Brukersamtale:Andreas Mar-Nor/Arkiv/2018

HBR1-1

Hei, litt praktisk info om malen {{hbr1-1}}. Den definerer forholdet mellom en artikkel og et oppslag i HBR som én-til-en, og sørger for at det i løpet av noen minutter kommer lenke fra HBR til artikkelen. Men dersom det legges inn mer enn ett tilfelle av malen i en og samme artikkel fungerer ikke dette – systemet registrerer at det er flere én-til-én-lenker og må anta at det er noe feil. Prinsippet er at man lenker til en forekomst i HBR, og så må de forskjellige forekomstene slås sammen til en personside der. Vil man lenke til hver enkelt forekomst gjøres det i Digitalarkivet med malene {{folketelling}} eller {{digitalarkivet}}. Disse kan senere brukes for å slå sammen i HBR, ettersom det er de samme ID'ene. Dersom du skal lenke til andre personer enn den artikkelen handler om i HBR kan du bruke {{hbr-kjelde}}.

Det er mulig å registrere seg som bruker på HBR, slik at man selv kan gjøre sammenslåinger av forekomster der. Jeg tok de fire på Ole Olsen nå (se resultatet her), men for senere anledninger tror jeg at du vil ha både glede og nytte av muligheten til å slå sammen forekomster der. I min egen slektsforskning har det vært til stor hjelp, særlig når det er transkribert kirkebokmateriale fra området man jobber med. Se for eksempel Hans Jensen Molbech, en av mine forfedre, der sammenslåing har gjort det enklere å følge ham i kildene. Hvis du ønsker å få tilgang til å slå sammen og redigere i HBR, send en e-post til histreg@nr.no (det er Norsk regnesentral som har driftsansvaret). Bruksanvisning finner du på denne sida. Chris Nyborg (diskusjon) 17. apr. 2018 kl. 09:34 (CEST)

Hei. Takk for oppklarende og nyttige opplysninger. Når det gjelder antallet mulige {{hbr1-1}} i hver artikkel, løser jeg dette ved å sette overskytende person-ID-er i parenteser bak lenken. Når det gjelder opprettelse av konto hos HBR, blir dette vanskeligere. Jeg tar snart pause fra mitt lokalhistoriske engasjement, og har mye informasjon som jeg må rekke å bearbeide og offentliggjøre innen da, samtidig som jeg har knapt med tid. Dermed blir det rett og slett for tidkrevende å sette seg inn i enda et system. Andreas N. 19. apr. 2018 kl. 10:02 (CEST)

Rikstelefonbilde

Bildene på artikkene Sanna_(Træna_gnr._4) er helt nydelige. Stemningsfulle, fine bilder. Men jeg lurer - Bildet av rikstelefonen, der jeg ser at du har sensurert ansiktet til hun som er selve motivet på bildet. Det er jo veldig synd, og jeg lurer på hva som er bakgrunnen for det. Er årsaken at kvinna på bildet ikke ønsker å være representert på wikien? Eller er det en generell personvernsvurdering, for å verne om en ukjent person? --Vennlig hilsen Marthe Glad (diskusjon) 8. mai 2018 kl. 11:47 (CEST)

Hei. Ved opplasting bedømte jeg det slik at personen idag må befinne seg i femtiårene, noe som ikke er særlig gammelt. Siden personen fyller en større del av bildet, og siden Træna er et forholdsvis lite samfunn, ble det til at jeg sladdet ansiktet. Jeg kjenner personens identitet. Utover dette er vedkommende ukjent for meg. Andreas N. 8. mai 2018 kl. 11:59 (CEST)

Hei igjen. Jeg forstår den vurderinga. Jeg tenker likevel at det å laste opp bildet med en så stor sladd gir assosiasjoner. At man som seer kan tenke at det er en eller annen grunn til at personen på bildet er blitt sensurert vekk. Sinnet har jo en tendens til å fylle i tomrom fritt etter fantasien. Hadde du hatt mulighet til å spørre henne om det er greit at bildet lastes opp uten sladden? --Vennlig hilsen Marthe Glad (diskusjon) 8. mai 2018 kl. 12:33 (CEST)

Det blir etter alt å dømme vanskelig. I det siste har jeg «kjempet mot klokken» for å produsere artikler som jeg ønsker å ha på LHW før jeg om en måned avslutter min virksomhet som lokalhistoriker, og dette arbeidet kommer bare i tillegg til min øvrige hverdag. Derfor rekker jeg neppe å gjøre det. Men bildet hviler trygt i mitt arquivo, og vil nok før eller senere komme til sin rett. Andreas N. 28. mai 2018 kl. 08:26 (CEST)

