. Importen av utenlandske råvarer stoppet opp og med dem de utenlandske markedene. Dessuten ble sko av departementet nå ansett som luksus. Teknisk avdeling fikk en stor tid, som økte sin andel av omsetningen fra 10 % til 70 % mens fottøyet gikk falt fra en produksjon på 334.000 par i 1907 til 55.000 par i 1917. Men sterk prisstigning var i første omgang en fordel for fabrikken, og inntektene steg. Ved krigens slutt hadde den fått slettet sin gjeld, omsetningen gikk opp i nominelle kroner, og aksjonærene var fornøyde. De ansatte krevde i 1916 ett dyrtidstillegg, men fikk det innfridd først etter en fem ukers streik. I 1918 fikk de atter lønnsøkning, 8-timers dag og 4 dagers ferie med full lønn. Det var en stor seier, men krevde felles innsats hos alle arbeidere. I det hele tatt ble de ansatte nå tatt på alvor, og ledelsen hadde sluttet med å late som om fagforeningen ikke eksisterte. | gjorde situasjonen verre. Importen av utenlandske råvarer stoppet opp og med dem de utenlandske markedene. Dessuten ble sko av departementet nå ansett som luksus. Teknisk avdeling fikk en stor tid, som økte sin andel av omsetningen fra 10% til 70% mens fottøyet gikk falt fra en produksjon på 334.000 par i 1907 til 55.000 par i 1917. Men sterk prisstigning var i første omgang en fordel for fabrikken, og inntektene steg. Ved krigens slutt hadde den fått slettet sin gjeld, omsetningen gikk opp i nominelle kroner, og aksjonærene var fornøyde. De ansatte krevde i 1916 ett dyrtidstillegg, men fikk det innfridd først etter en fem ukers streik. I 1918 fikk de atter lønnsøkning, 8-timers dag og 4 dagers ferie med full lønn. Det var en stor seier, men krevde felles innsats hos alle arbeidere. I det hele tatt ble de ansatte nå tatt på alvor, og ledelsen hadde sluttet med å late som om fagforeningen ikke eksisterte. | ||
'''Brannen i 1919''' | '''Brannen i 1919''' | ||
"Tilbake til det normale" var parolen i norsk industri like etter krigen, men slik gikk det ikke. Ikke her hjemme og ikke ute i den store verden. 17. mai 1919 brøt det ut en eksplosiv brann i blandingsrommet kl. 7.00, og da de fleste ansatte hadde fri, var det veldig få til å slukke. Fabrikkbygningen brant helt ned sammen med snekkerverkstedet, mekanisk verksted og kullhuset. De 200 ansatte stod på bar bakke, men det var heldigvis ingen lagerbeholdning og et stort parti gummi under snekkerverkstedet var intakt. En ekstraordinær generalforsamling bestemte under mye nøling at bedriften skulle gjenreises, men langsomt og forsiktig. Noen av de mannlige ansatte arbeidet med gjenoppbyggigen, men bedriftsleder August Fladmark ville benytte anledningen til å kvitte seg med noen av de mest radikale fagforeningslederne. Dette endte nok en gang i en streik som varte fra november 1919 til april 1920. Høykonjunkturen etter krigen gjorde at produksjonen atter dreide seg om sko, og salget kom helt opp i 276.000 par i 1922. Teknisk avdeling begrenset derfor sin virksomhet. Men arbeiderne fikk ikke beholde de fordelene de hadde oppnådd under 1. verdenskrig. Dyrtidsinflasjon ble avløst av store prisfall, og dette hadde sammenheng med gjenoppretting av gullstandarden. Det betød å komme tilbake til prisnivået fra 1914. I 1920 hadde de ansatte oppnådd en timelønn for menn på kroner 2.20 og kroner 1.35 for kvinner og hele 14 dagers ferie med lønn. Men i 1922 måtte de tåle et fall i lønningene på hele 25 % og kun 8 dagers ferie. Dette var noe som ble gjennomført i alle bransjer, og realønnen falt. | "Tilbake til det normale" var parolen i norsk industri like etter krigen, men slik gikk det ikke. Ikke her hjemme og ikke ute i den store verden. 17. mai 1919 brøt det ut en eksplosiv brann i blandingsrommet kl. 7.00, og da de fleste ansatte hadde fri, var det veldig få til å slukke. Fabrikkbygningen brant helt ned sammen med snekkerverkstedet, mekanisk verksted og kullhuset. De 200 ansatte stod på bar bakke, men det var heldigvis ingen lagerbeholdning og et stort parti gummi under snekkerverkstedet var intakt. En ekstraordinær generalforsamling bestemte under mye nøling at bedriften skulle gjenreises, men langsomt og forsiktig. Noen av de mannlige ansatte arbeidet med gjenoppbyggigen, men bedriftsleder August Fladmark ville benytte anledningen til å kvitte seg med noen av de mest radikale fagforeningslederne. Dette endte nok en gang i en streik som varte fra november 1919 til april 1920. Høykonjunkturen etter krigen gjorde at produksjonen atter dreide seg om sko, og salget kom helt opp i 276.000 par i 1922. Teknisk avdeling begrenset derfor sin virksomhet. Men arbeiderne fikk ikke beholde de fordelene de hadde oppnådd under 1. verdenskrig. Dyrtidsinflasjon ble avløst av store prisfall, og dette hadde sammenheng med gjenoppretting av gullstandarden. Det betød å komme tilbake til prisnivået fra 1914. I 1920 hadde de ansatte oppnådd en timelønn for menn på kroner 2.20 og kroner 1.35 for kvinner og hele 14 dagers ferie med lønn. Men i 1922 måtte de tåle et fall i lønningene på hele 25% og kun 8 dagers ferie. Dette var noe som ble gjennomført i alle bransjer, og realønnen falt. | ||
Forklaringen på dette tilbakeslaget var dog at antall medlemmer i fagforeningen hadde gått ned til kun 65 etter den store brannen. Derfor var lønnsutsiktene små, men 2 år etter hadde 185 meldt seg inn. | |||
Med to streiker i tillegg gav det det en forøket timelønn på 12% og ett tillegg på 15% i kvinnenes akkord. I 1924 lå omsetningen på hele 2 millioner kroner og stigende. Men i 1925 var det atter tid for et | |||
angrep på lønningene idet kronekursen steg svært mye. Dette året gav derfor nok engang lønnsnedsettelser og utvidet arbeidstid med en halvtime. Det var også vanlig å si opp mange ansatte utover vinteren. | |||
Det samme gjentok seg i 1927, men nå ble samtlige ansatte oppsagt. 1920-årene bød på urolige tider, men var noe som gikk igjen i hele industrien. Den nye Askim Gummivarefabrikk ble en farlig konkurrent og beskyttelsestollen ble redusert med 20%. Men kvaliteten og utvalget var det ikke noe å si på til tross for store lagerbeholdninger. Et problem i produksjonen ble løst med at den unge ingeniøren Sverre Hassel ble sendt til USA, og kom hjem med vulkasitter, som nå gjorde vulkaniseringen raskere uten det gamle problemet med svovel som skapte feil farge. | |||