Fjeldhammer Brug
A/S Fjeldhammer Brug (nå Icopal AS) ble etablert 14. mai 1895. Mannen bak etableringen av aksjeselskapet var industrigründeren Hartvig Bache-Wiig, som i 1893, sammen med broren Carl, kjøpte Fjellhamar-bruket med sagbruk, høvleri og mølle fra boet etter Vincentz Thurmann Ihlen (død 1892). Brødrene bygde straks en fabrikk for produksjon av papp, og etter to år ble det skaffet aksjonærer og etablert et aksjeselskap som Bache-Wiig solgte Fjellhamar-eiendommene til. Selskapets første styreformann ble den erfarne industrimannen Andreas R. Lind. Med seg hadde han to styremedlemmer. Det var stor kontinuitet i ledelsen fram til 1918. I Hans J. Henriksen, fabrikkbestyrer 1897–1919, hadde Fjeldhammer Brug en ressursperson som ved å sørge for stiftelsen av Lørenskog Energiverk i 1913, banet vei for elektrisk motordrift på fabrikken kort etter.
De første produktene fra fabrikken var papp og kartong i ark, først og fremst til bokbinding. Det ble også startet produksjon av takpapp, og fra 1912 ble det produsert tak- og veggpapir i ruller. Fram til 1912, da turbinanlegget ble ombygd, ble imidlertid produksjonen ofte begrenset av vannmangel. Branner i 1899 og 1914, med påfølgende gjenoppbygging, hemmet også produksjonen.
Fabrikken kunne tilby fast og regelmessig arbeid, og det var ettertraktet. Lønna var derimot ikke vesentlig høyere enn hva sagbruksarbeiderne ved Stalsbergsaga og Haneborgsaga hadde hatt både 20 og 30 år tidligere. I 1906 var det 30 menn og fem kvinner i arbeid der. Etter hvert som bedriften presterte gode overskudd, ble det mulig å tilgodese arbeiderne mer. I 1917 ble det avsatt kr 20 000 av overskuddet til arbeiderboliger.
1918 et vendepunkt
1918 ble et vendepunkt for bedriften. Aksjekapitalen ble firedoblet, og nye eiere kom inn. Viktigst blant disse var Jens Villadsens Fabriker i København, som ble sittende med 399 av 800 aksjer. Jens Villadsens Fabriker hadde vendt blikket mot A/S Fjeldhammer Brug fordi den danske fabrikken hadde sikret seg fabrikasjonsrettigheter til en ny og tjærefri astfalttakpapp, Icopal. Omstillingen medførte betydelige investeringer i nye bygninger og maskiner og innkjøp av Fjellhamar gård.
Det nye styret hadde imidlertid vært for optimistiske i sine anslag. Bedriften havnet ganske raskt i kapitalproblemer, og mellom 1919 og 1933 var det ikke mulig å betale utbytte til aksjonærene. Det største tapsåret var 1928, da halve aksjekapitalen gikk tapt. 1920-åra var generelt vanskelige, og mange industribedrifter og banker var i trøbbel. A/S Fjeldhammer Brug ble også rammet av interne ledelsesproblemer i denne perioden, og utskiftningene var mange.
De danske aksjonærene ville først trekke seg ut, men styreformann Fritz H. Frølich og en annen av de norske aksjonærene, høyesterettsadvokat F.M. Bugge, fikk overbevist dem om at bedriften hadde livets rett. Jens Villadsens Fabriker reddet da bruket mot å få rett til å løse inn samtlige aksjer på norske hender med unntak av de små aksjepostene til Frølich og Bugge. Denne overtakelsen skulle det imidlertid vise seg vanskelig å få konsesjon til. Lørenskog kommune ville ikke anbefale noen konsesjon, og i departementet var holdningen den samme. Da Lørenskog kommune i 1926 i tillegg endret skatteberegningen og presenterte A/S Fjeldhammer Brug for en skatteøkning på 15 000 kr, måtte Frølich og Bugge igjen trå til for å unngå nedleggelse. Under trussel om at bedriften ville bli nedlagt, og at mange arbeidere dermed ville miste jobben, anbefalte Lørenskog kommune konsesjon, men på visse vilkår. Departementet ga deretter konsesjon, men en betingelse var at norsk arbeidskraft måtte benyttes.
Etter katastrofeåret 1928 bedret økonomien seg, og fra 1929 gikk A/S Fjeldhammer Brug med overskudd hvert år. 1930-åra ble gode år, og det viktigste produktet var Icopal-pappen. Det ble utarbeidet ei handbok i moderne taktekking og gjort framstøt mot bønder og arkitekter. Enkelte konflikter var det likevel. Bedriften var involvert i lockouten som rammet mye av norsk industri i et halvt år i 1931, og i januar 1933 måtte til slutt ordføreren gripe inn da Lørenskog Elektrisitetsverk ikke ville fornye elektrisitetskontrakten.
Bedriftens viktigste satsing i 1930-åra var opprettelsen av veiavdelingen. Produksjon av veiasfalt var begynt allerede i 1927, og A/S Fjeldhammer Brug var først ute med å starte produksjon av asfaltemulsjoner i Norge. Men andre bedrifter kom etter, konkurransen ble hard, og løsningen var å starte en veientrepenøravdeling slik at bedriften ikke bare produserte asfalt, men også sto for selve asfalteringen. Da krigen brøt ut, hadde A/S Fjeldhammer Brug hånd om 15 % av det norske markedet.
