Vipo AS: Forskjell mellom sideversjoner

2 179 byte fjernet ,  22. aug. 2017
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 36: Linje 36:
Andre tiltak pekte fremover mot en aktiv velferdsstat, nemlig sykelønnsordning, bedriftshelsetjeneste og en helt ny pensjonsordning, som riktignok var ganske beskjeden.
Andre tiltak pekte fremover mot en aktiv velferdsstat, nemlig sykelønnsordning, bedriftshelsetjeneste og en helt ny pensjonsordning, som riktignok var ganske beskjeden.


Men i påsken 1947 brant Viking ned for andre gang. Men brannen var begrenset takket være branndører og bedre slukkingsmuligheter og rammet pikesal, systue, tilskjæreri og vulkaniseringsavdeling. Det var ingen tvil om gjenreisningen, og det endte etter en kort tid som en moderne bedrift hvor de gamle murveggene forsvant, med glass og fasader, en utvidelse av fyrhuset og en helt ny 3. etasje på hele 1700 kvm. Det gav mye bedre plass og bedre mulighet for ekspansjon i etterkrigstidens gjenoppbygging. Produksjonen økte raskt, en sterk etterspørsel som Viking klarte å møte, og høyere fortjeneste. Samtidig var det restriksjoner på konkurransedyktig import for å spare valuta. I slutten av 1949 hadde denne situasjonen sin ende idet mange gummiartikler kom på friliste. Det var fortsatt tollbeskyttelse, men et enda større problem ble det for bedriften da prisen på naturgummi økte mer enn 100 % på 2 år. Det hadde også sin årsak i utbruddet av Korea-krigen som skapte en internasjonal høykonjunktur. Derfor oppnådde ikke Viking ikke større profitter selv om en mulighet var å øke prisene på det ferdige produktet. Konkurransen gjorde i stedet at prisene begynte å falle. Etter gode netterkigsår var man derfor tilbake til hverdagen hvor oppsigelser fulgte annullerte ordrer. Et svar var nok en gang å utvide produktspekteret bl.a. med campingutstyr. Naturgummien var stadig en hjørnesak fordi den fortsatt var billiegre en syntetisk gummi på tross av de store prisstigningene. dernmed kom det fart i arbeidet med å finne en fullgod erstatter i en ny type syntetisk gummi.     
I påsken 1947 brant Viking ned for andre gang. Men brannen ble begrenset takket være branndører og bedre slukkingsmuligheter og rammet pikesal, systue, tilskjæreri og vulkaniseringsavdeling. Det var ingen tvil om gjenreisningen, og det endte etter en kort gjenoppbyggingsperiode som en mer moderne bedrift hvor de gamle murveggene forsvant og erstattet med glass og fasader, en utvidelse av fyrhuset og en helt ny 3. etasje på hele 1700 kvm. Det gav bedre plass og bedre mulighet for ekspansjon i etterkrigstidens gjenoppbygging. Produksjonen økte raskt, og en sterk etterspørsel som Viking klarte å møte og med høyere fortjeneste. Samtidig var det restriksjoner på konkurransedyktig import for å spare valuta. I slutten av 1949 hadde denne situasjonen sin ende idet mange gummiartikler kom på friliste. Det var fortsatt tollbeskyttelse, men et enda større problem ble det for bedriften da prisen på naturgummi økte mer enn 100 % på 2 år. Det hadde også sin årsak i utbruddet av Korea-krigen som skapte en internasjonal høykonjunktur. Derfor oppnådde ikke Viking ikke større profitter selv om en mulighet var å øke prisene på det ferdige produktet. Konkurransen gjorde i stedet at prisene begynte å falle. Etter gode netterkigsår var man derfor tilbake til hverdagen hvor oppsigelser fulgte annullerte ordrer. Et svar var nok en gang å utvide produktspekteret bl.a. med campingutstyr. Naturgummien var stadig en hjørnesak fordi den fortsatt var billiegre en syntetisk gummi på tross av de store prisstigningene. dernmed kom det fart i arbeidet med å finne en fullgod erstatter i en ny type syntetisk gummi.     




