Vipo AS: Forskjell mellom sideversjoner

Vipo AS (vis kilde)

Sideversjonen fra 29. sep. 2016 kl. 12:55

1 075 byte lagt til , 29. sep. 2016

ingen redigeringsforklaring

Thor Olav Brattensborg (Thorbrat)

Skribenter

6 910

redigeringer

@@ Linje 5: / Linje 5: @@
 Den 22. oktober 1896 ble et nytt selskap notert på Drammen Børs med en innbetalt aksjekapital på 312.000 kroner fordelt på 125 aksjer. Mannen som tok initiativet til å starte opp en kalosjefabrikk i Krokstadelva var Nicolai Andreas Bull Kiøsterud (født 1856). Som 20-åring hadde han overtatt ledelsen av Krokstad Spikerfabrikk, som imidlertid ble nedlagt i 1895. Kiøsterud kontrollerte vannfallene
 i Krokstadbekken, og han hadde sett mulighetene som lå i dampkraft og fossefall til å utvikle ny industri på stedet som erstatning for møller og sagbruk. Krogstad Cellulose begynte sin produksjon i
-på grunnlag av den viktige fossekraften og store mengder tømmer lett tilgjengelig i nærheten. Den samme utviklingen med cellulose- og papirindustri som erstatning for møller og sagbruk oppstod samtidig også i de nærliggende tettstedene Hokksund, Vestfossen og Skotselv, som ble til langvarige hjørnesteinsbedrifter. Kiøsterud var også interessert i cellulose, men å starte med kalosjeproduksjon, dvs. fottøy, så han som viktig for å få ned importen og erstatte den med lokal fabrikasjon. En viktig omstendighet var her at importen av skotøy var tollbelagt. Selve fabrikken lå på Eknes-jordet og ble oppført som en to-etasjes murbygning på hele 70 meter med teknisk avdeling, blanderi og maskinsal i 1. etasje og kalosjeproduksjon i 2. etasje. Teknisk avdeling fikk snart større betydning hvor nye produkter ble utviklet til husholdninger og til bedrifter. Først var det buffere, slanger, pakningsplater og dørmatter. Snart tok bedriften også på seg å reparere gummivalser for treforedlingsindustrien. Allerede her ser vi kimen til bedriftens satsinger i fremtiden. Flere nødvendige bygninger ble også satt opp og det ble til oppkjøp av nye tomter. En helt ny kraftstasjon vakte stor oppsikt på stedet med sin kapasitet på 500 hk og en spenning på 3000 volt. Dette nye industrieventyret forløp selvfølgelig heller ikke uten problemer i industriens barndom, men et nært samarbeid med Krokstad Cellulose fikk sin betydning i begynnelsen med tomtekjøpet og etablering av den nye kraftstasjonen. I 1915 ble den overtatt av Krokstad. "Kalosjen" knyttet seg deretter til Drammen E-verks nett.
+på grunnlag av den viktige fossekraften og store mengder tømmer lett tilgjengelig i nærheten. Den samme utviklingen med cellulose- og papirindustri som erstatning for møller og sagbruk oppstod samtidig også i de nærliggende tettstedene Hokksund, Vestfossen og Skotselv, som ble til langvarige hjørnesteinsbedrifter. Kiøsterud var også interessert i cellulose, men å starte med kalosjeproduksjon, dvs. fottøy, så han som viktig for å få ned importen og erstatte den med lokal fabrikasjon. En viktig omstendighet var at importen av skotøy var tollbelagt. Selve fabrikken lå på Eknes-jordet og ble oppført som en to-etasjes murbygning på hele 70 meter med teknisk avdeling, blanderi og maskinsal i 1. etasje og kalosjeproduksjon i 2. etasje. Teknisk avdeling fikk snart større betydning hvor nye produkter ble utviklet til husholdninger og til bedrifter. Først var det buffere, slanger, pakningsplater og dørmatter. Snart tok bedriften også på seg å reparere gummivalser for treforedlingsindustrien. Allerede her ser vi kimen til bedriftens satsinger i fremtiden. Flere nødvendige bygninger ble også satt opp og det ble til oppkjøp av nye tomter. En helt ny kraftstasjon vakte stor oppsikt på stedet med sin kapasitet på 500 hk og en spenning på 3000 volt. Dette nye industrieventyret forløp selvfølgelig heller ikke uten problemer i industriens barndom, men et nært samarbeid med Krokstad Cellulose fikk sin betydning i begynnelsen med tomtekjøpet og etablering av den nye kraftstasjonen. I 1915 ble den overtatt av Krokstad. "Kalosjen" knyttet seg deretter til Drammen E-verks nett.