Etterkrigstida
A/S Fjeldhammer Brug kom seg helskinnet gjennom krigen, men det hadde naturligvis vært nødvendig å improvisere og skaffe erstatningsvarer i mange tilfeller. Da krigen var over, bidro bedriften aktivt til gjenoppbygginga av Norge, og derigjennom styrket den og utviklet den sin egen virksomhet. En viktig person i etterkrigstida var Arne Aasrud, som var disponent i perioden 1946–1970. A/S Fjeldhammer Brug gikk inn i en vekstperiode som bedriften fremdeles er inne i.
Nye virksomheter kom etter hvert til. I 1961 ble Fjeldhammer Skiferbrudd etablert i Øystre Slidre i Valdres. Det var behov for bedre kontroll med tilførselen av skifer, som var en viktig råvare i produksjonen av takpapp, som lå til grunn for ervervelsen av det over 100 år gamle bruddet i Valdres. A/S Fjeldhammer gikk straks i gang med å investere i nye gruvesjakter og moderne installasjoner. Gruvevirksomheten bidro også til den nye ICOPAL shingel i ”naturvennlige farver” kunne introduseres i 1969.
Plastalderen kom for fullt etter krigen, og A/S Fjeldhammer Brug med Arne Aasrud i spissen ville være med på leken. En viktig årsak til det var at man innså at plasten på sikt kunne utkonkurrere en del av bedriftens produkter, og da var det best å være i forkant av utviklingea. Allerede i 1958 ble det produsert overlyskupler i akryl, og i 1960 kom produksjonen av plastfolie i gang. Snart kom produksjon av plastdrensrør og takrenner til, en produksjon som i 1964 ble lagt til Høland da eiendommen Nordli Bruk ble kjøpt der. Utover i 1960-åra kom stadig nye produkter til, og med åra ble også en del mindre bedrifter kjøpt opp.
En konkurrent innen folieindustrien var Dyno Industrier. Etter hvert fant man ut at det lå godt til rette for å slå produksjonene sammen, og i 1983 ble Norfolier K/S A/S & Co. opprettet med A/S Fjeldhammer Brug som eier av 51 % av aksjene. Etter fire år fant man det mest hensiktsmessig at det var bare én eier, og dermed ble Dynos eierinteresser kjøpt ut, og Norfolier gikk inn som en divisjon i A/S Fjeldhammer Brug.
Veiavdelingen var kanskje den avdelingen som kom tregest i gang etter krigen, for veibygging og legging av fast dekke var ikke høyest prioritert i gjenoppbygginga av landet. Slikt arbeid fikk imidlertid stadig høyere prioritet, og gjennom A/S Nor-Vei, som ble stiftet i 1956 og var et samarbeid med andre selskaper, fikk A/S Fjeldhammer Brug blant annet stor betydning for asfalteringsarbeidene i Nord-Norge.
I 1960-åra ble det gjort store investeringer innen veiavdelingen, og A/S Fjeldhammer Brug etablerte seg også i Lillehammer-regionen og i Rogaland. I 1964 fikk bedriften i oppdrag å asfaltere en parsell på den første motorveien nord for Oslo (E6). Til tross for at oljekrisen i begynnelsen av 1970-åra skapte problemer for asfaltbransjen, fortsatte investeringene, og sommeren 1974 sto det største og mest moderne asfaltverket i Norge klart til bruk på Feiring.
Nye organisasjonsformer
1970-åra ble en ny tidsepoke for bedriften, blant annet fordi mange av dem som hadde vært mest toneangivende i bedriftens ledelse i etterkrigstida etter hvert falt fra. Etter en periode med to likestilte administrerende direktører gikk man fra 1. januar 1977 over til en ny organisasjonsform. Bedriften ble inndelt i tre divisjoner, Bygg, Vei og Plast, med selvstendig resultatansvar. Fra 1984 ble også Nordfolier en egen divisjon. Divisjon Plast endret i 1997 navn til Divisjon Rør. En milepæl ble også nådd midt i 1980-åra, da hovedkontorene, som i nesten alle år hadde ligget i Oslo, ble flyttet til nye og moderne lokaler på Fjellhamar. I de nye lokalene fikk også bedriftens laboratorium, som driver med forskning og utvikling, større og bedre plass.
I 1980- og 1990-åra kjøpte A/S Fjeldhammer Brug, som i forbindelse med 100-årsjubileet i 1995 endret navn til Icopal AS, opp en rekke andre selskaper. Noen ble også solgt. Av spesiell interesse for Lørenskog er opprettelsen av Lørenskog Asfalt ANS i samarbeid med Veidekke A/S i 1995.
En ny stor endring inntraff i 2000, da Icopal-konsernet fikk nye eiere i CAIK Holding, nåværende Icopal Holding. Samtidig ble virksomheten til datterselskapet av Norfolier K/S A/S & Co. solgt. Året etter ble også rørvirksomheten og veivirksomheten solgt, og det ble også aksjene i en del andre selskaper samt andelen i Lørenskog Asfalt ANS. Icopal AS’ virksomhet ble dermed konsentrert om takbransjen, der bedriftens sju takselskap ble samlet til fire aksjeselskap, nemlig IcopalTak Øst, IcopalTak Vest, IcopalTak Nord og IcopalTak Sør. IcopalTak er Norges største takentrepenør. I 2005 ble så Icopal Metall, som er Norges største metall- og fasadeentrepenør, etablert. Bedriftens viktigste produkter i dag er tak, takrenner, piper og grunnplater for bygg og anlegg. Per 2007 har Icopal Holding AS, Icopal AS, IcopalTak AS og Icopal Metall AS i alt 650 ansatte, og av disse er 183 knyttet til sin avdeling i Lørenskog, inkludert taktekkere og metallarbeidere som utfører sitt arbeid i Oslo og Akershus.
Se også
|
Fjeldhammer Brug er basert på en artikkel publisert i Lørenskog leksikon og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. |