Linje 61: Linje 61:
Fabrikken oppstod i Krokstadelva, men assosiasjonen og navnet fra Mjøndalen var helt fra begynnelsen sterk pga avhengigheten av jernbanen. All transport inn og ut av fabrikken gikk med jernbane og deretter med båt og hest og kjerre over elva inntil Mjøndalsbrua kom i 1912. Tidlig industri på tettstedet i form av møller og sagbruk ble i 1890-årene faset ut fordi ny teknologi med dampkraft og lokal fossekraft åpnet for langt større produksjonsmuligheter. Krogstad Cellulosefabrik begynte sin produksjon i 1893, og denne utviklingen rundt forrige århundreskifte var den samme for de nærstående bygdene Hokksund, Skotselv og Vestfossen. Det var således avgjørende at fossefall og tømmer i store mengder var tilgjengelig i nærheten.  Nicolai Andreas Bull Kiøsterud, (født 1856), hadde overtatt ledelsen av en spikerfabrikk i Krokstadelva som 20-åring. Men etter 20 år med nedslitte lokaliteter så han langt større muligheter i å produsere kalosjer, dvs. skotøy.
Fabrikken oppstod i Krokstadelva, men assosiasjonen og navnet fra Mjøndalen var helt fra begynnelsen sterk pga avhengigheten av jernbanen. All transport inn og ut av fabrikken gikk med jernbane og deretter med båt og hest og kjerre over elva inntil Mjøndalsbrua kom i 1912. Tidlig industri på tettstedet i form av møller og sagbruk ble i 1890-årene faset ut fordi ny teknologi med dampkraft og lokal fossekraft åpnet for langt større produksjonsmuligheter. Krogstad Cellulosefabrik begynte sin produksjon i 1893, og denne utviklingen rundt forrige århundreskifte var den samme for de nærstående bygdene Hokksund, Skotselv og Vestfossen. Det var således avgjørende at fossefall og tømmer i store mengder var tilgjengelig i nærheten.  Nicolai Andreas Bull Kiøsterud, (født 1856), hadde overtatt ledelsen av en spikerfabrikk i Krokstadelva som 20-åring. Men etter 20 år med nedslitte lokaliteter så han langt større muligheter i å produsere kalosjer, dvs. skotøy.


Den 22. oktober 1896 oppstod et nytt aksjeselskap på Drammen Børs bestående av 160 aksjer til en verdi av hele 400.000 kroner. Kiøsterud ble direktør og fortsatte i stillingen i de neste 36 år. Men han hadde også store interesser i Krogstad Cellulose. Kiøsterud var opptatt av at importen av skotøy nærmet seg 300 000 par i året og så dermed hadde et stort produksjonspotensiale her hjemme. Antall ansatte hadde allerede i 1900 nådd 149 personer, mange av dem kvinner med ytterst lave lønninger. Men landet trengte ikke to kalosjefabrikker, og en konkurrent i Skien oppstod. Kraftstasjon ble satt opp rett ved siden av fabrikken med en kapasitet på 500 hk og spenning på 3000 volt. I 1915 solgte bedriften denne stasjonen til cellulosefabrikken og fikk deretter strøm fra Drammen E-verk. Fabrikken var en murbygning på hele 70 meter i to etasjer, men det ble også satt opp lagerskur, sagbruk og snekkerverksted i bygninger av tre. Produksjonen begynte i mai 1898, men nå gjaldt det også å sikre seg retten til de lokale vannfallene fra Krogstad, flere tomter og på kjøpet fulgte enda flere bygninger og den nedlagte spikerfabrikken. Å produsere holdbare sko i industriens barndom var ikke lett, og særlig å finne de rette gummiblandingene ble viet stor oppmerksomhet. 14 piker fra Skottland var fra første stund ansatt ved bedriften, men det var kun på ett-årskontrakt, og derfor drog alle tilbake etter kun 12 måneder. Men de hadde en viktig oppgave i å lære opp de lokale jentene.  Arbeidstida var på 68 timer i uka til den nette lønn av kr. 1.25 per dag. Produksjonen økte raskt med en fordobling fra 1899 til 1901, men til stive priser i det de dyreste kalosjene for menn kostet hele kr. 8.50.
Den 22. oktober 1896 oppstod et nytt aksjeselskap på Drammen Børs bestående av 160 aksjer til en verdi av hele 400.000 kroner. Kiøsterud ble direktør og fortsatte i stillingen i de neste 36 år. Men han hadde også store interesser i Krogstad Cellulose. Kiøsterud var opptatt av at importen av skotøy nærmet seg 300 000 par i året og så dermed hadde et stort produksjonspotensiale her hjemme. Antall ansatte  
 
Interessen for høyere produktivitet kom umiddelbart, men i mange år gav likevel dette få utslag i det meste av arbeidet gikk for hånd. Likevel kom det en større utvikling i produktiviteten før 1. verdenskrig. Eksport utgjorde også tidlig en stor del av produksjonen, f. eks. så langt som til eksotiske byer Singapore, Hong Kong, Calcutta, Penang og Saigon. Produktutvalget ble snart utvidet til å omfatte bl.a. buffere, slanger, pakningsplater og dørmatter. Dette skjedde i den nye teknisk avdeling. Stadig flere produkter kom herfra. men skotøyproduksjonen kom på kort opp i hele 300 000 par i året, og kvaliteten ble tidlig god. Blanding av gummi og vulkanisering var et tungt og omstendelig arbeid. Bedriften begynte også tidlig med å reparere gummivalser for den store treforedlingsindustrien i nærheten. Langt senere ble denne aktiviteten til en viktig del av produksjonen.




Skribenter
6 910

redigeringer