 Kiøsterud søkte bistand og ekspertise i Russland, Skottland, Sverige og USA, og 14 skotske kvinner fikk jobb i bedriften, men kun på ettårskontrakt. De vakte beundring i lokalsamfunnet, og forelskelser og forlovelser ble mange. Noen rakk også å lære seg den vanskelige Eiker-dialekten. Lenge var det smått med maskiner i produksjonen, og utblandinger og vulkanisering var tungvinte prosesser som ikke på lang tid lot seg effektivisere. Langsomt begynte imidlertid nye arbeidsformer å komme. En tidlig kalosjeprodusent i Skien skapte hodebry, og Kiøsterud mente at det ikke var rom for to bedrifter i bransjen. Allerede ved århundreskiftet var det rundt 150 ansatte ved Kalosjen, og en stor del var kvinner på svært lave lønninger. Dette ble derfor en typisk kvinnearbeidsplass i lokalsamfunnet i mange årtier fremover. Arbeidsuka var fra begynnelsen på 70 timer til en lønn av av den beskjedne sum av kroner 1.25 om dagen. Transporten til den nye fabrikken var et problem helt til den nye Mjøndalsbrua kom i 1912. Innsatsvarer og ferdigvarer gikk med hest og kjerre til og fra Mjøndalen jernbanestasjon og ned til elvebredden, med pram over elva og tilslutt opplasting på egen skinnegang helt fram til fabrikken. Kull kom imidlertid på prammer fra Drammen, og den imponerende skinnegangen fikk leve i mange år etter innvielsen av brua. En liste fra 1898 viste at prisene på skotøy fra kroner 1.70 for barnesko og helt opp til kroner 8.50 for herresko. Produksjonen ser ut til å ha kommet fort i gang, og fra 1899 til 1901 doblet den seg. Det gikk stadig på bekostning av fortsatt ytterst lave lønninger og meget lang arbeidstid. Frem mot 1. verdenskrig skjedde det dog noen forbedringer, og mye av grunnen lå i Nedre Eiker Fagforening, som ble startet i 1906, den store streiken i 1908-09 og de senere forhandlingene om dyrtidstillegg.
-I det hele tatt gikk ikke bedriften over all forventning i de første 20 årene, og den hadde sannsynligvis ikke overlevd uten beskyttelsestoll. Verdien på aksjene hadde også gått kraftig ned. 1. verdenskrig
+I det hele tatt gikk ikke bedriften over all forventning i de første 20 årene, og den hadde høyst sannsynlig ikke overlevd uten beskyttelsestoll. Verdien på aksjene hadde blitt redusert til en brøkdel. 1. verdenskrig gjorde situasjonen betraktelig vanskeligere. Importen av nødvendige råvarer stoppet opp, og med dem forsvant også eksportmarkedene. Dessuten ble sko av departementet nå ansett som luksus. Teknisk avdeling fikk en stor tid, som økte sin andel av omsetningen fra 10% til 70% mens fottøyet gikk falt fra en produksjon på 334.000 par i 1907 til 55.000 par i 1917. Men sterk prisstigning var i første omgang en fordel for fabrikken, og inntektene steg. Ved krigens slutt hadde den fått slettet sin gjeld, omsetningen gikk opp i nominelle kroner, og aksjonærene var fornøyde. De ansatte krevde i 1916 ett dyrtidstillegg, men fikk det innfridd først etter en fem ukers streik. I 1918 fikk de atter lønnsøkning, 8-timers dag og 4 dagers ferie med full lønn. Det var en stor seier, men krevde felles innsats og solidaritet hos alle arbeidere. I det hele tatt ble de ansatte nå tatt på alvor, og ledelsen hadde sluttet med å late som om fagforeningen ikke eksisterte.
-gjorde situasjonen betraktelig vanskeligere. Importen av utenlandske råvarer stoppet opp og med dem forsvant også eksportmarkedene. Dessuten ble sko av departementet nå ansett som luksus. Teknisk avdeling fikk en stor tid, som økte sin andel av omsetningen fra 10% til 70% mens fottøyet gikk falt fra en produksjon på 334.000 par i 1907 til 55.000 par i 1917. Men sterk prisstigning var i første omgang en fordel for fabrikken, og inntektene steg. Ved krigens slutt hadde den fått slettet sin gjeld, omsetningen gikk opp i nominelle kroner, og aksjonærene var fornøyde. De ansatte krevde i 1916 ett dyrtidstillegg, men fikk det innfridd først etter en fem ukers streik. I 1918 fikk de atter lønnsøkning, 8-timers dag og 4 dagers ferie med full lønn. Det var en stor seier, men krevde felles innsats og solidaritet hos alle arbeidere. I det hele tatt ble de ansatte nå tatt på alvor, og ledelsen hadde sluttet med å late som om fagforeningen ikke eksisterte.
 '''Brannen i 1919'''
@@ Linje 24: / Linje 23: @@
 Viking-konsernet var blitt hurtig etablert i begynnelsen av 1930-årene, men i juli 1933 brant Askim Gummivarefabrikk ned til grunnen. Dette førte ikke til handlingslammelse, men til en uvanlig løsning ved at mange ansatte og uskadde maskiner ble flyttet til Krokstadelva i en stor operasjon. Resten ble sysselsatt i gjenoppbygningen. På Kalosjen ble det foretatt investeringer på 177.000 kroner i nye bygninger og maskiner. Nå økte antall ansatte fra 400 til hele 1100 i tre skift. Dermed gikk produksjonen kraftig opp, og vinteren 1933-34 var det bortimot 1500 ansatte mot kun 300 noen år før. Salget lå på 2.2