Hei. Beklager sent svar her. Det er ingen krise med det sladda bildet, selv om jeg håper noen fra området ser det og bidrar med et som ikke trenger å sladdes. Artiklene du har skrevet om Træna i det siste er veldig fine, og jeg regner med at folk som har tilknytning til området kommer til å se dem. Synd at du gir deg - håper du kommer tilbake til oss igjen etter pausa. Er det sånn å forstå at du avslutter etter bilhistoriedugnaden? --Vennlig hilsen Marthe Glad (diskusjon) 13. jun. 2018 kl. 11:01 (CEST)

Hei. Det stemmer. Dugnaden gjennomføres som planlagt og avtalt. Andreas N. 14. jun. 2018 kl. 14:43 (CEST)

Ja, det er synd at det bare ble ti år med norsk historie istedenfor seksti. Samtidig er det betydelige mengder historie jeg allerede har frembrakt, særlig på det bilhistoriske området, og deler av min produksjon er original research som har gitt viktig kunnskap på et område som det tidligere knapt fantes litteratur om. Kroneverdien av min samlede frivillighet siden 2008 kan anslåes til rundt en million, hvorav to tredjedeler relaterer seg til historie. Da er rene utgifter (350.000 kroner), arbeidsverdi (550.000 kroner) og gjenbruksverdi (100.000 kroner) medregnet.

Min pause vil medføre at mye arbeide i norsk historie forblir ugjort i flere tiår fremover. Dette gjelder ikke minst min påtenkte mastertese i historie, som i veiledet og ferdig form ville ha blitt et hovedverk i norsk historie. Jeg anslår at tapet i alt blir på 20.000 sider litteratur. Men min pause vil også medføre at informasjon forsvinner for alltid, siden jeg ikke kan innsamle det mundtlige og biologiske materialet som er nødvendig. Det sistnevnte smerter litt, men jeg har altså ingen reelle alternativer.

Norsk historiefag er ikke lenger tiltrekkende. 1.) Faget beskytter maktutøvere istedenfor å alltid søke sannferdige svar, selv om slike svar noen ganger svir for studieobjektet eller får negative konsekvenser for forskeren selv. Eksemplene er talløse, ikke minst historikeres behandling av okkupasjonen 1940–1945, som blant annet blåser opp norske sivilpersoners uvilje mot tyskerne og underslår det at norsk politi og norske sivilpersoner nærmest maste på tyskerne om å få arrestere jødiske personer. 2.) Faget har tung ideologisk slagside, og viser herunder tilbøyelighet til sensur, – ofte forkledt som faglig bekymring. Sensur kan enten være direkte (at visse ideer, resonnementer og konklusjoner ikke tillates) eller indirekte (det være seg at visse grupper eller temaer nesten ikke omtales). Sensur henger likevel også sammen med mangel på interdisiplinær kompetanse, noe som gjør det enklere å bortforklare ting som man ikke forstår, jf. følgende punkt. 3.) Det er vel historiefagets iboende parodi at man helst holder seg til gårsdagens løsninger. Metodologisk lider faget av manglende fornyelse, noe som på lengre sikt truer fagets status og relevans. Ute i verden foregår det idag en rivende utvikling innen vår forståelse av mennesker og samfunn, og dette har begynt å snu opp ned på ting som vi har tatt for gitt. Samtidig presterer norsk historiefag å uteksaminere enda en generasjon historikere hvis fremste analyseverktøy er Karl Marx' teorier. Det er nesten ikke til å begripe.

Men hovedgrunnen er at tiden ikke lenger strekker til. For karrièrepersoner er det slik at vår virksomhet er selvforsterkende: når vi gjør en ting, skaper vi oss to nye ting å gjøre. Min karrière er i ferd med å ta fullstendig av. Derfor tvinges jeg til å kutte i endene, som det heter, for å kunne prioritere det viktigste. Når jeg begynner å forske, må jeg anvende all tid på å fordype meg i et snevert og rigid temakompleks, heri hjerneanatomi.

Det ville etterlate spørsmål hvis jeg som flerårig lokalhistoriker bare fordufter uten forklaring, så det er greit å nevne at jeg rett og slett har funnet større intellektuelle utfordringer andre steder. Jeg har lovet meg selv at min forskning skal søke svar som er sannferdige, ikke svar som er populære eller som gir forfremmelse. Hvis jeg i norsk historie for eksempel skulle ha forsket på 22. juli, og da kom frem til at hendelsene må forklares med at A.B. Breivik var en incel som var blitt avvist fra seksuell reproduksjon, ville jeg erfaringsmessig ha blitt forsøkt kneblet før utgivelsen og mistet faglig anseelse og arbeidsmuligheter etter utgivelsen. Det gidder jeg ikke. Den aller beste forskningen er den som tråkker mange på tærne. Jeg lover herved på ære og samvittighet at min fremtidige forskning skal fremkalle atskillige klagerop. Andreas N. 30. jun. 2018 kl. 19:36 (CEST)