-millioner kroner, en dobling i forhold til 1929. Dette kunne ikke vare, og etter ett år dro Askim-arbeiderne hjem. Det lå en imidlertid en bedriftsstrategi bak for å muliggjøre en ytterligere modernisering og effektivisering av fabrikken, og i 1934 ble det investert ytterligere 118.000 kroner. Resultatene var at teknisk avdeling fikk større betydning ved blant annet produksjon av gulvbelegg, mer maskinell gummimiksing, større vulkaniseringskapasitet og satsing på hardgummi. En stor vulkaniseringskjele ble levert av Fredrikstad Mekaniske Verksted og kom til å stå som et iøynefallende symbol på dristighet og utvikling i de neste 40 årene. Nå oppstod en helt ny korrosjonsavdeling hvor den tyske ingeniøren Otto Hermann fra 1933 spilte en helt sentral rolle for å utvikle hardgummi som gav beskyttelse fra klorangrep på metaller til bruk i valser i treforedlingsindustrien. I 1935 kom den amerikanske kjemiingeniøren Lynn Harbinson til bedriften for å ta ansvar for rasjonaliseringsprosessen og som ekspert på teknisk gummi. En ny spesialitet fra USA var nemlig såkalt vitenskapelig bedriftsledelse.
+millioner kroner, en dobling i forhold til 1929. Dette kunne ikke vare, og etter ett år dro Askim-arbeiderne hjem. Det lå en imidlertid en bedriftsstrategi bak for å muliggjøre en ytterligere modernisering og effektivisering av fabrikken, og i 1934 ble det investert ytterligere 118.000 kroner. Resultatene var at teknisk avdeling fikk større betydning ved blant annet produksjon av gulvbelegg, mer maskinell gummimiksing, større vulkaniseringskapasitet og satsing på hardgummi. En stor vulkaniseringskjele ble levert av Fredrikstad Mekaniske Verksted og kom til å stå som et iøynefallende symbol på dristighet og utvikling i de neste 40 årene. Nå oppstod en helt ny korrosjonsavdeling hvor den tyske ingeniøren Otto Hermann fra 1933 spilte en helt sentral rolle for å utvikle hardgummi som gav beskyttelse fra klorangrep på metaller til bruk i valser i treforedlingsindustrien. I 1935 kom den amerikanske kjemiingeniøren Lynn Harbinson til bedriften for å ta ansvar for rasjonaliseringsprosessen og som ekspert på teknisk gummi. Valseavdelingen fikk større plass og heisekraner, rullelagre, en moderne slipemaskin og automatisk vulkaniseringsanlegg fulgte med. Den moderne hælpressa fikk stor oppmerksomhet. Men investeringene hadde kostet og gav et underskudd i 1936-37. Et lån på 800.000 kroner ble gjort, og dette gav som resultat et samlet overskudd i 1939 på over 100.000 kroner i 1939.
 '''Krigstid'''
-Mjøndalen gummi hadde forandret seg på alle forandret ved inngangen til 1940. Skotøy var utgjorde en mye mindre del av produksjonen enn ti år før, salg til bedrifter hadde økt mye og med det et større
+Mjøndalen gummi hadde forandret seg ved inngangen til 1940. Skotøy utgjorde en mye mindre del av produksjonen enn ti år før, salg til bedrifter hadde økt mye og med det en større produktportefølje. De store investeringer som fulgte etter Askim-arbeidernes innsats i 1933-34 hadde materialisert seg i større effektivitet og tiltak rettet mot massemarkedet. Bedriften hadde også fått større plass og nye bygninger. Vitenskapeliggjøringen av arbeidet ble en realitet. De ansatte hadde fått mer å si enn før, og det var færre konflikter enn i 1920-årene. Bedriften satt inne med store lager av rågummmi. Etter 09. april
-produktportefølje. De store investeringer som fulgte etter Askim-arbeidernes innsats i 1933-34 hadde materialisert seg i større effektivitet og tiltak rettet mot massemarkedet. Bedriften hadde også fått større plass og nye bygninger. Vitenskapeliggjøringen av arbeidet ble en realitet. De ansatte hadde mer å si enn før, og det var færre konflikter enn i tiåret før.
+måtte de fleste av de ansatte tåle redusert arbeidstid. Syntetisk gummi tok over mer og mer, og okkupasjonsmakten bestemte innholdet i produksjonen bl.a. gass- og generatorslanger, gummi til melkemaskiner, hermetikkringer og gummivarer til NSB. Det ble også inngått et samarbeid med to tyske bedrifter om gjensidig bistand. De ansatte fikk anledning til å kjøpe mat utenom rasjoneringen da bedriften fikk inn store mengder poteter og grønnsaker, fisk, hermetikk og kålrabi. Dyrking ble også tillatt på fabrikken område. Motstandsbevegelsen hadde stor nytte av fabrikken med hjelp til å gjemme flyktninger, et såkalt evakueringsutvalg, som knutepunkt for den lokale etteretningstjenesten og i forsyningstjenesten.