Mal

Ser at du i artikkelen Ole_på_Grøtan_(den_yngre) bruker en mal som ikke eksisterer. --Vennlig hilsen Marthe Glad (diskusjon) 24. mai 2018 kl. 14:11 (CEST)

Takk for påpekningen. Andreas N. 28. mai 2018 kl. 08:26 (CEST)

Sanna

Hei igjen. Fortsatt begeistra for artikkelen din om Sanna. To ting bare: Det ene er at sammenhengen mellom salgsorientert økonomi og at kommunen ikke gikk over til nynorsk ikke henger på grep for meg. Er det ikke mer logisk å forklare det geografisk - ettersom det ikke fins nynorskvedtak for en eneste nordlandskommune? Det andre - og det er mer et nysgjerrighetsspørsmål: Når det gjelder skjelettfunna i 1929. Du skriver "Lite ante folk at dette skulle snu Sanna på hodet" - hvordan snudde det Sanna på hodet? --Vennlig hilsen Marthe Glad (diskusjon) 18. jun. 2018 kl. 15:09 (CEST)

Det er i grunn et godt innspill. Jeg har derfor utskilt målsak som eget avsnitt samt utvidet dette. For øvrig er en kommunes valg av målform kanskje ikke den mest sentrale indikatoren på bruk av målform, for en kommunes valg berørte i grunn bare kommunens eget administrasjonsspråk, mens skolekretsers valg av målform også var bindende for elever ɔ: sivilpersoner. Og når det gjelder skolekretser, gikk en stor del av Helgeland over til landsmål (selv om skiftet ikke ble varig).

Det at ingen kommuner i Nordland gikk over til landsmål, setter jeg i sammenheng med Nordland som overveiende kystfylke. Men Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal var også kystfylker. Derfor har jeg to mulige delforklaringer: 1.) Multikultur og innvandring. Historisk er Nord-Norge blant de mest multikulturelle og innvandrertette landsdelene i Norge, – på høyde med Kristiania. Noen etnokulturell homogenitet har Nord-Norge aldri hatt. Det har Vestlandet, til tross for en og annen skipbrudden skotte, foruten Trøndelag (herunder Østerdalen), øvre Agder med flere, som dermed lettere kunne utvikle forestillinger om etnokulturell homogenitet. 2.) Kommunikasjon. Nord-Norge hadde i grunn bare kontakt med Bergen by og omland og med Danmark (og for Finnmark del: med Russland), og denne foregikk nesten kun gjennom havgående kommunikasjon. Vestlendinger kunne på sin side nå andre landsdeler til lands: særlig inne i fjordene finner man vandringer over fjellet når det gjelder giftermål med mere.

En tredje delforklaring finner man i språklige forhold. På Vestlandet falt målførene stort sett sammen med Ivar Aasens norm. For Nord-Norges del var det kun folk på Helgeland som snakket halvt vestlandsk og halvt nordlandsk, jf. ord som «ikkje», «noko» og «vart», og i Nord-Norge var det nettopp på Helgeland landsmål stod sterkest. Men dette gir uansett ingen dekkende forklaring. I områder som Træna hadde de nemlig også ord som «eg» og «no», uten at de dermed gikk over til landsmål.

Min tentative konklusjon er derfor at Helgelands kyststrøk rent språklig hadde anlegg for landsmål, men i motsetning til innlandsstrøkene på Helgeland lå øyene midt i datidens samferdselsåre, og ble dermed truffet av en jevn strøm av kultur og innvandrere utenfra. Slik påvirkning hadde innlandet ikke, som før det kom landgående kommunikasjon var en kulturell og genetisk bakevje. (Et tydelig kulturelt, etnisk og genetisk skille mellom innland og kyst sees det både på nasjonalnivå og innad i Nordland.) Få steder vises dette så tydelig som onomastisk. I innlandsstrøk fantes det frem til 1900-tallet nesten ingen andre slektsnavn enn Larsen og Lia. Ute på kysten ankom slektsnavn som Zahl, Lind og Dass allerede på 1600-tallet, og var på 1800-tallet blitt så utbredt at de finnes som mellom- og etternavn i store deler av befolkningen. På 1800-tallet het de fleste i innlandet fremdeles Ola Larsso, mens mange på kysten het Jens Hveding Johansen eller Pernille Dass Klæboe.

Nordland før 1814 kan best forståes som en dansk landsdel. Det har ofte slått meg hvor språklig konservert Nordland er når det både gjelder skrift og tale. Så sent som i 1960- og 1980-årene skrev mine oldeforeldre både «veir» og «bliver», og hos mine besteforeldre har jeg hørt ord som «videbegjærlig». Da jeg selv begynte å skrive i 1900-årene, ble jeg lært at det het dinosaurus, dinosauren, flere dinosaurer. Slik sett er jeg kanskje en utdøende art, for jeg skriver fremdeles dinosaurus. Andreas N. 20. jun. 2018 kl. 07:53 (CEST)